Synspunkt
Synspunkt | Cathrine Filstad og Tom Karp: Ledelse forstått og utøvd - som en praksis
Ledelsesforskningen har tradisjonelt vært lite opptatt av hva som skjer i hverdagen i organisasjoner og hva ledere faktisk gjør. Dette har bidratt til et gap mellom teori og praksis innen ledelsesfaget, skriver Cathrine Filstad og Tom Karp.
Cathrine Filstad og Tom Karp er begge professor iorganisasjon og ledelse ved Høyskolen Kristiania.
SYNSPUNKT: I forskningsprosjekter de senere år har vi studert ledelse som praksis. Praksisperspektiver innen ledelseslitteraturen er et tema som har fått økt oppmerksomhet. De tilsier at vi i større grad forholder oss til organisatoriske realiteter slik de er «i praksis», i tillegg til at ledelse forstås som utøvelse av en praksis.
I dagligtale forstås praksis ofte som noe en person gjør når han eller hun bruker sine kunnskaper og ferdigheter for å handle, det vi si omsette en hensikt til noe konkret.
Praksisperspektiv
Praksisbegrepet har særlig vært brukt i marxistisk filosofi. Marx’ tanke var at teori og praksis forutsetter hverandre og utformer hverandre gjensidig. Innen fagområder som filosofi, sosiologi, psykologi, antropologi og teknologi har det vært en økende interesse for praksisbegrepet og for å studere praksis som sosialt fenomen.
Innen humaniora generelt og organisasjons- og ledelsesforskning spesielt skjøt praksisstudier fart i 1990-årene. Det var særlig innen organisasjonslæring og kunnskapslitteraturen det ble fattet interesse for feltet. Man la vekt på at kunnskap ikke kan separeres fra handling, og diskuterte i stedet det dynamiske og sosialt konstruerte som å vite i praksis.
Med ledelse i denne sammenheng mener vi aktiviteter, ofte samspillspregede, som bidrar til å det tas ansvar for å skape resultater i virksomheter. I den grad man kan si det er en kjerne, handler ledelsesfaget om koordinerings- og beslutningsprosesser.
Ledernes hverdag
Barley og Kunda har pekt på at tyngden av ledelsesforskere har vært mindre opptatt av empiriske studier av hva som skjer i hverdagen i organisasjoner og hva ledere faktisk gjør, noe som har bidratt til et gap mellom teori og praksis.
Men et økende antall studier tar for seg hverdagen ledere står i og hva de gjør. I stedet for ideelle forestillinger om hva ledere bør gjøre, er premisset her at ledelse formes gjennom handlinger og samhandlinger i hverdagen. Summen av slike handlinger utgjør over tid en praksis som foregår innenfor et praksisfelleskap. Man tar utgangspunkt i lederhverdagen og de utfordringer den byr på.
Det innebærer også at ledelse forstås både som funksjon, som prosess, som handlinger og som roller, og at disse til en viss grad er frikoblet fra hverandre.
Praksisrelevante ledelsesstudier har et bredt nedslagsfelt, og det er ikke etablert et felles teoretisk rammeverk. Likevel vil vi peke på noen viktige fellestrekk.
Uten felles teori
For det første prøver forskere å forstå hvilke rammer, føringer og implikasjoner kontekst har for ledelsesutøvelse.
For det annet er man til en større grad opptatt av at ledelse formes gjennom handlinger i hverdagen. De er videre interessert i ledelseshandlinger per se, og at andre enn ansatte ledere kan utøve ledelse i gitte situasjoner. Forskerne vier dermed mindre oppmerksomhet til den formelle lederposisjonen og hvilke egenskaper lederen burde ha.
For det tredje fokuserer man mer på realiteter i organisasjoner, de krevende hverdagene forskerne mener organisatoriske grupper og ledere står i, og dag-til-dag-handlingene som utføres.
For det fjerde søker forskerne, som i større grad er opptatt av praksis, ikke etter universelle sannheter eller normative oppskrifter, men mener at ledere bør finne egne svar og utvikle sin egen praksis for å håndtere organisatoriske prosesser.
Viktige innspill til ledelsesfaget
Vi har gjennom våre studier funnet at praksisperspektiver bidrar med viktige innspill til ledelsesfaget når det gjelder teori, empiriske funn, metodiske grep og i form av råd til ledere. Det er anvendelser som søker å bygge bro mellom teori og praksis, en bro mellom gapet mellom idealer og virkelighet.
For forskere betyr praksisperspektiver å flytte noe av oppmerksomheten fra individet til samhandlingene som foregår, studere hva som faktisk skjer, hvordan ting gjøres, hvem som gjør hva, og konteksten det foregår i.
Studieobjektet er hverdagslige operative, taktiske og strategiske aktiviteter og hva som faktisk blir gjort. I større grad forsker man på et prosessuelt fenomen – ledelse – enn en populasjon – ledere. Det trengs derfor ofte dybdestudier og en større bredde i bruk av vitenskapelige metoder.
Mange måter å lede på
For ledere betyr et praksisperspektiv på ledelse at de må være seg bevisst egen praksis, i tillegg til å være klar over den organisatoriske praksisen de er en del av. Det å utvikle en egen ledelsespraksis gjør at sannsynligheten for å håndtere et lederansvar, samt evne å påvirke andre, øker.
Praksis er særlig en funksjon av kunnskaper og ferdigheter ledere har utviklet. Det er ikke én måte – en praksis – å lede på som er mer effektiv enn andre, men mange forskjellige, avhengig av den enkelte leder, dennes relasjoner og konteksten han/hun er en del av.
Kilder:
