Synspunkt | Øystein Blymke: Når budbringeren avgjør Ernas skjebne

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Politiske kommentatorer vet nøyaktig hva rett tid og sted er, for at deres analyser skal gi tilsiktet virkning. I det politiske drama som i disse dager utspinner seg rundt «Soga om aksje-Sindre» er det derfor helt avgjørende for en god politisk kommentator, å få til en lynrask tolkning av Ernas egen dreiebok i «Soga om aksje-Sindre».

Så lynraskt bør kommentarene komme, at de helst er i stand til å tolke Ernas nye dreiebok, samtidig som de selv leser den.

Det moderne kommentariatet

Egentlig imponerende, men det klarte faktisk noen av dem denne dramatiske kvelden. De tolket og forklarte oss om Sindre-soga, nesten før Erna selv hadde skrevet den ned, og sendt dreieboka til soga over til Stortinget.

Men det gikk bra. Folk kunne lene seg rolig tilbake i god-stolen. I takknemlighet til media, over at de enda en gang slapp å lese selv, tolke selv, og mene noe selv, om hva Erna måtte ha funnet på å skrive i Sindres soga denne gangen.

Slik har det nemlig blitt med det moderne politiske kommentariatet.

Jo raskere og mer intenst et politisk drama kan utvikle seg, desto bedre. Og jo mer det profesjonelle kommentator-korps har meninger om, desto mindre kan folk tenke og mene selv. Og når folk til og med har mistet tillit til hva politikeren selv sier og mener, så hilses selvfølgelig alle profesjonelle politiske kommentatorer velkommen. Da får folk flest i alle fall vite hva politikerne egentlig mener.

De tider er definitivt forbi da journalisten kun var et mikrofonstativ for politikerne, og folks hovedkilde for politisk kunnskap var NRK. Det skulle tatt seg ut, om Ernas nye dreiebok i Soga om Sindres aksjehandel bare skulle bli lest opp for oss av en journalist, ordrett fra dreieboken til Erna, for så å bli overlatt til folk flest å ha meninger om.

Slik var det nemlig før i tiden, da NRK ble beskyldt for å ha et slags monopol på formidling av norsk politisk virkelighet. På den tiden da folk flest ble overlatt til selv å fordøye og reflektere over en viktig politisk hendelse. Stort sett ved å lytte, og selv trekke konklusjoner om hva man mente om det politikeren selv sa han mente.

Kings Bay-saken

I fjernsynets barndom, i de tidlige 60-årene, var det ikke så mange journalister som tenkte og mente for oss. Ta Kings Bay-saken for eksempel, et av de største politiske drama i manns minne. Da statsministeren (Einar Gerhardsen) tok ansvar, gikk av, for så å komme tilbake med fornyet tillit.

Bakgrunnen var dypt tragisk. 21 gruvearbeidere forulykket i gruvene på Svalbard, november 1962. Så snart det ble kjent at sikkerheten hadde vært mangelfull, gikk daværende Industriminister Kjell Holler av, i juni 1963. Tidlig høst samme år måtte hele regjeringen Gerhardsen gå av. Den fikk flertall mot seg i Stortinget.

Den politiske debatten var den gang også intens og dramatisk. Ikke minst i stortingssalen. Folk satt klistret foran radio og TV, i time etter time, i dag etter dag og fulgte debatten på Løvebakken.

Folks politiske interesse var på høygir. Folk lyttet, tenkte, reflekterte og dannet seg egne meninger om de enkelte partiers og den enkelte politikers motiv, hans taktikkeri og hans troverdighet. Selvfølgelig med passende tilleggskommentarer fra dyktige journalister også den gang, men med et noe mindre granskende instinkt, er vel tillatt å si.

Et slikt langdrygt politisk TV-teater, utspilt i Stortinget som Kings Bay representerte, ville selvfølgelig ikke kunne iscenesettes i dag. Likevel, er det kanskje grunn til å spørre seg: Taper demokratiet noe på at folk flest synes å være godt fornøyd med at andre enn dem selv tolker og forklarer de politiske drama som utspiller seg?

Ikke godt å si.

Det man kan si og bør si er, at skal et åpent og fritt demokrati fungere godt, må vi ha både profesjonelle politiske kommentatorer, og et folk som selv forstår hva politikk dreier seg om. Et folk som viser såpass nysgjerrighet for politikkens premiss, fakta og kunnskapsgrunnlag, at de orker å reise seg fra sofaen, og i det minste finne veien til valglokalet.

Og skulle noen etter dette lure på hva denne skribenten (og nå også amatør-kommentator) egentlig mener om aksje-Sindre og om hva Erna burde gjøre, så kan jeg vel røpe såpass at jeg helst vil vente med å mene noe mer til jeg vet hva Økokrim og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite mener, og konkluderer med.