Synspunkt | Erik Kollerud: Å investere i humankapitalen vår er å investere i fremtiden

­Erik Kollerud er avtroppende leder av arbeidstakerorganisasjonen YS.

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Om ei uke avholder YS sin kongress, og det skal velges ny politisk ledelse. Siden jeg for en god stund siden varslet om at jeg ikke ønsket gjenvalg, blir dette min siste spalte som YS-leder.

På tampen av en lang karriere som tillitsvalgt er det fristende å se bakover. Men det skal jeg ikke. Bare litt.

Da jeg skrev min første spalte i Dagens Perspektiv i januar 2021, var vi alle opptatt av hvordan vi skulle gjenoppbygge samfunns- og arbeidslivet etter koronapandemien. Vi snakket om hvordan fjernarbeid ville prege arbeidslivet, og at vi hadde fått demonstrert at systemene for å ivareta og utvikle arbeidskraften vår, i tider der mange mistet jobben, ikke var gode nok. Og vi var enige om at vi burde gjøre det bedre etter pandemien.

Den viktige kompetansen

Nå, snart et år etter at pandemien slapp taket, er det naturlig å spørre seg om vi har levert. Satser vi hardere og bedre på de riktige tingene? Svaret mitt er nei.

Ja, det norske arbeidslivet har, med god hjelp av offentlige støttepakker, vist seg å være robust. Det er lenge siden ledigheten har vært så lav som nå. Men det gir oss en falsk trygghet. Ute av syne, ute av sinn.

Arbeidsplasser er avhengig av kompetanse, og kompetansebehov er noe som endres kontinuerlig. Å satse på kompetanse, er derfor å satse på fremtiden.

En del arbeidsgivere brukte pandemien til å sette ansatte, som ellers ville blitt permittert, på skolebenken – enten i form av undervisning, fagbrev eller kurs. Det har, og vil fortsette å gi, skyhøy avkastning. Den lærdommen burde vi ha tatt med oss videre ut av pandemien.

I spalten min i 2021 skrev jeg at kompetansepolitikken er en av 2020-årenes viktigste saker. Skal en dømme etter hvordan politikerne snakker om det og hvordan regjeringen prioriterer dette området, er det åpenbart at ikke alle er enige i påstanden mine

Reduserte bevilgninger

I statsbudsjettet som ble lagt fram 6. oktober, er bevilgningene til «kompetansepolitikk og livslang læring» lavere enn i inneværende år. Universitetene og høyskolene har fått en økning i bevilgningene som er lavere enn prisveksten, og dermed også et reelt kutt.

Har vi ikke forståelse for at også kompetanse må kuttes når statsbudsjettene må strammes inn? Nei, det har vi ikke.

Å investere i humankapitalen vår er å investere i fremtiden. Det er ikke gitt at det arbeidslivet vi er blitt så vant til – med høye lønninger, gode velferdsordninger og OECDs største offentlige sektor – fortsatt kan forsvares med at vi har så høy kompetanse og effektivitet når vi skriver 2030 og 2040.

Se til Sverige!

Dette handler ikke bare om å bevare velferdsstaten og arbeidslivet, men også om alle de som er en del av arbeidslivet. I sommer foreslo et utvalg, ledet av Kristin Skogen Lund, å heve den normerte pensjonsalderen i takt med utviklingen av levealderen. Mange kan ha sympati med logikken i forslaget, men forutsetningen for at vi skal stå lenger i jobb, er at vi er i stand til å følge med i utviklingen og at hver enkelt av oss kan levere det som kreves.

Den enkelte arbeidstaker må ha mulighet til å videreutvikle sin kompetanse og omstille seg. Det er et felles ansvar, der både den enkelte, arbeidsgiver og det offentlige må spille godt sammen.

I Sverige klarer de det, med en langt svakere økonomi enn oss. Der har de innført en stor arbeidsmarkedsreform, som innebærer at alle arbeidstakere skal få finansiert sin kompetanseutvikling, bedriftene skal få støtte til omstilling og arbeidslivet økt fleksibilitet. Så det går an, bare man har politisk vilje nok.

La oss håpe det skjer før den neste YS-lederen skal skrive sin siste spalte.