Synspunkt | Øystein Blymke: I strid med regelverket

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Du kan knapt bevege deg uten at din atferd er regulert ved lov eller forskrift. Den innskrenkede bevegelsesfriheten gjelder både for dine rettigheter og dine plikter.

Storting og regjering anvender lover og regler i økende grad som styrings- og reguleringsverktøy. De mer tillitsbaserte politiske vedtak ser man stadig sjeldnere.

Vi trenger selvsagt lover og regler for å kunne styre samfunnet i ønsket retning. Vi trenger også lover og regler for å oppnå likebehandling, rettssikkerhet og rettferdighet.

Regelstyring og byråkrati

Spørsmålet blir likevel: Har Storting og regjering tilstrekkelig kunnskap om veksten i byråkrati og advokatårsverk som de genererer ved å innføre stadig flere lover og regler for alt mellom himmel og jord – bokstavelig talt?

Statlige, kommunale og private virksomheter styres i dag gjennom tusenvis av regler. Regelstyring og kontroll har gradvis erstattet de mer tillitsbaserte relasjonene mellom Stat og Borger.

Regelstyring brukes i dag også ofte for å understreke det juridiske ansvar folk og virksomheter har når det gjelder å vise medmenneskelighet og omsorg. For eksempel i nyere rettighetslovgivning.

I barnevernlovens § 1-1 heter det at «loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse».

Rettslige diskusjoner som konsekvens

Man kan lett forestille seg hva slike formålsparagrafer kan utløse av juridiske og rettslige diskusjoner og timeverk hvis partene i en rettstvist finner det for godt å bestride hverandres vilje til å «sikre» barns velstand og trygghet godt nok – i juridisk forstand.

Rettighetsregelverket har ikke bare blitt krevende og ambisiøst med ord og begrep i lovenes formålsparagrafer, med ambisjon om å lovregulere trygghetsfølelsen og andre følelser. Nei, regelverket har også blitt så omfattende og uoversiktlig at borgerne nesten ikke lenger våger å gjøre noe som helst.

Inaktivitet kan med andre ord lett bli resultatet hvis borgernes frykt for å tråkke i feil paragraf, eller si noe galt, blir mer dominerende enn engasjement og risikovilje.

Og for å ta litt hardt i: Blir regelstyringen for omfattende og detaljert, kan folks engasjement og risikovilje svekkes såpass at mange gode og innovative borgere utvikler personlighetstrekk lik Aukrusts figur «Ludvig» som knapt tør gå ut til postkassen før han syns at… «det er fali det».

Regelstyring og habilitet

En overdreven og lammende regelstyring ser man tendensen til i spørsmålet om habilitet. Politikernes redsel for å bli erklært inhabile i henhold til regelverket, og av en jussprofessors tolkning av det, har nesten nådd komiske høyder.

Regler om habilitet finnes snart overalt. I forvaltningsloven primært, men også i en rekke andre lover, forskrifter, instrukser, håndbøker og rundskriv.

For å kunne tolke habilitetsreglene rettmessig, må du minst være professor i rettsvitenskap, kjendisadvokat eller lovrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling for å bli lyttet til i spørsmålet om hvor de juridiske grensene går for at man bør erklære seg selv inhabil.

Den politiske diskusjonen rundt habilitet har utviklet seg til et slags offentligrettslig teater der aktørene synes mer opptatt av å «stramme inn habilitetsregelverket ytterligere» enn å diskutere konsekvensene av en mulig brutt habilitetsregel.

Det sørgelige faktum er vel at desto mer detaljert habilitetsregelverket blir i lover og regjeringens håndbøker, desto mer engstelig blir statsråden eller departementsbyråkraten for å begå feil i henhold til regelverket. Regelverket for når du kan være å anse som inhabil, blir til slutt mer omfattende og komplekst enn det sakskomplekset du skal vurdere din habilitet i forhold til.

Og hvis du som statsråd blir enda mer usikker på din habilitet ettersom reglene for habilitet vokser i volum og kompleksitet, ja da bør du vel for sikkerhets skyld hyre inn en advokat som «second opinion» etter at du har forelagt din berettigede habilitetstvil for Justisdepartementets lovavdeling?

Kanskje er tiden inne for storting og regjering for å bremse aldri så lite på lov- og regelproduksjonen?

Og da til fordel for de noe mer tillitsbaserte og risikofylte politiske vedtakene? Et slikt spørsmål, om tillitsbasert contra regelbasert styring, bør kanskje først og fremst gå til tillitsreformens faddere: Ledelsen i Norges nest største regelstyringsparti, Arbeiderpartiet.