Synspunkt

Vi framstår nå som et folk av økonomisk vinningssøkende spekulanter i bolig, fond og aksjer, og den politiske eliten går foran, skriver Jan Ketil Arnulf. Foto: Gorm Kallestad, NTB

Synspunkt | Jan Ketil Arnulf: Politikk, personlig vinning og fellesskap

De siste årene har norsk rikspolitikk vært rystet av en serie regelbrudd som alle har én ting til felles: Politikere forsøker å berike seg selv ved å omgå regler, skriver Jan Ketil Arnulf.

Publisert Sist oppdatert

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI og Forsvarets Høgskole.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Det begynte ganske forsiktig med overdrevne reiseregninger. Så kom pendlerboligene, som ga litt mer utbytte. Nå sist har vi altså aksjespekulasjon – synkronisert med politiske forhandlinger, ispedd et simpelt tyveri.

Samtidig med denne utviklingen kommer en forunderlig splittet holdning til barmhjertighet og anklager som vi kjenner igjen fra andre land. Når det gjelder våre egne, viser vi stor vilje til å tilgi. Overtramp hos andre partier, derimot, fortolkes som typisk for deres misforståtte politiske holdninger.

Det er interessant, men samtidig nokså skremmende å se hvordan den samme psykologiske mekanismen trer i kraft. Alle partier som er rammet har dette til felles.

De har også til felles at de ikke adresserer hvor likt de framstår. Partiene ser ut til å håpe at dette er enkeltsaker, og dermed ikke noe vi trenger å snakke om.

«Når det gjelder våre egne, viser vi stor vilje til å tilgi. Overtramp hos andre partier, derimot, fortolkes som typisk for deres misforståtte politiske holdninger.»

Men nå må vi snakke om det. Vi framstår nå nemlig som et folk av økonomisk vinningssøkende spekulanter i bolig, fond og aksjer, og den politiske eliten går foran. Vi har gått fra å være borgere av Kongeriket til å bli aksjonærer i AS Norge.

Da må vi ta skrittet helt ut og skjønne at vi også driver med eierstyring, på fagspråket kalt «corporate governance».

En naturlov innen eierstyring er at alle disponenter – altså de som forvalter andres verdier – er dypt mistenkelige. De vil nemlig alltid fristes til å bruke aksjonærenes (skattebetalernes) penger på egne formål. Denne påstanden er verken skandaløs eller sensasjonell, men en kjent naturlov hos de fleste forvaltningsfond.

Den samme fristelsen som utgjør alminnelig grådighet hos vanlige ledere, blir imidlertid til vanskelige symbolsaker i rikspolitikken. Alle lederroller er en symbolsk fasade som er større enn personen inni. For politikere gjelder det i særdeleshet.

Derfor er ikke alle lovbrudd like. Det er riktig nok en dyd å vise tilgivelse overfor angrende syndere (vi er som kjent alle syndere), men noen overtramp har større symbolverdi enn andre. Det er saker som angår kontrakten mellom politikerne og samfunnet.

«Vi framstår nå som et folk av økonomisk vinningssøkende spekulanter i bolig, fond og aksjer, og den politiske eliten går foran.»

For å begynne utenlands, så var det en forskjell på Bill Clintons og Francois Mitterrands utenomekteskapelige eventyr. Presidentens elskerinner var nesten forventet i Frankrike, men en vederstyggelighet for konservative amerikanske kristne. Den samme handlingen har ulik verdi for det lokale fellesskapet – selv om Trump jobber for å myke opp sine velgere her.

Et parti som markedsfører seg med en Robin Hood-aktig ideologi, er forventet å ta fra de rike og gi til de fattige, ikke å ta fra alminnelige forretningsdrivende og beholde det selv. Et par solbriller til samme pris som Clintons sigar fikk samme symbolbetydning.

I motsatt ende av det politiske spektret går ideologien ut på at det som er bra for aksjemarkedene, er bra for oss alle. Men da må alle få del i informasjonen som kan underbygge investeringer. Når det viser seg at vår tidligere statsministers familie short-solgte norsk økonomi i krisetider, åpner det seg svimlende perspektiver.

Det symbolske bruddet med politikernes oppdrag og tillitsbase går igjen i nesten alle sakene. Selv om arbeiderklassens tillitsvalgte spekulerer noe mindre offensivt enn motparten, har de også et løfte til «vanlige folk» som de bør overholde. Da rimer det ikke med utnevnelser av personlige nettverk til maktens posisjoner.

Bruddet med den politiske kontrakten er fremfor alt symbolsk og kan ikke avgjøres av økokrim.

«Når det viser seg at vår tidligere statsministers familie short-solgte norsk økonomi i krisetider, åpner det seg svimlende perspektiver.»

Det forferdelige er at dersom vi tar eierstyrings-perspektivet på alvor, så vet vi at det må gå sånn. På tvers av alle partier og uansett hvem vi velger. Det er de ansatte som stjeler mest fra butikker, og ledelsen stjeler aller mest. Det vil si, så lenge de ikke har andre verdier enn egen økonomisk vinning.

For det har fantes – og finnes fortsatt – andre verdier enn økonomisk egeninteresse.

Vi bør være bekymret dersom verdier som fellesskap, demokrati, likeverd og velferd blir til reklameplakater for folk som klamrer seg til makten for enhver pris.

Dersom vi skiller mellom rolle og person, kan vi utmerket godt tilgi folk som roter til livet for seg selv.

Men hvorfor blir det så viktig at de ikke gir seg? Det må jo være fordi motivet for å holde seg i posisjon overstiger respekten for fellesskapets interesser.

«Det er de ansatte som stjeler mest fra butikker, og ledelsen stjeler aller mest. Det vil si, så lenge de ikke har andre verdier enn egen økonomisk vinning.»

Som kjent ligger det fullt av uunnværlige folk på kirkegården. Verdensfreden er i øyeblikket langt mer truet av ufeilbarlige og uerstattelige maktmennesker enn av reflekterte lagspillere.

Viljen til å tilgi sine egne syndere, men angripe motpartens, innebærer en sviktende respekt for det politiske fellesskapet.

Demokratiet holdes oppe av at rollene og systemet er viktigere enn personene i rollen. Når rollene viker for utsikten til personlig vinning, må vi også ha rett til å tvile på om beslutninger er tatt med fellesskapet beste for øyet.

For å ta ett eksempel: Norges dramatiske møte med et ubegripelig, urettferdig og uregjerlig kraftmarked er betenkelig. Politikernes manglende evne til å redegjøre for miseren kan meget vel skyldes et villnis av bonusordninger og avtaler der fellesskapet hele tiden taper, i beste sendetid på Debatten i NRK.

Forklaringene står ikke lenger til troende.

Powered by Labrador CMS