Synspunkt
Synspunkt | Øystein Blymke: Din menneskerett. Hvem avgjør den retten?
Høyesterett har sagt sitt i Fosen-saken. Dermed skulle man tro at siste ord var sagt. Så langt derifra. Nå krangles det som aldri før, skriver Øystein Blymke.
Øystein Blymke er statsviter og skribent.
Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no
SYNSPUNKT. Det krangles både om hvordan Høyesteretts-dommen skal forstås, og om konsekvensene av den. Striden dreier seg om alt som kan krype og gå, mellom vidde og mølle. Ikke minst krangles det om vindparken på Fosen er et pågående menneskerettighetsbrudd, og om møllene bør rives eller ikke.
Hvem bør så avgjøre endelig de mange uløste spørsmål i Fosen-saken? Er det Storting og regjering, eller er det domstolene som bør ta «saken» nok en gang?
Domstolene har nå avgjort også de rettspolitiske spørsmål i Fosen-saken, om de rettslige rammene for en minoritets kulturutøvelse. Men det er dermed ikke gitt at vårt demokratiske rettssamfunn, i enhver menneskerettighets-sak, er tjent med at domstolene alltid har siste ordet. Faktum er at stadig flere saker som tradisjonelt (kun) har vært politiske saker, i dag defineres som domstolenes saker. Dermed er de både prosedable og prøvbare for retten. Om så det gjelder, også prøvbare for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
«En vidløftiggjørende og byråkratiserende rettsliggjøring av politikken», sier noen at vi er vitne til. Andre sier at rettsliggjøring av politikken er et godt demokratisk bidrag, i den hensikt å øke utsatte gruppers rettssikkerhet. Og mer rettssikkerhet til utsatte grupper er det vel ikke så lett å være mot?
«Jo mer rettsliggjøring, desto større er sjansen for at politikeren svekker sin rolle.»
Når stadig flere politiske konflikter eller uenighetssaker henvises og overføres fra forvaltnings-sporet til domstols-sporet for endelig avgjørelse, innebærer det i realiteten også at mer politisk makt blir overført til domstolene. Virkningene av en slik maktoverføring, fra den lovgivende og utøvende makt til den dømmende, kan vanskelig skje uten at man samtidig svekker politiker-makten. Litt satt på spissen kan man si; Desto mer rettsliggjøring, desto større er sjansen for at politikeren svekker sin rolle, og i verste fall, står i fare for å abdisere fra den.
Aksepterer våre politikere at stadig flere politiske tiltak kan overprøves av være domstoler, vil nær sagt enhver, tradisjonelt politisk «sak» kunne prøves for retten. En skattesak, en klimasak, en ytringssak, en personvernsak og flere med. Det blir nærmest en menneskerett å kunne kreve enhver forvaltnings-avgjort sak til ugunst for en selv, prosedert som en menneskerettighets-sak for domstolen.
Også høyesterettsdommere vil kunne ha ulike oppfatninger om hva som er en menneskerett eller ikke. Han eller hun vil med andre ord vektlegge ulikt, både de strengt rettslige hensyn i menneskerettighetskonvensjonen/loven, og de mer rettspolitiske hensyn i det samme lovverket. For selv en høyesterettsdommer, må vi tro, i likhet med en politiker, har vel et verdigrunnlag, eller i alle fall et menneskesyn å vurdere sitt juridiske standpunkt ut ifra, når hen avgjør hva en menneskerett er, eller ikke er for noe?
Finnes det en rettferdig løsning i Fosen-saken? Nei. Men kanskje en rettmessig. Det beror uansett på hvilken vekt partene, dommerne og politikerne tillegger henholdsvis egeninteressen og fellesskapsinteressen. Men en lovfesting, også av en slik verdiforankret vekting, er det vel fremdeles ingen som ønsker?
