Synspunkt

Synspunkt | Mari Holm Ingelsrud: Hvem har ansvaret for å trekke grensene mellom arbeid og fritid?

Grensene mellom arbeidstid og fritid viskes mer ut med hjemmekontor. Men hvem har ansvaret, og er svaret mer regulering, spør Mari Holm Ingelsrud og hennes sju medforfattere.

Publisert Sist oppdatert

­

Mari Holm Ingelsrud, Siri Yde Aksnes, Vilde Hoff Bernstrøm, Cathrine Egeland, Per Bonde Hansen, Eirin Pedersen, Anders Underthun og Emily M. Weitzenboeck er alle tilknyttet Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved OsloMet.

SYNSPUNKT: Hjemmekontor er ikke et nytt fenomen. Men omfanget og intensiteten av hjemmekontorbruken under pandemien satte på spissen en del fra før kjente problemstillinger.

Mange opplevde for eksempel at grensene mellom arbeid og fritid ble mer utflytende.

Et av de viktigste spørsmålene vi må å stille oss nå, er derfor hvor grensene skal gå mellom arbeidstid og fritid når arbeidstakere potensielt kan jobbe hvor og når som helst. Dessuten, hvem har ansvaret for å trekke disse grensene?

Ikke lenger «gjemmekontor»

En kartlegging vi har gjort av omfang og konsekvenser av hjemmekontor under pandemien viser at arbeidstakere jobber mer hjemmefra nå enn de gjorde før. Ansatte setter pris på å kunne bestemme selv når og hvor de vil jobbe fra. Mens arbeidsgiverne har innsett at hjemmekontor har byttet bokstav. Altså, det er ingen som sier «hjemmekontor med g», lenger («gjemmekontor»).

Omtrent halvparten av alle arbeidstakere i Norge har nå mulighet til å jobbe hjemmefra, og mange gjør det regelmessig. Det at mange flere jobber hele dager fra hjemmekontoret, gjør også at kveldsjobbing hjemme blir vanligere, og grensene mellom arbeidstid og fritid blir mer utflytende.

Hvor frie er vi egentlig?

De ansatte vi spurte i undersøkelsen vår manglet retningslinjer fra virksomheten og ledere på hvordan grensene mellom jobb og fritid skulle trekkes. Lederne ville, på sin side, ikke legge seg opp i hvordan den enkelte ansatte organiserer sin arbeidstid på hjemmekontoret; så lenge de ansatte jobbet bra og fikk levert det de skulle.

Å skulle legge føringer på ansattes arbeidstid kan føles som utidig detaljstyring. Spesielt når arbeidet foregår i arbeidstakerens private hjem. Søkelys på resultater heller enn å overvåke arbeidet gir mange ansatte en ny frihet til å organisere livet slik det passer dem. Men hvor frie er de egentlig?

Konsekvenser for flere enn deg selv

Arbeidstakerne i studien vår satte pris på selv å kunne bestemme når og hvor de ville jobbe. Samtidig har den enkelte ansattes valg om når og hvor de jobber konsekvenser for flere enn dem selv.

Selv om arbeidstakerne i studien vår sa at de har ganske høy kontroll over egen arbeidstid, fant vi også at mange arbeidstakere sjekket jobb-epost regelmessig i løpet av kvelden og helt frem til de la seg for å sove. Gjør de det helt frivillig, og i så fall hvorfor?

Kan vi lovfeste «retten til å koble seg fra jobb»?

Flere andre europeiske land har det siste året innført en lovfestet «rett til å koble seg fra jobb». Er dette veien å gå? Vi har allerede lovregulert arbeidstiden i Norge. Likevel er det mange som jobber også til tider som egentlig skal være fri. For eksempel fant vi at 37 prosent av de med hjemmekontor jobbet regelmessig på søndager i 2021.

Å ha rett til å koble av fra jobb høres fint ut. Teknologiske løsninger gjør arbeidstakere tilgjengelige for arbeidsgivere, kolleger og kunder til enhver tid. Rent teknisk er det mulig å koble seg av, for eksempel ved å skru av push-varsler. Men føler ansatte at de har mulighet til å ta det valget og faktisk koble seg av jobb?

Økt individuelt ansvar

Det finnes både formelle og uformelle spilleregler i arbeidslivet som betyr noe for karrieremulighetene innen ulike bransjer og yrker.

Å koble av fra jobb, kan dermed lett bli en formell rettighet man har, men som vil være ugunstig for arbeidstakeren å benytte seg av.

Og hvorfor skal ansvaret for å koble av plasseres hos den enkelte arbeidstaker alene? Når arbeidstakere får større frihet til å plassere arbeidstiden når og hvor det passer dem, kommer vi ikke utenom et økt individuelt ansvar for å avgrense egen arbeidstid.

Samtidig kan ikke dette ansvaret bare ligge hos arbeidstakerne. Derfor er det på tide å diskutere hvilken rolle aktører som arbeidsgivere, fagforeninger og myndigheter skal ha i denne grensedragningen mellom arbeid og fritid.

Referanser: Ingelsrud, Mari Holm; Aksnes, Siri Yde; Bernstrøm, Vilde Hoff; Egeland, Cathrine; Hansen, Per Bonde; Pedersen, Eirin; Underthun, Anders; Weitzenboeck, Emily Mary (2022) Hjemme–Borte–Uavgjort. Hjemmekontor og annet fjernarbeid: Kartlegging av omfang, utviklingstrekk og konsekvenser (oda.oslomet.no), AFI-rapport 2022:04

Powered by Labrador CMS