SYNSPUNKT: Mål- og resultatstyring må fjernes

Kristin Reichborn-Kjennerud, Tereza Kuldova og Bitten Nordrik er alle forskere hos OsloMet - storbyuniversitetet

­Ledere og ansatte blir uforholdsmessig opptatt av å bevise at de når detaljerte måltall gjennom stadig økende, mindre relevant, og mer detaljert skriftlig dokumentasjon. Jo mer de forsvarer det de har gjort, desto mer tydelig blir det at de ikke leverer på samfunnsoppdraget. Samfunnsoppdraget løses ikke med et blindt fokus på forhåndsbestemte mål.

Ny forskning fra OsloMet dokumenterer at NAV, etter at Aetat og Trygdeetaten ble slått sammen i 2006 og til tross for ambisjoner om å hjelpe utsatte grupper, leverer dårligere på samfunnsoppdraget. De utsatte gruppene blir dårligere integrert i samfunnet enn tidligere. Mye av årsaken ligger antakelig i overstyringen fra MRS.

Det å unngå kritikk blir fort viktigere i et slik system enn å løse jobben på best mulig måte. Rigide, detaljerte, stivbente mål og regelverk resulterer i at ledere og ansatte gjør nøyaktig det de blir fortalt. Ofte er det også en tendens i organisasjoner til å over-etterleve regler, og føringer, noe som videre innskrenker handlingsrommet og rom for faglig skjønn.

OsloMet sitt kvalitative Medbestemmelsesbarometeret fra både 2020 og 2022 dokumenterer at detaljstyringen av akademiske ansatte, leger, politi og førstelinjen i offentlig sektor, innskrenker rommet for faglig skjønn, noe som over tid går over kvaliteten i tjenestene, samtidig som muligheter til å utfordre styringssystemet blir stadig mindre. Mange snakker om å måtte bryte noen av de rigide reglene for å kunne levere kvalitet slik at de kan leve med seg selv, selvom det krever arbeid på fritiden. Detaljmålingen sammen med underkastelse av virksomhetens resultater til rene økonomiske hensyn førte til målforskyvning og bidro til at virksomhetene ikke leverte på samfunnsoppdragene sine. Både ledere og ansatte prøvde å innfri det de ble målt på, som gjerne lå langt utenfor de faktiske intensjonene for virksomheten.

I et slikt mål- og resultatstyringsregime kan ikke ledere tillate prøving, feiling og utvikling. For feil kan føre til at organisasjonen ikke når de forhåndsbestemte målene. For å sikre seg mot kritikk innfører lederne kontrollrutiner som tvinger underordnede til å gjøre det de har bestemt. Men kontrollsystemer løser ikke problemer. Tvert imot, stadig nye lag av kontroll eskalerer misnøye, setter ansatte under tidspress og fører til dårligere tjenester for brukerne.

Offentlig sektor har blitt offer for regulatorisk kapitalisme. Løsningen på alt fra manglende ressurser til forbedringsbehov oversettes til et behov for flere retningslinjer, veiledere, standarder, regler, og rutiner for tilsyn og evaluering av disse, eller med andre ord: mer av den samme styringen og kontrollen som har allerede vist seg å ikke fungere. Tidstyver og meningsløst arbeid øker i omfang i takt med økende inntekter for revisjonsbransjen og konsulenter og gir større muligheter for uhemmet maktutøvelse av ledelsen.

Hans Jæger beskrev, i «Anarkiets Bibel» fra 1906 hvordan industrialiseringen gjorde noen få veldig rike og resten til fattige slaver tvunget til repetitivt arbeid. Deretter fulgte Taylorismen som skapte grunnlaget for automatisering. Forskere dokumenterte hvordan arbeidstakere gjorde bestemte bevegelser i produksjonsprosessen, som en maskin deretter kunne settes til å imitere. Det førte til at mye av det repetitive arbeidet ble tatt over av maskiner. Nå gjør maskinene, i den vestlige verden, jobben for fabrikkarbeiderne, men istedenfor å frigjøre menneskene og skape det kreative, bærekraftige, interessante og spennende samfunnet vi egentlig er i stand til, lager vi nye meningsløse arbeidsoppgaver som paralyserer våre kreative evner. Vi må slutte å underkaste oss systemer som gjør oss til maskiner, og istedet bygge systemer som understøtter våre menneskelige behov. Systemer skal tjene oss, ikke omvendt.

Meningsløst, repetitivt arbeid, manglende frihet i oppgaveløsningen og detaljkontroll er ikke bra. Det var det verken før eller nå. Men allikevel er Taylorismen tilbake, særlig sterkt i akademia. Forskningen burde gått hånd i hånd med kreativitet og innovasjon fordi det handler om å oppdage nye ting, men nå må alle forskere være glade for at de får forske på bestillinger bestemt av alle andre enn forskere selv.

Automatisering er egentlig bra. Det skaper muligheter for å frigjøre menneskene til å kunne utfolde seg kreativt, noe som ligger som et behov i menneskenaturen. Men i mål- og resultatstyringens ånd ser lederne i statlige organisasjoner det som sin oppgave å følge opp tildelingsbrev og andre kontraktsformer. Deres fokus er ikke å skape kreative og gode løsninger, best mulig forskning eller gode helsetjenester, for fokuset er ikke på å levere bedre tjenester. De er opptatt av å ikke bli kritisert for noe, vise at de har gjort noe, helst mest mulig, og holde budsjettet for enhver pris.

Dette bør vi snu helt om på. Kontroller heller lederne, enn de ansatte, på at de klarer å motivere folk til å skape gode tjenester for brukerne