Staten sliter med samfunnsansvaret

Staten har spilt en avgjørende rolle for at Norge har en meget høy andel bedrifter som er dyktige på samfunnsansvar, ifølge ny forskning (se figur). Men selv sliter staten med samfunnsansvaret og havner i skyggen av de selskapene som har ligget i front i utviklingen. Staten har satt strenge krav til norske selskaper, men har ikke i like stor grad vendt speilet mot seg selv.

Corporate Social Responsibility (CSR) eller samfunnsansvar er et begrep de fleste private og offentlige virksomheter må forholde seg til. Denne uken arrangerer Utenriksdepartementet en stor internasjonal konferanse om samfunnsansvar. Konferansen tar opp en rekke globale utfordringer bedrifter og land står overfor. CSR, eller samfunnsansvar, handler om hvordan virksomheter må ta hensyn til økonomiske, miljømessige og sosiale konsekvenser av sin virksomhet (se tekstboks). På miljøsiden, som er en aktuell og viktig dimensjon av samfunnsansvaret, har kun Miljøverndepartementet, altså ett av 18 departementer, innført den internasjonale standarden for miljøledelse, ISO 14001. Totalt er 452 norske selskaper ISO 14001-sertifisert, bare syv av dem er statlige virksomheter. Selv ikke statens eget prosjekt, Grønn Stat, som skulle innføre et enkelt miljøledelsessystem i alle statlige virksomheter innen utgangen av 2005 har lykkes. Bare 50-60 prosent har innført et slikt system siden ordningen kom i gang i 2001. Uengasjerte ledere, lite miljøkunnskap blant de ansatte og for få rapporteringskrav får skylden.

Nå jobber regjeringen med en treårig handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige innkjøp som også skal videreføre Grønn Stat. Planen skal komme med konkrete tiltak også når det gjelder de sosiale og etiske sidene ved innkjøp.

«Den nordiske modellen med en sterk velferdsstat har vært avgjørende for at Norge har forholdsvis mange selskaper med et profesjonelt og bevisst forhold til samfunnsansvar. Paradoksalt nok henger staten etter de ledende norske selskapene på dette området,» sier statsviter Maria Gjølberg som har utarbeidet en omfattende CSR-indeks som kartlegger bedrifters samfunnsansvar i 20 OECD-land. Gjølberg er stipendiat ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Sven Mollekleiv, direktør i Veritas, fremhever at det har ikke vært en utbredt kultur i det offentlige for å vende speilet innover: «Staten og offentlig myndigheter setter krav til næringslivet og til organisasjonene. De sørger for at lovverket blir fulgt. Men hva gjør de selv? Retter de kravene innover i like stor grad som de gjør det utover? Når man forvalter så store ressurser på vegne av fellesskapet er dette viktig,» sier han, men legger til at han ser tegn til endring. Klimasaken og korrupsjonsskandalene har ført til en økt bevissthet hos administrasjon og politikere om å ta samfunnsansvaret mer på alvor også i det offentlige.

Kravene fra offentlige myndigheter har skapt et godt CSR-klima i Norge med en stor andel selskaper som jobber systematisk med sitt samfunnsansvar. Men flertallet av norske bedrifter forholder seg fortsatt passive til CSR-spørsmål. Utviklingen i Norge har i stor grad vært drevet frem av noen store pionerselskaper, blant annet innen olje- og gassindustrien. I likhet med store selskaper kan offentlige sektor være et CSR-fyrtårn for mindre bedrifter. Det kan sette i gang «snøballeffekter» hvor underleverandørene blir nødt til å ta samfunnsansvar. Mandag Morgens analyse avdekker imidlertid flere utfordringer for å få sving på samfunnsansvaret:

• Stort forbedringspotensial: Offentlig sektor må vende kravene de setter til andre inn mot seg selv.

• Mangler kunnskap og ledelse: Mangel på ledelse og kunnskap er en større barriere i Norge enn i øvrige EU-land når det gjelder miljøtiltak og miljøledelse.

• Snøballeffekten: Når staten endrer innkjøpene i miljøvennlig retning, tvinges leverandørene til å ta samfunnsansvar.

Stort forbedringspotensial

Mollekleiv i Veritas mener det er et stort potensial for å ta samfunnsansvar mer på alvor i offentlig sektor. Han har jobbet med store deler av statsforvaltningen, kommuner og fylkeskommuner. «Alle har et stort forbedringspotensial. Det er også få offentlige virksomheter som er sertifiserte,» sier Mollekleiv og understreker at offentlig sektor må ta CSR like alvorlig som det fremtidsrettede næringslivet gjør. Vannverksskandalen på Romerike og liknende skandaler er lysende eksempler på at det er stort behov for jobbe med samfunnsansvar i offentlig sektor. Offentlige etater må se på innkjøp og praksis, på alt fra reiser og kundevurdering til anti-korrupsjonstiltak, energibruk, miljøtiltak og forbruk.

Årlig kjøper offentlig sektor inn varer og tjenester for 276 milliarder kroner. Bare staten kjøper for over 100 milliarder. Tusenvis av offentlig ansatte reiser daglig til og fra jobben, og det går med enorme mengder papir, energi og mat i deres daglige arbeid. Det offentlige påvirker miljøet og sosiale forhold både i Norge og i utlandet. Hvis privatpersoner kan bli miljøvennlige gjennom enkle håndgrep, hva er ikke da mulighetene dersom offentlig sektor vrir forbruk og innkjøpspraksis i miljøvennlig retning? Øystein Sætrang, seniorrådgiver ved miljøstiftelsen GRIP, synes det er politisk merkelig at offentlige innkjøp, som utgjør en så stor del av samfunnets ressurser, får så liten oppmerksomhet. Det skyldes nok at det er teknisk vanskelig, mener Sætrang. Dessuten angår det ikke mannen i gata. Det er få som bryr seg om offentlige innkjøp.

«Norge henger etter både Sverige og Danmark. Men bildet ikke er helsvart. Det gjøres mye bra, men det må gjøres mye mer for å øke grønne offentlige innkjøp i årene fremover,» understreker Sætrang. Norge er blant de åtte beste EU-landene på grønne, offentlige innkjøp, ifølge en EU-undersøkelse, men vi hevder oss ikke blant de aller beste, noe undersøkelsen hadde antatt på forhånd. I offentlige anbudsrunder for eksempel, legger 40 prosent av norske offentlige virksomheter inn ett eller flere miljøkriterier i anbudsrundene. Mens i både Sverige og Danmark er det over 60 prosent. De siste årene har man også tatt inn etiske og sosiale aspekter i offentlige innkjøp. Bærekraftig innkjøp er det nye begrepet. Når for eksempel en virksomhet oppfører et bygg, skal det være tilrettelagt for alle type brukere.

Mangler kunnskap

Selv om miljøledelse har vanskelig vekstvilkår i staten, har noen statlige virksomheter tatt miljøledelse på alvor. Statsbygg er en av få statlige virksomheter som er ISO 14001-sertifisert. I byggingen av den nye operaen i Bjørvika var miljøhensyn integrert i prosessen fra starten av. Operaen vil få Norges største solcellepanel og det skal satses på energieffektivisering.

Men flere offentlige virksomheter sliter med lite miljøkunnskap og ledere som ikke er engasjert i miljøtiltak, ifølge Statskonsults evaluering av Grønn Stat-prosjektet. «Innkjøp er teknisk vanskelig. Det er et håndverk. Mangel på kunnskap om offentlige innkjøp generelt, gjør at det er liten kunnskap om grønne innkjøp,» sier Sætrang i Stiftelsen GRIP. Han sier det er vanskelig å få ledere til å ta tak i problemet. «Innkjøp er ikke noe ledere driver mye med. Det er ikke det «hotteste» området, for å si det sånn.» En løsning kan være direktiver som i klartekst sier hva lederne skal gjøre med hensyn til miljøledelse og grønne innkjøp, mener Sætrang. Han peker på at private bedrifter har større frihet. De kan bare bestemme seg for å gjøre innkjøp etter de miljøstandardene de selv setter. Slik er det ikke i offentlig sektor. Men regelverket det offentlige er forpliktet til å følge er ikke hovedproblemet. Det er stor frihet til å gjøre grønne innkjøp innenfor dagens regelverk, påpeker Sætrang. Skal man ha miljøkriterier i anbudsdokumenter krever det innkjøpere med faglig integritet som får tid og ressurser fra sine overordnede. Han tror en ISO 14001-sertifisering vil føre til at flere tar miljøledelse på alvor. Når virksomheten blir sertifisert blir den også kontrollert. Uten sertifisering risikerer man at systemet senere blir lagt på hyllen, nettopp fordi man ikke blir kontrollert.

Offentlige virksomheter har ikke det samme trykket som en del private selskaper på å være flinke på samfunnsansvar, mener Mollekleiv. «Derfor må virksomhetene gis insentiver til å jobbe med samfunnsansvar. De må ikke bare trekke opp det som er moralsk riktig, men premiere de virksomhetene som tar et steg i riktig retning.»

Samfunnsansvar er uutalt

Fordi offentlige etater og virksomheter er store forbrukere, vil deres prioriteringer gjøre det mer økonomisk interessant for produsenter og underleverandører å produsere etiske og miljøvennlige produkter. Gjennom å endre innkjøpene i miljøvennlig retning tvinges leverandørene til å ta samfunnsansvar. Det kan skape snøballeffekter der endringene forskyves nedover i verdikjeden til ulike underleverandører. Slik kan staten – i likhet med store norske selskaper – fremme CSR til den store underskogen av norske bedrifter som ennå ikke har et strategisk forhold til miljø- og samfunnsansvar. Selv om Norge har en høy andel selskaper med god CSR-praksis, er ikke situasjonen rosenrød i privat sektor heller. Mange selskaper forholder seg ikke aktivt til CSR. De kan imidlertid være flinke uten å være klar over det. De har blitt sosialisert inn i en nordisk modell hvor sterk lovgivning og et aktivt samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter har lagt fundamentet for et høyt nivå på bedriftenes samfunnsansvar. På den måten har de vært passive mottakere av denne kulturen. «Mange bedrifter henviser til ‘bedriftskulturen’ eller at ‘det sitter i veggene når de får spørsmål om hvorfor de gjør det og det,» sier Maria Gjølberg. Samfunnsansvar er uutalt i mange bedrifter. De ikke flinke nok til å dokumentere og rapportere praksisen i tråd med den internasjonale utviklingen på området. Slik er samfunnsansvar en ubenyttet ressurs i norske selskaper, mener Gjølberg. Hvis norske og internasjonale selskaper og offentlig sektor stiller strengere krav til leverandørene, kan mange norske leverandører ligge i front – såfremt de dokumenterer og jobber systematisk med det de allerede gjør. CSR-praksis kan dermed bli et konkurransefortrinn for norske bedrifter.

Tekstboks

Globale CSR-initiativ

Corporate Social Responsibility (CSR) handler om at bedriften må ta hensyn til mer enn den finansielle bunnlinjen, men til en riktig bunnlinje som består av økonomiske resultater, miljøhensyn og sosiale hensyn. De ni største globale CSR-initiativene er:

Dow Jones Sustainability Index

Består av selskaper med den beste CSR-praksisen i deres respektive industriområder. Antall norske selskaper: 5

FTSE 4 Good

Måler selskaper som møter globalt anerkjente CSR-standarder. Indeksen er ledet av uavhengige CSR-eksperter fra universiteter, fondsledelse og næringsliv. Antall norske selskaper: 7

Global 100

Liste over de 100 mest bærekraftige selskapene i verden som blir annonsert årlig på World Economic Forum i Davos. Listen er et initiativ fra det kanadiske magasinet Corporate Knight. Antall norske selskaper: 2

UN Global Compact

Initiativ fra FN der målet er å fremme 10 fundamentale prinsipper i områdene menneskerettigheter, arbeid, miljø og anti-korrupsjon. Nettverket består av selskaper, NGOer, forskningsinstitusjoner, FN-enheter og fagbevegelser. Det er et frivillig initiativ og det stilles få krav for bli medlem. Antall norske selskaper: 15

WBCSD

Koallisjon av 180 selskaper som jobber for en bærekraftig utvikling. Det kreves invitasjon for å bli medlem og det stilles større krav enn til UN Global Compact. Antall norske selskaper: 8

The Global Reporting Initiative (GRI)

Rapporteringstandard for rapportering om trippel-bunnlinje. Listen er basert på selvrapportering. Antall norske selskaper: 16

KMPG International Survey of CR Reporting

Undersøkelse basert på CSR-rapporter i de 100 største selskapene i 16 land. Antall norske selskaper: 22

SustainAbilitys liste

SustainAbility er en tankesmie som gir ut en evaluering av de 100 beste bærekraftsrapportene. Rapportene er sendt inn av selskapene selv. Antall norske selskaper: 3

ISO 14001

Sertifiseringsstandard for miljøledelse, utviklet av det internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO). Et ledelsesverktøy som kan brukes i alle virksomheter. Sertifiseringen utføres av en egen sertifiseringsenhet. Antall norske selskaper: 452