Sykelig eksponeringsbehov i politikken

Når Danmarks visestatsminister og leder i Venstre, Jakob Ellemann-Jensen, trekker seg, er det ikke bare fra rollen som nestkommanderende i regjeringen. Han er ferdig i dansk politikk; han sier fra seg plassen i folketinget, går ut av regjeringen og slutter som partileder. Samtidig legger Danmark bak seg et år der Ellemann-Jensen har vekket sinne og skuffelse; sorg og sympati. Men mest av alt forbauselse og undring. Det som skjedde var helt uten presedens i dansk og skandinavisk toppolitikk. Det var en spesiell – eller snarere mange spesielle – politiske skandaler. Mer om det senere.

Den skandaliserte politikken

Politikken har blitt personifisert – og skandalisert. Toppolitikerne blir kjendiser, mens partiorganisasjonene tynnes ut. Arbeidet til partilederne og statsråder handler vel så mye, eller kanskje mer, om mediehåndtering og presseoppslag som om lovarbeid og forslag i Stortinget. Med dette vokser kommunikasjonsavdelingene. Spinndoktorer får mer makt. På den ene siden blir mediene det politikerne lever av; en helt naturlig del av jobben med å samle velgere. Den andre siden av medaljen er skandaler. De har det vært mange av i norsk politikk de siste årene. Det er nok å nevne pendlerboliger, aksjehandler og inhabilitet. Når avsløringene kommer så tett på hverandre, peker kommentatorene ofte på at dagens situasjon er unik. Men selv om det kanskje er flere og mer intense skandaler enn før, har den politiske skandalen lange tradisjoner.