Synspunkt | Hans Christian Holte: Om vanning av veier og valg som ikke varer

­Hans Christian Holte er Nav-direktør.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Jeg pleide å be faren min kjøre etter den store tankbilen slik at jeg kunne se vannet sprute, støvet legge seg og veiene bli våte og glatte. For meg fantes det ikke finere jobb enn dette.

– Hva skal du bli, da, spør vi ungdommer vi møter i familieselskaper, og tenåringer vi møter i nabolaget. Kanskje fordi vi er oppriktig interessert eller kanskje fordi det er et enkelt spørsmål å stille når man ikke helt vet hva man skal snakke om.

Vi nikker anerkjennende til ungdommen som forteller at han eller hun vil bli politi, journalist eller tømrer og smiler forståelsesfullt til tenåringen som flakker med blikket og forteller at det er vanskelig å velge.

Identiteten som endres

– Det er viktig å ta seg tid. Du skal jo ta et valg for resten av livet, sier vi kanskje. For det er jo dette vi har vokst opp med. At vi tar en utdannelse og velger et yrke som blir en viktig del av identiteten vår. Og det er jo dette vi snakker om når vi møter noen for aller første gang.

– Hva jobber du med, da, spør vi etter å ha utvekslet navn og håndtrykk. Når vi får vite at den som står overfor oss er bygningsingeniør i Bergen, rørlegger på Røros, eller for den del sjåfør på vanningsbilen på Greverud, kan det prege både samtalen og hvordan vi oppfatter ham eller henne.

Bytter oftere jobb

Nå ser vi en utvikling der identiteten ikke er like sterkt knyttet til ett bestemt yrke eller en bestemt utdannelse. Det har blitt stadig mer vanlig å bytte yrke eller ta en annen utdannelse i løpet av livet.

Det er en utvikling som vil forsterke seg i tiden som kommer. Det er et viktig tema i Navs omverdensanalyse som legges fram 25. april og omhandler årene fram til 2035.

Vi ser allerede at den teknologiske utviklingen fører til at nye jobber oppstår og gamle forsvinner. Det grønne skiftet fører til at vi må gjøre ting på nye måter. Det samme vil stadig flere eldre som trenger tjenester og stadig færre unge som kan yte tjenestene de trenger.

De siste årene med koronapandemi, krig og dyrtid har vist oss at det vi tok som en selvfølge, brått ikke er det lenger.

Vi har opplevd hvordan hendelser langt borte endrer hverdagen vår her hjemme. Derfor må vi både være forberedt på det vi kan forutse – og det vi ikke kan forutse. Samfunnet og arbeidsmarkedet er allerede i endring, og det kommer til å endre seg stadig raskere i årene som kommer. Det vil behovene for kompetanse også.

Krav om å utvikle kompetansen

Arbeidstakerne må i enda større grad enn tidligere utvikle og oppdatere kompetansen sin for å kunne gjøre en jobb eller for å kunne få en jobb. Enda flere vil bli nødt til å skaffe seg en helt ny kompetanse eller ta en helt ny utdanning.

Dette er ikke bare arbeidstakernes eget ansvar. Arbeidsgiverne må sørge for at ansatte får kompetanseutviklingen de trenger for å kunne utføre oppgavene sine. De må være åpne for å ansette folk som mangler den spesifikke kompetansen de etterspør, og selv sørge for opplæringen.

«Seniorene må få mulighet til å utvikle kompetansen sin på lik linje med juniorene, for vi kommer til å trenge kreftene deres.»

Vi må legge bedre til rette for livslang læring og kombinasjon av jobb og utdanning. Seniorene må få mulighet til å utvikle kompetansen sin på lik linje med juniorene, for vi kommer til å trenge kreftene deres. Å inkludere flere og hindre frafall, blir viktigere enn noensinne. Derfor må vi sørge for enklere tilgang på videregående utdanning, læreplasser og god oppfølging for å få flere til å gjennomføre og bli en del av arbeidsliv og samfunnsliv.

Nav, utdanningssektoren og arbeidsgiverne må samarbeide enda tettere og snu seg enda raskere for å møte omstillinger og utfordringer som kommer i kjølvannet av dem.

Menn som våger

Hva gjør det med oss, når vi ikke har ett bestemt yrke eller en bestemt kompetanse gjennom hele livet?

Det er ikke tvil om at raske endringer i arbeidslivet vil være krevende og oppleves som utrygt for noen. For andre vil det være en sjanse til å gjøre noe helt nytt.

Det er jo ikke nødvendigvis slik at valget av utdanningen og yrket vi tar som unge, oppleves som like riktig eller meningsfullt ti eller 20 år senere. Mange har et ønske om å prøve noe nytt etter mange år i samme jobb.

De siste årene har vi sett menn som av ulike grunner har falt ut av arbeidslivet utdanne seg til helsefagarbeidere gjennom prosjektet «Menn i helse». NRK fortalte nylig om Roy Ernestus som måtte slutte i jobben som elektriker etter et hjerteinfarkt. Han hadde hatt praksis på et eldresenter og skulle prøve seg i hjemmetjenesten.

– Jeg har møtt den eldste generasjonen vi har i Norge. Det har vært veldig spennende. Nå skal jeg møte litt yngre mennesker med et større mangfold av utfordringer, fortalte 53-åringen til NRK.

Den uventede drømmejobben

Jeg vil tro de færreste av mennene som nå utdanner seg til helsefagarbeidere vurderte en slik jobb da de var unge og tok valget om hva de skulle bli. Men så førte endringer i livene deres til at noe de aldri hadde drømt om, ble drømmejobben. I årene som kommer, kan det bli mer vanlig at han, eller henne vi hilser på for første gang, både har vært elektriker og omsorgsarbeider. Eller har jobbet både som bussjåfør og barnehageassistent.

Drømmen min om å bli sjåfør på vanningsbilen på Greverud ble knust. For grusveiene ble asfaltert, og det var ikke nødvendig å vanne dem lenger. Heldigvis fant jeg andre drømmer jeg kunne drømme.

Jeg fant andre oppgaver jeg kunne løse og andre valg jeg kunne ta. Slik mange vil finne – og blir nødt til å finne – når verden endrer seg og de må endre seg med den.