Synspunkt | Bjørn Arild Thon: Nordavind fra alle kanter

­Bjørn Arild Thon er administrerende direktør i returselskapet Renas og styreleder i Circular Norway.

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Vi er mange som kjenner på vår indre Ludvig i havvind-debatten om dagen. Du vet, det lille, runde pinnsvinet fra Flåklypa som alltid var bekymret og mente det blåste nordavind fra alle kanter.

For jo mer vi nærmer oss det som kan bli et nytt, norsk industrieventyr, jo tydeligere blir interessemotsetningene: Aktørene posisjonerer seg i konsesjonskampen, diskusjonene om hvem som skal få tilgang til den nye kraften strammer seg til, miljøvernerne rasler med sablene, og fiskerne er bekymret for torsken. I tillegg skal ørnene passes på, trekkfuglenes ruter kartlegges og hvalenes trekk ikke forstyrres.

Norge trenger kraft. Mye kraft. Og i nær fremtid. Det smerter derfor litt å bringe ytterligere utfordringer til overflaten, men faktum er like fullt at dagens debatt ikke er bred nok. Og selv om det kommer til å ta mange år å planlegge, utvikle og bygge vindmøllene til havs, tenker altfor mange altfor kortsiktig når havvind debatteres i dag.

Nordsjøen er i dag fylt med 615 plattformer, 43.000 kilometer med rørledninger og nesten 27.000 brønner. 10 prosent av plattformene, 20 prosent av rørledningene og 70 prosent av brønnene er ikke i bruk.

Oljeindustrien har, slik NRK nylig fortalte, forlatt enorme installasjoner i Nordsjøen til fremtidig opprydning. Flere selskap har sågar fått tillatelse til aldri å fjerne deler av sine gigantiske plattformer, ifølge NRK.

Slik kan vi ikke tillate i fremtidens havvind-industri.

– Vi har dårlig tid

Norge, og verden, står overfor en massiv utbygging av vindparker. Norges vassdrags- og energidirektorats ekspertgruppe har identifisert 20 områder langs kysten som bør utredes for havvind.

Gjort riktig, kan Norge og Nordsjøen bli et batteri for hele Europa. Nordavind, Vestavind, Sønnavind og de andre foreslåtte feltene er til sammen på gigantiske 54.000 kvadratkilometer og kan, ifølge Menon Economics, skape titusenvis av nye arbeidsplasser.

Men det kommer til å koste. Og det blir dyrere jo lenger vi venter. Vi har dårlig tid, men vi må også lære av historien og unngå gamle feil.

Sirkulærøkonomi

For selv om dette blir dyrt – rettere sagt: nettopp fordi det blir så dyrt – må vi ikke kaste tanken om sirkulærøkonomi over bord.

Om norsk vindkraft til havs skal bli konkurransedyktig, må den utvikles på en bærekraftig måte. Den må være arealeffektiv, balansere interessemotsetninger og, ikke minst, bygges mest mulig av gjenbrukte materialer som igjen kan gjenbrukes når vindmøllene skal ned.

Det betyr at vi må gjøre følgende:

• Sette krav til vindmøllenes design, slik at de kan demonteres effektivt når levetiden er over. Alt materiale må kunne plukkes fra hverandre og gjenvinnes – også rotorbladene. Oljeeventyret har vært fantastisk for Norge, men vi kan ikke tillate oss at nok en industri slipper unna krav om opprydning.
• Sette krav om dekarbonisering av selve produksjonen. Den største klimautfordringen knyttet til havvind kommer fra prosessene for utvinning og foredling av nødvendige råstoffer. For eksempel er stålindustrien i dag ansvarlig for omtrent 7 prosent av verdens klimagassutslipp. Såkalt lavkarbonstål kan bli et nødvendig krav.
• Sette tydelige klimakrav til selve driften av vindparkene.
• Ha avtaler som er tydelig på hvem som har ansvaret for nedbygging og håndtering av vindmøller som er utslitt. Her er det mulig å lære av effektive produsentansvarsordninger vi har på andre områder, som for eksempel elektronisk avfall.
• Få på plass en nasjonal kartlegging av Norges behov for kritiske råmaterialer og skaffe en oversikt over tilgangen til disse.

Drømmen blåser vekk

Det siste er en underkommunisert og undervurdert utfordring. På samme måte som det debatteres for lite om hva økt bruk av jomfruelige råvarer betyr for natur og miljø, snakkes det for lite i Norge om hvor avhengig vi er av kritiske råvarer fra diktaturer og politisk ustabile land i gjennomføringen av det grønne skiftet.

Grønn industri kan smuldre opp og drømmen om havvind blåse vekk dersom vi ikke får oversikt og kontroll over disse verdikjedene. Fremtidens havvind-prosjekt må pålegges krav som demper presset på nyutvinning.

Kampen om Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II er allerede i gang. Andre felt vil følge. Snora på Utsira Nord klippes trolig først i 2030 – og de første vindmøllene er ikke utslitte før i 2055. Men kravene til design og materialvalg må lages nå.

Sirkulære krav må stilles til kraftprodusentene og alle deres underleverandører. Fornybare ressurser må prioriteres.

Det vil storme rundt havvind i tiden fremover. Og nordavindene vil komme fra, om ikke alle, så mange kanter. Ludvigene i oss har rett i å være bekymret. Vi kan likevel ikke ta snarveier for å komme i mål. Havvind-feltene må utvikles på smartere måter enn de gamle oljefeltene.