Synspunkt | Hans Morten Skivik: En giftig stresscocktail – når stress skyldes mangel på mening

­Hans Morten Skivik er programdirektør for Solstrandprogrammet hos AFF.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Denne gangen er det folkeepidemien stress den danske forskeren og forfatteren tar for seg. Hun er kanskje mest kjent for å sette den klassiske motivasjonsforskningen på hodet og for å ha rehabilitert primadonnaen som yrkesutøver.

Når hun nå setter stress på dagsorden, er det med en klar kobling til hennes tidligere arbeid. Jeg er overbevist om at denne delen av hennes forskningskall vil være enda viktigere, og forhåpentligvis sette dype spor.

Har vi stått på stedet hvil?

Hennes utgangspunkt er spørsmålet om hvordan det kan ha seg at vi i løpet av de siste 20 årene ikke har kommet et eneste skritt nærmere å ha løst utfordringen med stress.

Har vi som konsulenter, HR-rådgivere, ledere, verneombud og tillitsvalgte med gode intensjoner spilt fallitt og gjort vondt verre? Har vi kanskje til og med skapt ofre der vi var satt til å hjelpe? Etter å ha lest Helle Heins bo, er svaret et åpenbart ja.

Hennes arbeid inviterer en hel bransje til å stille grunnleggende spørsmål om egne forutinntatte epistemologiske standpunkt. Vår forståelse, forebygging og behandling av stress trenger nye perspektiver. Dessverre innebærer dette at vi ikke kan redusere stress til et enklere tema. Bare på den måten kan vi unngå symptombehandling og overflateløsninger.

To myter om stress

Hun viser tydelig hvordan to innarbeidede myter om stress er den fremste kilden til vår misforståelse. Den første er at stress alltid skyldes en eller annen form for ubalanse. Den andre er at stress er et individuelt problem.

Dermed er løsningene «enkle» og individorientert. Det gjelder å gjenopprette en balanse, behandle individet og ikke minst øke den enkeltes robusthet for stress. Ta et lite googlesøk og se på hva som tilbys i konsulentmarkedet.

Hein peker på at vi blander symptomene med årsakene fordi problemet ikke ligger i det stressede individet, men i kontekst eller de arbeidsmessige betingelsene.

I hennes modell kobler hun kontekst, oppgavens karakter og individets iboende egenskaper. Dette inngår som ingredienser i hennes «stresscocktail-modell». Ingrediensene kan skape en giftig cocktail, eller en sunn og frisk cocktail.

Stress handler først og fremst om mangel på mening i arbeidet, og hva som gir menig – ja der er vi forskjellige. Dermed er det ikke én motgift i stresscocktailen som skal til. Kilden til stress er ikke lik, og dermed kan heller ikke forebygging eller behandling være ensartet.

Tidlig i boken argumenterer hun for at noen av oss er likevektsøkende, mens andre er mer spenningssøkende.

Likevekt eller spenning?

Likevekstsøkene er mer ytre-motivert, finner mer mening i mestring og trives der de opplever balanse mellom krav og ressurser. De opplever belastning når de befinner seg i et spenningsfelt hvor for eksempel oppgaven er tvetydig, eller at den utfordrer egen kompetanse.

Spenningssøkende mennesker finner mest mening i spenningsfelt, og opplever belastning og stress når de blir avskåret fra dette feltet.

Dilemmaet er at spenningsbelastningen både er meningsfull i seg selv, men også i perioder svært belastende. Spenningssøkende mennesker er primært indre-motivert og er mer opptatt av egne standarder enn organisasjonens standarder. De kan både være autoritetsskeptiske, utfordre status quo og være verdistyrte.

Helle Hein argumenterer for at den klassiske stressforståelsen er godt tilpasset likevektsøkende individer, men dårlig tilpasset spenningssøkende personer.

Oppgaver av ulik karakter

Foruten de personlige forskjellene viser hun også at arbeidsoppgaver er av ulik karakter. Kompliserte oppgaver, eller i hennes språkdrakt «algoritmiske oppgaver», skiller seg vesentlig fra komplekse oppgaver – i hennes språkdrakt omtalt som «labyrintoppgaver».

Litt enkelt forklart: algoritmiske oppgaver er oppgaver som er avgrenset, der det er mulig å definere et konkret problem og komme til en konkret løsning som du vet om er riktig eller feil. Godt tilpasset og meningsbærende for likevektsøkende individer.

Labyrintoppgaver er den type oppgaver du aldri helt vet hva som er problemet eller hva som er den riktige løsningen, fordi det finnes ikke bare ett problem eller én løsning. Dette gir en spenningsbelastning, og i perioder oppstår det frustrasjon, forvirring, tvil og frykt hos de som løser arbeidet. Altså en potensiell kilde til stress, men likevel en oppgaveform som spenningssøkende finner mening i.

Fire hovedkategorier av stress

I kombinasjonen mellom oppgavens karakter og individets iboende egenskaper utleder hun fire hovedkategorier av stress: utbrenthet, «boreout», «moralsk stress» og «eksistensielt stress».

For høye arbeidskrav eller for få arbeidsressurser er kilden til utbrenthet. Heins bidrag her er å bygge på amerikansk forskning i større grad enn den skandinaviske tradisjonen. Hun inntar et kontekstperspektiv, framfor det individperspektivet som er fremtredende i vår kulturkrets.

Kan du kjede deg i hjel?

«Boreout» er et mer ukjent begrep, i hvert fall i norsk sammenheng. Om det ikke bokstavelig talt er mulig å kjede seg i hjel, er det i det minste mulig å kjede seg til meningsløshet med påfølgende angst og depresjon.

Symptomene er tilsynelatende like som ved utbrenthet, og det kan derfor være enkelt å skrive ut den sammen medisinen. Imidlertid består denne stressformen av tre elementer; kjedsomhet eller meningsløshet, en opplevelse av mangel på positivt bidrag til arbeidsplassen samt mangel på mentale stimuli og faglige utfordringer.

«Om det ikke bokstavelig talt er mulig å kjede seg i hjel, er det i det minste mulig å kjede seg til meningsløshet med påfølgende angst og depresjon.»

Det gir seg selv at løsningen nødvendigvis ikke er å redusere belastningen, men redusere meningsløse oppgave og kanskje til og med å øke belastningen! Hein viser derfor hvordan man må snu virkemiddelapparatet på hodet og være kontra-intuitive i møte med denne stressformen.

Moralsk stress

Stressformen, som jeg personlig finner mest interessant, er moralsk stress. Det er min uærbødige og udokumenterte påstand at mange virksomheter, særlig de som har relasjonelt og emosjonelt arbeid i fokus, også innehar mengder av moralsk stress.

Jeg opplever det selv, og det gjennomsyrer en rekke av de virksomhetene jeg arbeider med. Det er primært spenningssøkende mennesker som utsettes for denne type stress.

Moralsk stress oppstår gjerne knyttet til tre forhold: opplevelsen av et moralsk dilemma, i kombinasjon med tap av integritet, og en følelse av dobbelt svik.

Hvis ens moralske kompass og faglige ståsted, for eksempel som behandler, står i motsetning til de organisatoriske krav i virksomheten og en tenker at disse kravene får uforsvarlige følger for tjenestemottakeren, gir dette et typisk eksempel på moralsk stress. Det går utover fagpersonens moralske karakter. En svikter ikke bare sluttbrukeren, men også seg selv.

Den mulige motgiften er å anerkjenne det moralske dilemmaet, unngå håpløse balanseorienterte velmenende råd, skape et bekymrings- og refleksjonsrom hvor en både kan snakke fritt om det moralske dilemmaet, hvem som sviktes, hvordan det føles og eventuelt finne løsningen basert på dialog. Igjen skal vi til kontekst. Det er særlig i yrker med emosjonell belastning at vi finner denne stressformen, samt hos en spesiell yrkesgruppe, mellomledere.

Eksistensielt stress

Den siste stressform er eksistensielt stress og er mer komplisert og mer fundamental. Kanskje det nettopp er her hvor vi kan finne kilden til hvorfor så mange unge sliter. Her er det ikke ytre forhold som står i veien for meningen, men det at en ikke vet hva som er meningsbærende for seg selv eller at en har mistet forbindelsen til selvet og sitt autentiske jeg.

Dette kan gi et eksistensielt vakuum og en intens tomhet. Når en ikke vet hva som er meningsfullt for en selv, adopterer man andres suksesser i tro om at dette kan være meningsfullt. Når den indre flammen er slukket, søker en ytre anerkjennelse og dette i seg selv kan gi tap av mening. Jeg lever det livet jeg forventer at andre mener jeg bør leve. En oppskrift på et tomt og meningsløst liv.

Virkemiddelene er igjen dialog og utforskning. Hva er meningsfullt for deg?

På den ene siden gir Hein oss en utvidet forståelse på begrepet stress og utvider virkemiddelapparatet radikalt. Samtidig setter hun spotlyset på kun en viktig faktor, nemlig stress.

Dermed kommer andre faktorer i skyggen. Dette kan gi oss en blindsone. Opptrer stress i et vakuum, hva med andre faktorer som også alltid er til stede i enhver organisasjon? Maktkamp, politikk og byråkrati for å nevne noen.

Videre finner jeg noen av hennes begreper fremmedgjørende, for eksempel «mental programmering» med hensyn til de psykologiske disposisjonene. Det blir litt for teknisk for meg. Det er fortsatt uklart for meg hvordan en blir disponert som balansesøkende eller spenningssøkende, og skulle ønske en tydelig klargjøring her.

Når så er sagt, er arbeidet imponerende og et sentralt bidrag til utvikling av praksisfeltet.

Så hvordan endte vi her?

At det tok oss til 2023 å innse at vi fundamentalt har feilet i vårt arbeid med å forstå og behandle stress?

Paradoksalt nok, vi har forholdt oss til arbeidet med og forståelsen av stress som en algoritmiske oppgave. Paradokset er at vi i større grad i fremtiden burde utforske stress mer som en labyrintoppgave. Men det kan jo som vi vet skape høyt stress hos hjelperen om kontekst og arbeidsbetingelsene ikke er behørig tilrettelagt også for oss. Og det er helle(r) ingen bagatell.