Synspunkt

Den ekstraordinære arbeidsgiveravgiften på høyere lønninger er en snikbeskatning av arbeid og straffeskatt på kompetanse, skriver Even Bolstad. Foto: Gorm Kallestad | NTB

Synspunkt | Anne-Cecilie Kaltenborn: Nå må regjeringen holde løftet og fjerne ekstraskatten på arbeidskraft

I fjor sa regjeringen at en ny ekstraskatt på arbeidskraft var midlertidig. Nå er det grunn til å frykte at denne ekstraordinære arbeidsavgiften videreføres i forslaget til statsbudsjett som legges frem 6. oktober. Det bør den ikke, skriver Anne-Cecilie Kaltenborn.

Publisert Sist oppdatert

­Anne-Cecilie Kaltenborn er administrerende direktør i NHO Service og Handel.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: I de fleste politiske debatter er det «å skape arbeidsplasser» et av de tyngste argumentene man kan komme med. Derfor har det vakt oppsikt at regjeringen vil holde seg med en politikk som ikke gir sysselsetting, men tvert om beskatter det. Slik bør det ikke være.

7,7 milliarder kroner. Så mye ekstra må norske arbeidsgivere betale til staten for å ha ansatte i jobb i 2023.

Hvorfor? Fordi regjeringen, med støtte fra SV, mente i fjor høst at staten trenger ekstra penger i 2023 på grunn av ekstraordinære kostnader.

For hver ansatt en bedrift har, om den er stor eller liten, må arbeidsgivere betale en prosentandel av lønnsmassen som en avgift til staten. Arbeidsgiveravgiften ble innført i 1975 for å finansiere folketrygdens utgifter. De fleste arbeidsgivere betaler 14,1 prosent, mens satsen er noe lavere i distriktene, og null i Troms og Finnmark.

Den ekstraordinære satsen, som regjeringen innførte i fjor, er på 5 prosent, og rammer alle arbeidsgivere i hele landet, på all inntekt over 750.000 kroner.

Skiftende signaler fra regjeringen

Blant mange nye skatter og avgifter som ble lansert, er denne ekstraordinære «straffeskatten» på å ansette mennesker av kjøtt og blod den avgiften som regjeringen har slitt mest med å forklare.

For avgiften gjør det dyrere å opprette arbeidsplasser. Og ikke er den omfordelende heller, ettersom den rammer alle ansatte i en bedrift. Det er også all grunn til å frykte at den sperrer for skaperkraft som skal bidra til å betale vår felles velferd i fremtiden.

I fjor sa regjeringen at den nye avgiften var tidsbegrenset og knyttet til den akutte krisen der regjeringen raskt måtte finne penger til strømstøtte og utgifter som følge av Russlands angrepskrig på Ukraina.

Men nå hører vi nye toner fra regjeringen. Denne ekstraordinære skatteregningen til norske arbeidsgivere skal ikke avvikles etter den akutte krisen i fjor. Den skal «fases ut». Det er dårlig nytt for norske arbeidsgivere som allerede sliter med høy prisstigning og høy lånerente, blant annet.

Rammer tjenestesektoren

Forhøyet arbeidsgiveravgift legger en ekstra byrde på bedrifter som ansetter arbeidstakere. Dette kan hemme investeringer og vekstpotensialet til bedrifter som ellers kunne skapt flere arbeidsplasser. I en tid hvor vi trenger økonomisk vekst utenom de tradisjonelle norske næringene, er det viktig å støtte bedrifter som kan bidra til dette, istedenfor å straffe dem. Dette vil på lang sikt føre til økte skatteinntekter og dermed bidra til å finansiere velferdsstaten.

Rammer også arbeidstakerne

Når landets arbeidsgivere må ut med 7,7 milliarder kroner for å ha ansatte, rammer det også arbeidstakerne. Ett sted må pengene hentes fra, og det er grunn til å tro at arbeidsgivere flest ser seg nødt til å finne dekning innenfor eksisterende lønnsbudsjett.

Det er stor forskjell på hvor mye av en bedrifts kostnader som går til lønn. For arbeidsintensive bedrifter innen tjenestesektoren utgjør lønn, og dermed avgifter på lønn, en dominerende del av driftskostnadene deres – gjerne så mye som 60 prosent. Innenfor industri og teknologiintensive bedrifter vil andelen være lavere, og arbeidsgiveravgiften ikke treffe med like stor tyngde.

«Nå hører vi nye toner fra regjeringen. Denne ekstraordinære skatteregningen til norske arbeidsgivere skal ikke avvikles etter den akutte krisen i fjor. Den skal fases ut. Det er dårlig nytt for norske arbeidsgivere.»

I praksis betyr det at økt arbeidsgiveravgift er særlig tøft for bedrifter i tjenestesektoren, som da kan komme til å måtte holde igjen på lønnstilleggene, å nedbemanne eller la være å erstatte ansatte ved permisjon eller sykdom.

Alt sammen rammer både arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette har også arbeidstakersiden påpekt, men regjeringen valgte likevel å holde fast på skatten også i revidert nasjonalbudsjett i vår. Selv SV, som støttet avgiften i fjor, signaliserer at de helst ser at avgiften er fjernet når regjeringen legger fram budsjettforslag i høst.

Regjeringen signaliserer det motsatte, representert ved finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Avgiften skal ikke avvikles, men fases ut. Altså skal staten kreve inn ekstraordinær arbeidsgiveravgift også i 2024 – om enn ikke like mange milliarder som i år – hvis regjeringen får gjennomslag i stortinget.

Tre åpenbare slagsider

Det er både urovekkende og overraskende. Vi må tro at de tar et steg tilbake, og ser at en avgift på arbeidskraft har tre åpenbare slagsider som regjeringen til dags dato ikke har kunnet snakke seg ut av:

  • Det legger en straffetoll på de som vil og kan opprette nye arbeidsplasser:
  • Det treffer særlig hardt de bedriftene som er arbeidsintensive. Ofte lever bedriftene i Distrikts-Norge med norsk eierskap og små marginer.
  • I en tid der kunstig intelligens seiler opp til å bli både venn og kollega for flere og flere, er det tilbakeskuende å legge en ekstra bør på de som ansetter mennesker.

Dette er verken god næringspolitikk, god sysselsettingspolitikk eller god distriktspolitikk.

Powered by Labrador CMS