Synspunkt | Arild H. Steen: Utfordringer for lønnsdannelsen

Arild H. Steen er forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, storbyuniversitetet OsloMet.

­SYNSPUNKT: Hvis frontfagsmodellen skal fungere, må den ha legitimitet blant alle arbeidslivets parter. Hvordan skal vi både løse behovet for arbeidskraft i velferdsstaten og samtidig beholde konkurranseevnen i konkurranseutsatte næringer?

Utgangspunktet er at lønnsdannelsen i Norge stort sett har fungert bra i de siste tiårene. Norge som land har klart å ivareta konkurranseevnen, samtidig som arbeidstakerne har hatt en god reallønnsutvikling. Mye av dette skyldes ansvarlige parter i arbeidslivet, en relativt høy dekning av tariffavtaler og en modell for lønnsoppgjørene, frontfagsmodellen, som lar konkurranseutsatte næringer sette rammer for lønnstilleggene. Et godt tilbud av arbeidskraft gjennom arbeidsinnvandring har også bidratt til å begrense lønnsutviklingen i en del bransjer.

De fleste vil ha kollektiv lønnsdannelse

Arbeidslivsbarometeret, som Arbeidsforskningsinstituttet årlig utarbeider for YS, viser at de fleste arbeidstakere ønsker seg en kollektivt forhandlet lønnsdannelse – og at de gjennomgående er ganske fornøyd med egen lønn.

Men hvordan blir det fremover? Jeg vil trekke fram noen utfordringer:

Etterspørselen etter arbeidskraft er sterk. Dette vil i seg selv virke lønnsdrivende, særlig i privat sektor, altså det private næringslivet.

Samtidig stiger renter og priser mer enn Teknisk beregningsutvalg antok i februar – og som var et premiss for frontfagsoppgjøret. Følgelig vil mange arbeidstakere oppleve en reallønnsnedgang i 2022 – stikk i strid med hva finansminister Trygve Slagsvold Vedum forespeilet lønnstakerne i vinter.

En del yrkesgrupper med svak tariffavtaledekning i privat sektor vil trolig få en lønnsutvikling som sprenger rammen for frontfagsoppgjøret. Dette vil føre til krav om kompensasjon i oppgjørene framover. Regjeringen har på en måte lagt lista for kompensasjon i landbruksoppgjøret.

Kritikk mot frontfagsmodellen

Unio, som er Norges nest største hovedorganisasjon, uttrykte foran årets oppgjør misnøye med lønnsutviklingen for store grupper som sykepleiere og lærere. Unio har også uttrykt kritikk mot hvordan frontfagsmodellen blir praktisert. De mener at det må være rom innenfor dagens modell for at deres grupper får større lønnstillegg enn andre ettersom rekrutteringssituasjonen er vanskelig.

LO og YS har forsvart frontfagsmodellen, men YS har ønsket en nærmere gjennomgang av sammensetningen av frontfaget. LO har mer eller mindre motvillig akseptert det siste.

Hva hvis noen stikker fra?

Hvis frontfagsmodellen skal fungere, må den ha legitimitet hos arbeidslivets parter. Organisasjonene på arbeidstakersiden må akseptere modellens normgivende funksjon. De realøkonomiske forholdene, nevnt over, vil utfordre frontfagsmodellen. Når/hvis grupper i offentlig sektor ser at noen svakt organiserte grupper i privat sektor stikker i fra, vil det sette modellen under ytterligere press. Dette bør bekymre alle som er opptatt av å beholde frontfagsmodellen.

Behovet for arbeidskraft i velferdsstaten framover blir stort. Statens finanser er gode. Det politiske presset for bedre tjenester innen helse, omsorg og utdanning vil være stort. Styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre presses fra alle kanter for å løse rekrutteringsutfordringene. Det er vanskelig å se at dette ikke vil påvirke lønnsutviklingen på sikt.

Lønnsdannelsen er kjernen i den norske arbeidslivsmodellen som alle hyller. Hvordan skal vi både løse behovet for arbeidskraft i velferdsstaten og samtidig beholde konkurranseevnen i konkurranseutsatte næringer? Det krever balanserte løsninger som igjen krever koordinering og en viss konsensus på arbeidstakersiden.

Det påhviler forvalteren av frontfagsmodellen, LO, et stort ansvar. Et sted å begynne er å se nærmere på frontfagsmodellens sammensetning.