Synspunkt | Øystein Blymke: Norges plass i EU – på tide at partiene tar standpunkt

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: For at en rådgivende folkeavstemning skal gi mening, må folket i det minste vite hva partiene, på prinsipielt grunnlag, mener om norsk EU-medlemskap.

«På prinsipielt grunnlag» betyr her at partiene bør tone flagg. Det vil si, være villige til å fortelle det norske folk om partiet mener EU, ideologisk, demokratisk og økonomisk, er en union som Norge bør slutte seg til, eller ikke.

For å kunne tvinge partiene til å tone flagg om deres prinsipielle syn på EU, må det igangsettes en bred og strukturert EU-debatt, med partiene i førersetet.

Overnasjonalitet eller sjølråderett?

Det opplagt mest krevende standpunkt for et parti å innta i en slik debatt vil være å argumentere for et EU-medlemskap.

Et ja-parti vil måtte påvise, eller i alle fall overbevise velgerne, om at overnasjonalitet i dag og i fremtiden faktisk er nødvendig, og viktigere å innordne seg etter, enn å opprettholde den sjølråderetten vi så langt har hatt, og som visstnok skal ha gjort Norge til et av verdens mest lykkelige land.

Dessuten: Man vet hva man har, men ikke hva man får.

Slik sett vil et ja-parti stille med et politisk handikap. Det må imidlertid ikke få et styringsparti til å skygge unna, eller vegre seg for å innta et prinsipielt standpunkt til om det mener at Norge er best tjent med å være med i unionen, eller å stå utenfor.

Utsagnet «la oss vente med den politiske debatten om EU til folket er modent for det» er i denne sammenheng et eksempel på et av de mest unnvikende og vegringsfylte politiske utsagn om EU i manns minne.

Nye realiteter?

Så til noen pro-argumenter, for å blåse i gang en debatt om Norges plass i Europa. EU har på de 30 årene siden forrige folkeavstemning forandret seg, og utviklet seg enormt.

Så enormt at det er på høy tid for den norske befolkningen anno 2023 å ta inn over seg, og diskutere, de nye politiske, økonomiske, sikkerhets-, klima- og energipolitiske realiteter.

Om ikke lenge vil antakelig 30 land tilhøre den europeiske union. I dag er det 27. Dette er land med høyst ulike naturgitte, historiske, politiske, økonomiske, kulturelle og historiske forutsetninger og interesser.

Likevel har de valgt å inngå i et forpliktende samarbeid. Et samarbeid der EU-landene også må dele ansvar, rettigheter og plikter. Av og til med en kostnad, i form av en viss avståelse av nasjonal sjølråderett, men til fellesskapets beste.

En slik felleskapsånd kan man vel ikke si er særlig utbredt her i Norge for tiden.

Norske politikere må manne seg opp

Men, den kan komme. Derfor er det på høy tid at norske politikere i alle partier manner seg opp, for tredje gang siden 1972, til en ny EU-debatt med sikte på en tredje folkeavstemning, om vårt forhold til Europa.

I et sunt og vitalt partidemokrati som vårt er det de kunnskapsrike partiets ledere som må påvirke velgerne til å ta informerte valg.

Partiene kan ikke forvente at folket skal mene noe kvalifisert om EUs indre og ytre marked, eller om EUs klima-, fiskeri- og landbrukspolitikk uten at kunnskapen og faktagrunnlaget kommer fra de folkevalgte selv – fra den politiske eliten som er betalt og valgt, for å innta politiske standpunkt, og for å konkludere, på våre vegne.

Må ikke dilte etter folkemeningen

Det må ikke bli slik at partiene dilter etter folkemeningen til enhver tid. Særlig ikke hvis folkemeningen svinger, eller tar sitt utgangspunkt i enkeltsaker, og/eller i selektiv-ledende spørsmålstillinger.

Som for eksempel: «Er du for eller mot EUs sentraliserende landbrukspolitikk?» Slike spørsmål bør ikke få lov til å prege en kommende EU-debatt.

I en kommende EU-debatt bør ikke spørsmålet være om sjølråderetten vår er truet eller ikke. Spørsmålet bør være hvordan Norge best skal kunne bidra i en felles europeisk sikkerhets-, beredskaps-, klima- og miljøpolitikk.

Innenfor eller utenfor EU.