Synspunkt | J.K. Baltzersen: Skattepolitikken og ytre venstre

­­J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

Lyst til å sende oss et innlegg? Adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Da stortingsvalget 2021 var over, var det klart: både velgerflertallet og stortingsflertallet havnet til høyre for Arbeiderpartiet. Under regjeringsforhandlingene ved Hurdalssjøen den høsten ble det klart at SV ikke skulle være med i regjering.

Det samme Sosialistisk Venstreparti hadde ved valget fått en ikke ubetydelig stortingsgruppe fra Rødt, det gamle AKP, over sperregrensen til venstre for seg.

Utenfor regjering er allikevel SV mindretallsregjeringens foretrukne budsjettpartner. Det hjelper neppe særlig at Rødt presser på fra ytre venstre. Det sies at forskjellene i norsk politikk er små. Det er sant, men det er nok mindre sant i denne nye situasjonen med ytre venstre.

Nylig la SV frem et alternativt forslag til statsbudsjett. Det ville vært mindre interessant hvis ikke partiet nettopp var regjeringens foretrukne budsjettpartner.

Økte skatter siden valget

I løpet av stortingsperioden så langt har formuesskatten økt, både ved at satsene er gått opp og ved at verdsettelsesrabatten er redusert. Utbytteskatten er også gått opp.

I forkant av årets statsbudsjettproposisjon ble det lovet at det ikke ville komme noen ytterligere skatteoverraskelser. Og hverken i satsene eller verdsettelsesrabattene kom det noen endringer. Dog ble innslagspunktene foreslått stående uendret, noe som i praksis er en skatteskjerping.

Men så kom SVs alternative forslag til statsbudsjett, som da altså blir det SV går inn i budsjettforhandlingene med.

Det er et kjent konsept i forhandlingsteknikk at man tar i litt for å få det man egentlig vil ha. Så i hvor stor grad dette alternative budsjettforslaget er det SV egentlig mener, og i hvor stor grad det er et forhandlingskort, kan man diskutere.

Samtidig er det rimelig å anta at partiet vil markere seg overfor konkurrenten Rødt.

SV gjorde oppmerksom på at partiet ønsket skattelette for vanlige lønnsmottagere. De har gjort det klart at forholdene bør bli bedre for dem som lever av nettopp lønn. I sitt alternative budsjettforslag har de fulgt opp dette, og for en god del grupper ser det ut til å bety en ikke ubetydelig skattelette, noe som er bedre på ett år enn både sittende regjering og Solberg-regjeringen leverte på det punktet.

Ett av punktene der SV imidlertid bommer, er når de synes å skille så klart mellom dem som har inntekter fra lønn, og dem som har kapitalinntekter. Går man tilstrekkelig høyt i det økonomiske hierarkiet, vil man selvsagt finne folk som i all hovedsak har kapitalinntekter. Men det generelle rådet til folk flest for sparing er indeksfond.

Store deler av middelklassen har altså deler av sine oppsparte midler i aksjefond. Og SV vil at disse livslange lønnsmottagerne, når de tar ut sine gevinster, som med inflasjonen til dels kun er nominelle, skal straffes med ytterligere 5,5 prosentpoeng i utbytteskatt.

Venstresiden elsker når mediene skriver om de virkelig rike og deres skatt. Da er vinklingen akkurat slik de ønsker. De kan da mobilisere antipati mot de rike.

SV vil ikke være gissel for utflytterne til Sveits. Ønsket om ikke å bli holdt gissel, er muligens gjensidig.

Men både formuesbeskatningen og utbytte- og gevinstbeskatningen rammer middelklassen, og de har betydelig mindre å ta av enn de superrike som debatten handler altfor mye om.

Forvokst offentlig sektor

Offentlig sektor er forvokst. Selv ikke hvis man skulle gå til det ekstreme skritt å formuesbeskatte alle formuer over 100 millioner kroner med 100 prosent, vil det ikke vare særlig lenge. Omsider vil det gå tomt. Det er ikke nok rike. Så derfor må middelklassen bære en vesentlig del av byrden for en stor offentlig sektor.

Det er som når man skal ramme den ene eller de få som har Lamborghini som firmabil – men alle rørleggerne og elektrikerne med varebil rammes også.

Kutt i offentlig sektor er imidlertid ubehagelig. Derfor kan det være lettere å innbille seg at de rike er en utømmelig krukke som det bare er å beskatte mer og mer.

Men en slik skattepolitikk rammer altså ikke bare de rike. Så når SV og Rødt presser på for en skattepolitikk mer og mer til venstre for Arbeiderpartiet, er det grunn til å minne om at velgerflertallet – hverken i nyere meningsmålinger eller ved forrige stortingsvalget – har et tyngdepunkt på den siden av Arbeiderpartiet. Uansett hvor mye SV måtte mene at de står for en ny retning velgerne ønsket seg ved forrige stortingsvalg.

Det er grunn til å stille spørsmålet hvor langt Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil la seg presse før de ser seg til høyre for å få til et budsjettsamarbeid. Det sitter muligens langt inne, men det er nok på den andre siden også grenser for hvor langt de kan gå i retning SV.