­Synspunkt | Øystein Blymke: Skyldig eller uskyldig? Retten avgjør

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Hovedpersonen, studenten Raskolnikov, føler seg fristilt fra de allmenngyldige moralske lover og regler, og gir seg selv retten til å drepe. Det «uhyrlige» i egen gjerning går imidlertid etter hvert opp for ham. Han innser egen skyld, og «anmelder» seg selv.

Selvtekt, eller egen rettsoppfatning som begrunnelse for å begå et lovbrudd, kan selvfølgelig ikke legges til grunn for å avgjøre din skyld, din uskyld eller hvilken straff som vil være rettferdig å ilegge for din del. Ulovlighetsgraden og straffbarheten i egen handling kan riktignok vurderes i henhold til nødretten, men det er en helt annen sak.

Bevis og tro

Vårt rettssystem forsøker, ved hjelp av det juridiske språk og semantikken, å fatte rettmessige beslutninger om strafferettslig skyld og uskyld.

Men, så lenge verken aktor, forsvarer eller dommer med sikkerhet kan fastslå hva som egentlig har foregått, verken i hodet på tiltalte, offeret eller vitnene i tiden rundt gjerningsøyeblikket, må dommeren forholde seg til det han tror har foregått.

Han må vurdere de bevis som han blir seg forelagt i retten. Skyld eller uskyld avgjøres med andre ord ut fra ut fra en form for sannsynlighet (ut over enhver rimelig tvil) som retten mener foreligger, for at fremlagt bevis gir et godt nok grunnlag for å fatte en rettskraftig dom, om personens skyld eller uskyld.

Det finnes saker hvor en tidligere staffdømt, med en rettskraftig dom og utholdt straff bak seg, av mange gode grunner ønsker å få gjenopptatt sin sak, og hvor gjenopptagelsen ender med frifinnelse. Det finnes imidlertid også saker hvor den definitive, rettslige avgjørelse ender med at grunnlaget for skyld og straff opprettholdes.

Ingen eksakt vitenskap

Rettsvitenskapen er ikke noen eksakt vitenskap. At man ikke skal dømmes, med mindre det er «hevet over enhver rimelig tvil» at du er skyldig er et rettssikkert utgangspunkt, kan aldri forankres i en absolutt udiskutabel sannsynlighetsmetodikk.

Rettssystemets aktører bør derfor vise varsomhet med å fremsette skråsikre påstander, om feilaktig domfellelse, om holdbarheten i tekniske bevis, før det endelige rettslige ord er sagt. Bruk av ord som «justismord» bør rettens aktører derfor omgås med forsiktighet.

Uskyldspresumsjonen, prinsippet om selvinkriminering, strenge beviskrav, og andre rettssikkerhetsgarantier, er blant de virkemiddel rettsstaten har, for å sikre at uskyldige personer ikke blir dømt for noe de ikke har gjort.

Heller at ni skyldige går fri

Slik sett har vi langt på vei akseptert det uformelle prinsipp, om at det er «bedre» (for rettssamfunnets legitimitet) at ni skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt.

Selv om uskyldspresumpsjonen bør være et bærende og førende rettsprinsipp, bør det likevel kunne stilles spørsmål ved, om ikke også personer som til det siste bedyrer sin uskyld, faktisk kan vise seg å være skyldig – i strafferettslig forstand.

Aksepteres det at et slikt spørsmål stilles, bør det også aksepteres og respekteres, at enkelte av rettssystemets profesjonelle aktører, ofre og vitner, helt til den siste, også kan ha andre oppfatninger av sakens omstendigheter og realiteter enn hva den tidligere straffedømte og hans forsvarer har.

Begrepet justismord

Bruk av begrepet justismord henger sammen med det helt ut tragiske, at dødsdømte personer i sin tid fikk fullbyrdet dødsstraff, før det viste seg at de ikke hadde begått den forbrytelsen de var dømt for.

I dag brukes imidlertid betegnelsen justismord også i saker der mange mener at det kan ha foregått noe fundamentalt galt og urettferdig i vårt rettssystem. Noe fundamentalt galt som fører til at et menneskes frihet er berøvet uten at det har vært rettslig grunnlag for det!

Forståelig at det reageres sterkt.

Men, det kan også i mange sammenhenger være verdt å tenke gjennom den stigmatiserende effekt det kan ha, på en del av strafferettssystemets aktører, hvis begrepet anvendes, før det samme systemet har satt endelig sluttstrek, og man kan konstatere at et «mord» med høyeste grad av sannsynlighet faktisk har skjedd.

Uskyldig til det motsatte er bevist

Uskyldspresumpsjonen er et juridisk begrep eller et rettsprinsipp som har en adskillig mer faglig og «nøytral» innretning, enn det mer odiøse begrepet justismord. Uskyldspresumpsjonen innebærer at personen skal anses som uskyldig inntil hen er endelig dømt i en straffesak.

Begrepet innebærer også rettens plikt til å sannsynliggjøre (ut over enhver rimelig tvil) at den tiltalte faktisk kan være uten straffeskyld selv om mange forhold (bevis) kanskje peker i motsatt retning. Tvil om faktum skal med andre ord komme tiltalte til gode,

Risikoen forblir

Det er skrevet bindsterke juridiske verk, med definisjoner av rettslige ord og begrep som skal sikre at rett person blir dømt rettmessig for det/de lovbrudd retten mener vedkommende har begått.

Men, selv ikke de mest presise og uttømmende definisjoner, lovforarbeider med juridiske ord og uttrykk, og tidligere rettsavgjørelser vil helt kunne eliminere risikoen for at noen dømmes til straff uten å være skyldig i det tiltalen legger til grunn for, av straffskyld.

Selv ikke det mest presise, uttømmende og rettssikre strafferettslige juridiske fagspråk, og heller ikke det mest omfattende og kompetente rettssystem, vil kunne eliminere helt risikoen for at en uskyldig person blir dømt for noe vedkommende ikke har gjort.

Søken etter fakta

Det vi imidlertid alle kan bidra med, er å skape et enda bedre grunnlag enn det vi allerede har, for gode tillitsforhold mellom rettssystemets mange aktører. Større tillit mellom etterforsker, aktorat, forsvarer, dommer og tiltalt om at alle aktører, uansett posisjon og rolle, ønsker en rettmessig, rettferdig og sannferdig dom.

Tillit til at alle aktører søker etter fakta, og etter størst mulig grad av sannhet om det som egentlig har skjedd.

Det juridiske begrepsapparatet (prinsipp og begrep) skal først og fremst hindre, at uskyldige personer dømmes for noe de ikke har gjort. Men, det skal også bidra til å legge til rette for å kunne dømme personer som «hevet over enhver rimelig tvil» faktisk er skyldige i å ha begått de lovbrudd som de er tiltalt for.