Synspunkt | Øystein Blymke: Et nærpoliti er ikke det samme som en nærbutikk

Øystein Blymke er statsviter og skribent, tidligere ekspedisjonssjef i daværende Justis- og politidepartementet, og prosjektleder for Politireform 2000.

Lyst til å sende oss et innlegg? Adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Nye kontorer opprettes, og gamle nedlagte blir gjenåpnet. «Vi leverer på Hurdalsplattformen», sa en stolt justisminister på en pressekonferanse denne uken.

Men hva leverer egentlig regjeringen? Og hva mener regjeringen med «å styrke det nære og lokale politiet» hvis «styrke» betyr å bevilge mer til politiet over statsbudsjettet kan man vel kanskje si at regjeringen har sine ord i behold?

For det kreves jo adskillig med millioner av kroner for å kunne opprette og gjenopprette 10 til 20 politikontorer som den forrige regjering mente var unødvendige.

Unødvendig ressursbruk mente altså den forrige regjering. Unødvendig fordi man kunne styrke det nære og lokale politiet adskillig bedre og rimeligere, ved å disponere politistyrken på en annen måte enn å huse politiet der det ikke var påtrengende behov for å huse dem.

Det meget betenkelige og tvilsomme med regjeringens nye, reverserende og desentrale politiorganisering, ligger i spørsmålet: Hva forventer regjeringen å oppnå når den sier at den vil «styrke» det forebyggende og kriminalitetsbekjempende arbeid i de respektive kommuner som får et nytt, eller får tilbake sitt gamle kontor?

Politireformer og sentralisering

For å kunne besvare et slikt spørsmål, er det nødvendig med et raskt tilbakeblikk på hva man oppnådde av «nærhet og trygghet» med de to store, foregående politireformene. To politireformer der sentralisering ble ansett tvingende nødvendig for å kunne møte det 21. århundres nye kriminalpolitiske utfordringer.

I begge politireformene, den ene i år 2000, den andre 15 år senere, var det bred faglig og politisk enighet om at en sentralisering av ressurskrevende, administrative, polisiære og påtalemessige funksjoner var nødvendig for at norsk politi i nåtid og fremtid skal kunne sikre innbyggerne i by og bygd den trygghet og den nærhet som et moderne og sårbart samfunn krever.

Tiden har på mange måter løpt fra en del av den gode, gamle lensmannskulturen. En kultur der tilstedeværelse og lokalkunnskap om personer og hendelser var det ideelle og ofte, det mest virkningsfulle for å få has på kriminaliteten i bygda. Slik er det bare dessverre ikke lenger, verken i by eller bygd.

Og hvis to partier forsøker å bygge opp en opinion for en slik nostalgisk, men i dag ganske forlatt polisiær tankegang, ja ,da viser regjeringen ikke den fornødne respekt for hva etatsledelsen selv mener skal til for å gi folk i by og bygd den trygghet, og den nærhet til politiet, som en moderne innrettet politistyrke kan gi, og skal gi.

Vi som arbeidet med politireformen rundt årsskiftet 2000/2001 innså allerede den gang at begrepet «nærhet» og «trygghet» hadde fått en helt annen betydning i moderne tid, enn i den tiden da lensmannskontoret var selve grunnpilaren for utførelse av et godt forebyggende politiarbeid, og en virkningsfull polititjeneste.

Synd er det derfor, at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ikke helt evner å innrette kriminal- og beredskapspolitikken sin etter det moderne samfunns nye realiteter.

Et samfunn der demografi og mobilitet krever en helt annen tilnærming til politiorganisering og politiets tjenesteyting enn den regjeringen følger i dag.

Skal dekke et spekter av tjenester

Et politikontor med åpningstider på 4 til 5 timer på dagtid skal tross alt ikke fungere på samme måte som en nærbutikk. Et funksjonelt politikontor skal i dag kunne dekke et spekter av tjenester. Høy kompetanse hos dem som sitter på kontoret, er derfor et grunnleggende krav.

Dernest er et godt samspill mellom beredskap, forebygging og etterforskning helt avgjørende. Derfor må et politikontor organiseres slik at kyndige ledere og tjenestemenn selv må kunne disponere sine stasjonære og mobile enheter slik situasjonen og responstiden krever.

Det er politiet selv som best forstår hva trygghet betyr for nærmiljøet, og som en moderne kommune krever, enten den er en landkommune med 2.000 innbyggere eller en bykommune med 50.000.

I beste fall vil en slik reversert tenkning, som vi ser at Senterpartiet og Arbeiderpartiet står for nå, kun ha noen positive effekter for politiets forebyggende arbeid på de stedene der politimester og ansatte også mener at et nytt politikontor eller en gjenåpning av et gammelt, er fornuftig og riktig.

Med andre ord, der politiledelsen, kommunen og politikerne går hånd i hånd, kan det være grunnlag for å opprette en ny enhet, i tillegg til de eksisterende.

Men så vidt jeg har forstått, gjelder ikke en slik felles oppfatning sjenerende mange av de 20 politikontorene som det nå er snakk om å gjenåpne eller etablere som nye.

Overstyrer politiets argumenter

Litt skremmende er det også å registrere hvordan regjeringens argumentasjon bevisst overstyrer politiets, og hele den politiske opposisjons reformtenkning.

Regjeringen synes ofte å bygge på en litt stusselig antagelse om at folk på bygda, og i de tettsteder der rikspolitikerne har «slått av en prat med folk» som synes det er fint å kunne møte politiet igjen, på hjørnet, ikke så langt fra nærbutikken eller kjøpesenteret.

Og hvis man skulle finne på å spørre justisministeren om hun kan forklare oss velgere hvorfor den forrige regjering nedla en del politikontor, hva svarer hun da? Antakeligvis, at «høyreregjeringa sentraliserte for sentraliseringens skyld» eller at «høyreregjeringa har gått for langt i sentraliseringen sin».

Og hva er det i så fall for et argument?

For kort å gjenta, og gjenerindre: Grunnen til at vi sentraliserte politiet i to omganger over 15 år, var at det skulle tas ut stordriftsfordelene av visse administrative fellesfunksjoner, og for å kunne samle nødvendig kompetanse i noe større fagmiljøer.

Hensikten med sentraliseringen var nemlig å frigjøre ressurser, nettopp til forebyggende og kriminalitetsbekjempende arbeid, og ikke minst i nærmiljøet. Det vil si i kommuner der folk bor, ferdes, og der det faktisk kan påvises å være et kriminalitetsproblem som krever tilstedeværelse.