Synspunkt

At statsminister Støre har tillit til Huitfeldt og Brenna, betyr imidlertid ikke at folk flest der ute også må ha tillit til de to statsrådene, på samme grunnlag som statsministeren, skriver Øystein Blymke. Foto: John MacDougall | AFP

Synspunkt | Øystein Blymke: Politikerens troverdighet og statsministerens tillit

Statsminister Jonas Gahr Støre har tillit, både til Anniken Huitfeldt og til Tonje Brenna. Politisk innebærer det at de begge får fortsette som statsråder på tross av innrømmelse om skyld, dårlig dømmekraft og brudd på alt som finnes av habilitetsregler, skriver Øystein Blymke.

Publisert Sist oppdatert

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Statsministeren har likevel tillit til sine to statsråder fordi han har valgt å ha tillit til dem. Slik er det, og slik må det være i en norsk regjering. Tillitsbegrepet har også en konstitusjonell betydning og funksjon.

Støre la rett og slett til grunn at Huitfeldt og Brenna har fortalt han den fulle og hele sannheten om sine habilitetsbrudd.

Folkets mening og jussen

At Støre har tillit til Huitfeldt og Brenna, betyr imidlertid ikke at folk flest der ute også må ha tillit til de to statsrådene, på samme grunnlag som statsministeren. Folk flest kan for eksempel mene at statsrådenes forklaringer virker mer og mer haltende, og dermed mindre og mindre troverdige.

Men selv om en slik folkelig vurdering av en statsråds troverdighet kan være forståelig ut fra det mediebildet som skapes, så innfrir det på langt nær de krav jussen, politikken og statsministeren må kunne stille, for å avgjøre spørsmålet om tillit til sine statsråder.

På den andre siden: Når statsministeren holder pressekonferanse for å understreke at han har tillit til en statsråd, på tross av dårlig husk, og manglende forståelse av et regelverk statsrådene selv har vært med på å forfatte, ja så må verken statsministeren eller statsrådene forundre seg over at folk flest, kan undre seg litt. Og til og med kjenne litt på både egen rettsfølelse og egen rettferdighetsforståelse.

På seg selv kjenner man andre

«På seg selv kjenner man andre» er det jo noe som heter.

Og kanskje er det også slik i disse to omtalte habilitetssakene, at folk flest tenker: Hvordan ville jeg oppført meg hvis det en dag, plutselig og uventet, ble avslørt at du kanskje bedrev urent trav. At du har glemt, oversett, ikke villet si, eller ikke har forstått noe ethvert menneske burde ha forstått, om at man bør holde seg unna behandling av saker der man kan mistenkes for å mele egen eller partiets kake.

«Det er menneskelig å feile, men det er kanskje vel så menneskelig å forsøke å gjøre seg litt bedre enn man er?»

Den viktige troverdigheten

De berørte statsråders gjenstående troverdighetsproblem er derfor kanskje å kunne være ærlige nok til å innrømme at vi mennesker lett kommer i skade for å utelate noen linjer i egen historie, for å komme best mulig ut av det.

Svekket troverdighet oppstår lett hvis vi mennesker, ikke minst en statsråd, forteller sannheten om seg selv, stykkevis og delt. For så å bli avslørt, for ikke å ha fortalt sannheten fullt og helt, med det samme.

En haltende og hullete historiefortelling om eget liv og levnet vil dessverre kunne føre ethvert menneske inn i et vedvarende troverdighetsproblem.

Når alt kommer til alt, og det gjør det sikkert også for Brenna og Huitfeldt, så er kanskje lærdommen for dem, som den er for mange av oss andre: Det hjelper godt på troverdigheten at man sier som sant er.

Men i vår brutale mediastyrte verden bør nok en statsråd også forsøke å komme media i forkjøpet. Med å fortelle om det sanne som statsråden kanskje har glemt at hen ikke har sagt.

Powered by Labrador CMS