Synspunkt

Synspunkt | Stein Reegård: Boris Johnsons exit

Så gikk det med Boris Johnsons politiske prosjekt som det det gjorde med britisk EU-medlemskap: det fases ut, skriver Stein Reegård.

Publisert Sist oppdatert

­Stein Reegård er tidligere sjeføkonom i LO.

STANDPUNKT: Men utgangen for hans prosjekt blir raskere enn Brexit, for der er det viktige elementer som gjenstår. Noe av dette vil kunne ta lang tid; trolig vil det prege Storbritannia mer enn vi kan se nå.

Utfallet av folkeavstemningen om Brexit 2016 var ikke særlig grundig forberedt. Det kom overraskende på det regjerende parti selv som, med skiftende statsministre, etter hvert skulle stå for gjennomføringen. Årelange forhandlinger kom i gang, men avslutningen ble skjøvet ut i tid til år 2020.

Avtaler som vil utebli

De negative økonomiske effektene har vært forutsett lenge og har vært lite omstridt. De som hevdet positive nettogevinster, baserte det på inngåelse av omfattende nye handelsavtaler med andre land. Det fortoner seg rimelig klart at slike nye typer avtaler i hovedsak vil utebli.

Dette er noen av de temaer som er behandlet i LOs nylige rapport om Brexit og ny handelsavtale med britene også for Norge.

Mer kontrollert EØS-innvandring

Da Boris avløste Theresa May, hadde hun oppnådd et av hovedmålene for Brexit: Det ble slutt på åpen innvandring fra EU og andre EØS-land, deriblant Norge. Når EU kunne akseptere en avtale, som gir særbehandling med fri bevegelse av arbeidskraft mellom Storbritannia og eksklusivt ett av EUs medlemsland (Irland), hadde det sin spesielle bakgrunn langt tilbake i tid.

Nemlig den såkalte «reiseavtalen» CTA (The Common Travel Area fra 1922) som aldri fullt ut delte Nord-Irland og Irland. Den avtalen gir begge lands innbyggere gjensidig rett til statsborgerskap, bosetting og velferdsytelser.

Irer kan reise og etablere seg ikke bare i Nord-Irland, men i Storbritannia som helhet. Briter har tilsvarende mulighet. Den er ikke begrenset til Nord-Irland.

Upopulær dobbeltløsning

Det Johnson i mindre grad ville akseptere, var fortsatt EU-myndighet over varestandarder, regler for statens rolle i økonomien og offentlige innkjøp.

Her var May åpen for en mer EØS-liknende løsning fordi det var betingelsen for den type enkel adgang til det indre markedet som blant annet Norge har. I stedet har britene pådratt seg en dobbeltløsning som neppe er løsbar.

Den (nord)irske ikke-grensen

En liten del av det Forende kongeriket, Nord-Irland, blir igjen i EØS-området hva viktige regler for EU-innflytelse angår.

En viktig del av Brexit-retorikken for alle de involverte gikk ut på å beholde det som ble kalt en «ikke-grense» mellom Irland og Nord-Irland. Dette var en viktig del av en 25 år gammel fredsavtale. Fraværet av fysisk synlig grense hadde stor praktisk betydning i hverdagen for folk og hadde stor symbolsk og historisk betydning. Den hindret likevel ikke at Nord-Irland hadde mye større handel med Storbritannia enn med søsterfolket i sør.

To grenser istedenfor én

Landegrenser har slik sett to ulike meninger for regulert økonomisk aktivitet. Den ene er angivelse av ulike systemers regelverk og virkemåte. Det andre er dens fysiske uttrykk.

Her innebærer Brexit, med sin Nord-Irland-protokoll, at det blir to grenser: den mellom Irland og Nord-Irland og den mellom Nord-Irland og Storbritannia ellers. For en viktig del av økonomien blir det doble systemer i Nord-Irland: et EU-system og et britisk system.

Og spørsmålet om transitt blir særlig komplisert. Man må skille mellom varer som kommer inn og blir i Nord-Irland og på den annen side det som transporteres eller handles videre, enten i retning England eller EØS.

Uløselige problemer?

De nye grensene, som reduserer åpenheten mellom EU og Storbritannia for varer, tjenester, arbeid og kapital (de såkalte «fire friheter»), krever grenser for reglers virkeområder og et visst innslag av institusjon for håndhevelse av disse. For den ene friheten «for personer», løser man det på «gamlemåten»; for eksempel gjennom arbeidstillatelser.

For varer (men også tjenester og kapital) blir det verre når en skal videreføre Nord-Irland som del av EU og EØS-området for handelen med varer. I Nord-Irland skal britisk system gjelde bare for varer som «blir der». Ikke de som beveges videre som eksport til Irland der EU-regler råder.

En tøffere EU i vente?

Det er heller ikke utsikt til at EU blir enklere å ha med å gjøre. Storbritannia har neppe mange tilgodelapper på godvilje.

Dessuten vil også EU og andre land tenke mer på sine handelsregimer og utenrikshandelens ulike sider. Sårbarhetene ved ukritisk globalisering har vist seg mer markert. Både EUs og andre handelsavtaler vil kreve mer av gjennomtenking og utforming.

Og så har mange land mye de skal gjøre på klimafronten - og med krig og fred.

Powered by Labrador CMS