Synspunkt | Jan Grund: Tillit og samfunnsøkonomi

­­Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. Dette er tredje del i en kronikkserie om tillit – og tillitsreformen som regjeringen arbeider med. Her er de to første:

• Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – hva er det?
• Forholdet mellom tillit og kontroll - balansens kunst

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Tillit betyr at aktører på ulike nivåer stoler på og våger å ta risiko i samhandling med andre aktører. Det er en form for sosial kapital. Jo mer mistillit det er mellom aktører, mennesker og institusjoner jo større er transaksjonskostnadene ved våre handlinger.

Data og forskning fra ulike land viser at det er sterk sammenheng mellom tillitsnivået og et lands økonomiske velstand. Land som skårer høyt på at det er tillit mellom folk, ligger også høyt på velstandsnivået. Dette henger sammen med at tillit øker folks trivsel på jobb, stimulerer virksomheter til innovasjon og endring, og land til spesialisering og handel.

Ingen gratis lunsj

I praksis er det vanskelig å komme med helt presise konklusjoner om hvordan vi kan få et samfunn preget av både tillit og god samfunnsøkonomi.

Samfunnsøkonomi dreier seg om hvordan vi bruker ressursene våre – enten det gjelder naturressurser, arbeidskraft, kapital eller produksjonsutstyr. Et krav til tillitsbasert samfunnsøkonomisk politikk er at politikere er bevisste på at ressurser er knappe i forhold til alt en ønsker å gjøre.

Ressurser må derfor brukes fornuftig i forhold til de mål som ønskes oppnådd. Det finnes ingen gratis lunsj. Økonomien vil alltid sette grenser for politikken og de tiltak som kan brukes for å nå politiske mål.

Skape og dele

Som samfunnsøkonom og tidligere statsminister Jens Stoltenberg understreket: «Det må både skapes og deles.» Vi må skape verdier for å ha noe å fordele og for å få tillit. Økonomien er som hjertet. «Den er ikke selve livet, men den holder liv i livet». Orden i økonomien og fornuftig ressursbruk og en effektiv offentlig sektor er sentrale virkemidler i en samfunnsøkonomisk og tillitsbasert politikk.

Gjennom oljeinntektene har Norge fått et handlingsrom andre land bare kan drømme om. Landets økonomiske situasjon tilsier imidlertid at vi nå er på vei inn i en krevende tid. Veien til det grønne samfunn og kampen mot inflasjon betyr at oljepengebruken må trappes ned.

Vi vil i årene fremover ligne mer på landene omkring oss og oppleve de samme prioriterings utfordringene. En for sterk vekst i offentlig sektor vil gjøre det svært vanskelig å opprettholde norsk konkurranseevne.

Penger ikke løsningen

Det går nå veldig godt i norsk økonomi. Arbeidsledigheten er den laveste siden før finanskrisen. Den lave ledigheten øker presset på priser og lønninger. Hvis den offentlige pengebruken i en slik situasjon blir for stor, får vi en prisgalopp som tvinger Norges Bank til renteøkninger. Ulikt de to siste ti årenes krise – finanskrisen, oljepriskrisen og koronakrisen – er penger nå ikke løsningen på problemet. Nå er den økonomiske virkeligheten snudd på hodet på grunn av det høye tempoet i økonomien og den store mangelen på arbeidskraft.

Norge er et lite land i verden. Vi vil derfor i stor grad også rammes av at krig, energikrise og inflasjon kaster ytterst dystre skygger over verdensøkonomien.

Tillitsbasert energipolitikk

For å utforme en tillitsbasert samfunnsøkonomisk politikk, må en ta utgangspunkt i at forholdet mellom tilbud og etterspørsel av varer og tjenester er svært avgjørende for prisdannelser og samfunnets utvikling. Når politikk utformes, kan markedskrefter ikke trylles vekk. Hvis det er knapphet på en vare eller tjeneste, så går prisen opp.

Vi kan ikke late som om det ikke finnes markedskrefter. Kamuflerer du det, slik en del gjør i debatten om strømpriser, kan strømsituasjonen fort ende opp med reell manko og rasjonering.

Når vinden blåser kraftig, faller strømprisen. Når tilgangen på elektrisitet er lav, går prisen opp. Problemet med det norske og europeiske kraftmarkedet er at aktørene og mekanismene er så mange og kompleksiteten så stor at det virker umulig å etablere et felles kunnskapsunderlag for å analysere hvordan systemet virker.

Viker unna avveininger

Sett fra et samfunnsøkonomisk synspunkt dreier den politiske utfordringen i energipolitikken seg i stor grad om å prioritere mellom tre hensyn: god tilgang på kraft, lave strømpriser og begrenset inngrep i norsk natur.

Den samfunnsøkonomiske utfordringen er at man kan velge å ta to hensyn, men ikke tre. «Trilemmaer» er kjent fra økonomifaget. Vår tids vanskeligheter er at både politikere og befolkningen viker unna å foreta avveininger mellom de tre hensyn som må ivaretas i energi poltikken.

Vi har strevd med å utforme en samfunnsøkonomisk og tillitsbasert grønn politikk fordi vi ikke har tatt dette trilemmaet på alvor og blant annet ikke har foretatt tydelige avveininger mellom hensynet til klima og natur. Dette har igjen ført til at det har vært vanskelig å utforme et sett av spilleregler som sikrer et kraftmarked som er fleksibelt og sikrer tilstrekkelig lagringskapasitet for å håndtere geografiske svingninger i nedbør eller upålitelige energileverandører.

Tillitsbasert energipolitikk

For en samfunnsøkonom er det uheldig at det i kraftdebatten brukes ord som «dumme» politikere og «onde» kraftprodusenter. Sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv preges kraft og strømdebatten i for stor grad av at det ikke skilles mellom kortsiktige og langsiktige tiltak for å løse utfordringene.

På lengre sikt gir det samfunnsøkonomisk tillit at det utvikles mer kraft, samtidig som at dagens forbruk reduseres. På kort sikt krever en tillitsbasert energipolitikk trygg styring og budsjettering for å hjelpe folk (og enkelte virksomheter) slik at de etter beste evne klarer å håndtere en fase med høye strømpriser.

Budsjett og trygg styring

Finansdepartementet har anslått at statens utgifter til neste år vil vokse langt mer enn inntektene (til tross for høye olje- og gassinntekter), samtidig som regjeringen har sagt at bruken av oljepenger skal ned. Dermed stilles det store krav til regjeringens pedagogiske evner når statsbudsjettet om kort tid legges frem.

Regjeringen må få fram at budsjettet betyr at det utøves trygg styring i et ruskete farvann for å sikre trygghet for folks økonomi. Utfordringen er om regjeringen klarer å krisekommunisere så godt at de oppnår den tillit som gjør at de skaffer seg politisk handlingsrom til å føre den politikken som situasjonen krever.

Regjeringen må få Stortinget og velgerne med på at mange budsjettønsker må kuttes for å klare å finansiere bundne utgifter innenfor områder som folketrygden, mottak og integrering av ukrainske flyktninger, pågående byggeprosjekter og strømstønadsordninger.

For å få dette til, må det gjøres harde prioriteringer. Statsministeren beskriver situasjonen slik: «Jeg møter mange som sier seg enig i at det må strammes inn, men som samtidig mener at akkurat dette må det finnes rom for.»

Tørre å prioritere

For å få tillit til å foreta politiske prioriteringer hos en befolkning og hos interessegrupper med mange forventninger, må politikerne være gode formidlere. Kanskje kan den nye situasjonen bidra til at vi får en ny politisk kultur, som i mindre grad er preget av en konkurranse mellom de politiske partier om å bevilge mest mulig.

Den viktige samfunnsøkonomiske utfordringen er å styre gjennom et systematisk løpende forbedringsarbeid. Målet må være å styrke kvaliteten i tjeneste tilbudet – kutte i dårlige tilbud og stimulere til å utvikle gode tilbud.

Samfunnsaktører må tørre å prioritere, og tørre å styrke de beste tilbudene. Det som ikke fungerer, må kuttes eller omstilles. De som gjør det dårligst, må ikke vinne frem i budsjettkampen ved systematisk lobbing. Det må lønne seg mer å jobbe enn å lobbe. De enkelte satsinger må prioriteres på bekostning av andre tiltak.

Kontinuerlig forbedringsarbeid

Jo dårligere regjering og Storting er til å prioritere og tilpasse pengebruk til rammer, jo større byrder legger vi på fremtidens generasjoner. De virkemidler politikken bør bruke for å skape et mest mulig rettferdig, demokratisk og tillitsbasert samfunn, vil derimot forandre seg i takt med samfunnsutviklingen.

Det må foregå et kontinuerlig forbedringsarbeid for å ha et samfunn preget av tillit der det utøves politikk og styres og ledes på en god måte i en stadig mer urolig og kaotisk verden.