Synspunkt | Frode Dale: Forsvarets nye bok om ledelse har viktige mangler

­Frode Dale er pensjonert major, forfatter og ledelsesrådgiver. Portrettfoto på frontsiden: Gyldendal Norsk Forlag

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Nylig ble boken «Militær leder- og ledelsesutvikling i teori og praksis» utgitt med brask og bram. En storstilt boklansering ble gjennomført på Litteraturhuset mandag 28. august, og i septemberutgaven i Dagens Perspektiv kunne vi lese to sider om boken, dens bakgrunn og hovedinnhold. Overskriften var: «Ny bok: Alt om ledelse – i Forsvaret».

Heldigvis kom følgende under i ingressen: Teori, praksis, fortid, fremtid, suksesser og fiasko. En ny bok søker å ta for seg så å si alt som handler om ledelse i Forsvaret.

Så å si alt…

Mer systematikk i lederutdanningene?

Først litt fra artikkelen: «Forsvaret har et arbeidsgiveransvar, gjennom styringsrett og omsorgsplikt, ved å være en velfungerende arbeidsplass som samtidig gir et best mulig grunnlag for operativ evne. Ledelse er et nøkkelord i dette ansvaret», sier Rino Bandlitz Johansen.

Han er kommandørkaptein og professor i militær ledelse ved Forsvarets stabsskole, og mener boken vil bidra til å bringe inn mer systematikk i lederutdanningene.

Så noe fra Knut Petter Rønnes artikkel i Dagens Perspektiv:

«På den ene siden skal Forsvaret bedrive ekstremvarianten av ledelse – i strid, på bakken, med bare noen sekunders betenkningstid for ledere å ta beslutninger som kan ha enorme konsekvenser. Men Forsvaret er også den store byråkratiske mastodonten, med 18.000 ansatte, som alle har de samme rettighetene som andre i norsk arbeidsliv – med medbestemmelse, fagforeninger, økonomistyring, departementale rundskriv og politiske signaler og føringer. Dette er to «motsetninger» som lederutdanningene i Forsvaret må forholde seg til.»

Det er helt «spot on». Derfor er det nærmest ufattelig at én av disse to motsetningene nærmest skriker med sitt fravær i boken.

Hva med arbeidsgiveransvaret?

Arbeidsgiveransvaret er nemlig et ikke-tema i boken. Arbeidsgiverrollen i offisersrollen er rett og slett enten blitt utelatt eller glemt. Som for meg som tidligere yrkesoffiser og heltidstillitsvalgt nærmest er X-Files: «Du tror det ikke før du ser det». Eller her: leser det.

Professor og kommandørkaptein Johansen sier mer i artikkelen enn det boken sier om tematikken.

Ingen av de 25 kapitlene er satt av til det som er fakta: offiserer er ledere i staten. Med alt det medfølger, knyttet til det vi kan kalle «fredtidsledelse». Som er 99,9 prosent av tiden en offiser bruker på ledelse.

Ufattelig og ubegripelig.

De to redaktørene, professor Jan Ketil Arnulf og professor Rino Bandlitz Johansen, må jo ha vridd seg i stolen under boklanseringen når generalmajor Elisabeth Michelsen og nytilsatt «MOST-general» sa følgende til forsamlingen og alle som fulgte boklanseringen via livestream:

«En av de kompetanseområdene vi ser at fremtidens og nåtidens ledere trenger mer av, er arbeidsgiverkompetanse».

På en boklansering der dette teamet altså beviselig ikke er tatt med i boken. I min verden sier det noe om både gapet og utfordringene til både Høyskolen, Stabsskolen og lederutdanningen(e) i Forsvaret.

Så om ikke dette er et tema i boken, så bør det definitivt inn i de ulike lederutdanningene i Forsvaret. Både på Krigsskolene og de senere skolene i karrieren.

Som generalmajor Michelsen så presist påpekte: denne kompetansehevingen gjelder nåværende og kommende ledere.

For å understreke både kompetansehullet og ikke minst kompetansebehovet, så kan vil låne øret til tidligere jurist i Forsvaret Natalina Heia. I et innlegg i Forsvarets Forum skriver hun nylig blant annet:

«Forsvaret tilbyr offisersutdanning innen militær ledelse. Utdanningens overordnede mål er å gi kadettene de beste forutsetningene for offisersstillinger innen relevant fagområde i Forsvaret, i Norge og internasjonalt. Med denne utdannelsen skal du kunne bekle lederstillinger både militært og sivilt, på både mellomledernivå og på høyere nivå.

Problemet er bare at ingen av disse utdanningene inneholder elementer av juridisk forvaltning, saksbehandling eller arbeidsrett. Viktige elementer i en lederstilling i et forvaltningsorgan. Til sammenligning har sivile lederutdanninger emner som juridisk metode, forvaltningsrett og arbeidsrett.

På OsloMet er et av læringsutbyttene «bred kunnskap om den individuelle arbeidsretten som omfatter regler om ansettelse, diskriminering, styringsrett, medbestemmelse, lønn, arbeidstid, ferie, krav til arbeidsmiljøet, permisjon, oppsigelse, avskjed og virksomhetsoverdragelse».

Andre læringsutbytter er grunnleggende forståelse for juridisk metode, kunnskaper om prinsippene som ligger til grunn for all forvaltning, herunder legalitetsprinsippet, og inngående kunnskaper om saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven.»

Hun avslutter med følgende formaning: «Toppledelsen i Forsvaret bør ta innover seg at Forsvaret er et forvaltningsorgan og at forvaltningskompetansen må økes betraktelig. Da vil varslingssaker kunne håndteres bedre, forutsigbarheten for behandling av slike saker vil øke og rettssikkerheten til den enkelte vil bli styrket.»

Der jeg opplever at forvaltningskompetanse er en del av den totale arbeidsgiverkompetansen.

I rettferdighetens navn må det sies at boken har mye bra i seg. Men dessverre er den med på å forsterke mangelen på og forståelse for arbeidsgiveransvaret i lederrollen for offiserer.

Synd, men sant.