Synspunkt | Øystein Blymke: Advokater og andre arbeidsfolk. Lønn som fortjent?

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Regjering og partene i arbeidslivet fortjener honnør. Regjeringen for sitt holdningsskapende arbeid mot urimelig høye lederlønner, partene i arbeidslivet for deres prioritering av lavtlønnede. En vanlig arbeider kan i år regne med en årlig lønnsøkning på over det dobbelte av hva en uvanlig forretningsadvokat kan oppnå – i timen vel og merke.

Konsernledelsen i SAS hyrer nå inn slike uvanlige forretningsadvokater, kan vi lese i Aftenposten. For en uvanlig høy timebetaling forutsetter konsernledelsen at advokatene bruker sin juridiske spisskompetanse til å dempe den konkurstrusselen som henger dystert over selskapet.

20-gangeren

For en vanlig fast ansatt arbeider i store konsern, er det kanskje grunn til å stille seg følgende spørsmål: Hvilke overveielser gjør vår konsernledelse seg, når den kan betale en ekstern advokat tjue ganger mer enn den har råd til å betale oss alminnelige arbeidsfolk?

Noen svar er åpenbare.

Privat sektor i Norge styres av markedet, av konkurransen, av tilbud, etterspørsel og den frie forhandlingsretten.

Vanlige arbeidsfolk får som hovedregel lønn ut fra kollektive avtaler mellom partene. Uvanlige arbeidsfolk, slike som forretningsadvokaten, får sin lønn gjennom tilbud og etterspørsel, og etter avtale med konsernledelsen om kjøp av varer og tjenester. En konsernledelse som kan være både statlig og privat.

Stadig økende behov for jurister

Behovet for juridisk spisskompetanse innen forretningsjussen har økt betraktelig. Større konsern uttrykker stadig oftere behov for spesiell ekstern juridisk kompetanse. Egne ansatte, advokater inkludert, klarer rett og slett ikke lenger å finne ut av alle de nasjonale og internasjonale (EU-relaterte) lover, regler, forordninger, direktiver, menneskerettighetslover, personvernlover og prosessuelle rettssikkerhetsregler som gjelder.

Og hvis en konsernledelse rammes av engstelse for ikke å forstå finansrett, konkurranserett, konkursrett eller annen komplisert forretningsjus godt nok med egne krefter, så skal det sannelig ikke stå på konsernets penger, når det gjelder å kunne hyre inn de beste blant de beste og dyreste forretningsadvokater.

Pekefingre mot ledernes lønn

Sittende regjering er opptatt av å begrense de mest urimelige utslag av lønnsforskjeller her i landet. På en prisverdig måte prøver regjeringen å påvirke lederlønnsutviklingen, både i statseide og private virksomheter. På en pedagogisk og troverdig måte påvises urimeligheter og åpenbare urettferdigheter i lønnsforskjeller.

Regjeringens politiske pekefingre som rettes mot styrer, generalforsamlinger og konsernledelser i både statlige og private virksomheter som «velter seg» i høye lønninger, bonuser og utbytter. Det regjeringens moralske pekefingre imidlertid ikke rettes like tydelig mot, er private investorer, forretningsadvokater, fotballproffer og alskens konsulentselskap.

Hva er for eksempel grunnen til at en etterspurt ekstern forretningsadvokat kan tilbys 8.000 kroner timen av en konsernledelse, mens den samme konsernledelsen ikke er i stand til å tilby en god fast ansatt arbeidstaker mer enn 400 kroner timen?

Noen svar er åpenbare, og kan gis. Ansettelsesvilkår, skatteregler ved kjøp av tjenester versus ansettelse er viktige faktorer, men de lar vi ligge her.

De mer psykologiske faktorer er vel så interessante. Desto mer utfordrende og krevende forretningsjussen oppleves for konsernledelsen, desto smartere, mer over-/multi-utdannede og erfaringstunge advokatpartnerne jaktes det etter. Og de beste blant de beste er gjerne også de dyreste – det velger i alle fall mang en konsernledelse å tro.

Like smarte fast ansatte?

Selvsagt skal man være varsom med å sammenligne timelønnen til en smart forretningsadvokat med timelønna til like smarte fast ansatte.

For det første må det tas høyde for at en privatpraktiserende forretningsadvokat har utgifter som en fast konsernansatt er forskånet fra. Som «fratrekk» i en timepris på 8.000 kroner skylder vi å beregne de høye driftskostnadene en privatpraktiserende advokat i dagens marked sliter med. Det er jo høye strømpriser og dyrtid, også for smarte forretningsadvokater.

Prisen av kompetanse

Og dessuten, kompetanse koster. En smart forretningsadvokat på tilbudssiden må kunne vise til gjennomført etterutdannelse i språk, økonomi, teknologi og annen juridisk tilleggsskolering som er blitt nødvendig for å holde tritt med «rettsliggjøringen» Blant annet med det mylderet av lover og regler som oversvømmer, ikke minst finansmarkedet, og som er tusenvis av advokaters levebrød.

Og sist, men ikke minst, må vi ikke glemme å ta med i betraktningen, advokathusets kontorleie, ansatte-utgifter og andre driftskostnader. Likevel, er det vel ikke alt for provoserende å si at noe mer enn 400 kroner i timen gjenstår vel likevel som advokatens skattbare inntekt?

Advokatforeningens «lønnskamp»

Advokatforeningen har nylig utkjempet en lønnskamp for en mer rettferdig lønn. Det vil si en høyere lønn. Ikke en kamp for sine forretningsadvokater riktignok, men for de advokater som utfører såkalte benefiserte saker. Det er saker der staten gir en slags «lønnsstøtte» til fri sakførsel.

Forsvarsadvokater i strafferettssystemet er en slik gruppe. Timepriskravet fra advokatforeningen i den sammenheng ligger på noe over 1.000 kroner. Advokatforeningen har sikkert mange gode og plausible forklaringer på hvorfor den ene «statsansatte» advokatgruppen ber om beskjedne 1.000 kroner i timen, mens kollegaen i det private marked kan be om, og får, det sju- og åttedobbelte.

Tar med den ene handen

Det finns mange svar, og mange paradokser i denne problemstillingen, om rettferdig lønn, og lønn som fortjent. Et paradoks kan det likevel være grunn til å avslutte med. Det at staten (regjeringen) med den ene hånden gir forsvarsadvokaten en tusenlapp eller så i timen, mens staten med den andre hånden, som eier, er villig til å gi forretningsadvokaten sju-åtte ganger så mye som de gir forsvarsadvokaten?

En tilstrebet nøytral politisk konklusjon blir etter dette, som følger: Makta rår, men markedet rår over makta.