Synspunkt | Øystein Blymke: Tyven, tyven skal du hete...

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: I barnas verden går skjemt og alvor om hverandre. Tyver kan til og med bli sjarmerende og morsomme. Som i Olsen-banden og Kardemomme by.

Hvis du derimot stjeler en gjenstand fra et annet menneske med viten og vilje i vår egen alvorsfylte verden, kan du ikke regne med å bli møtt med et smil, eller en lystig sang. Heldigvis får vi vel legge til.

Begår du et simpelt eller grovt tyveri, for eksempel et tyveri av et par dyre solbriller, så må du ikke bare stå til rette for tyveriet. Du må også regne med at din ugjerning fort kan gå på tilliten løs. Du står rett og slett i fare for å miste tillit, blant slektninger, venner, ja til og med blant partikamerater.

• LES OGSÅ: Rødt holder på Moxnes, om han orker

Ordene tyv og tyveri brukes, pussig nok kanskje, mest om butikktyver som blir tatt på fersken. Snyter man på skatten, eller gir myndighetene ukorrekte opplysninger om sine rettigheter, blir man sjelden omtalt som tyv. Da brukes mindre «simple» uttrykk, som å unndra seg bidrag til felleskapet eller å ha misforstått reglene for trygd.

Blanke ark?

Når en tyveridom er rettskraftig, og man har sonet din straff, forutsetter man å kunne starte opp igjen med blanke ark. I den virkelige verden er det dessverre ikke helt slik.

Dine medmennesker husker smertelig lenge at dine ark ikke alltid har vært så blanke. Mistenksomheten vil derfor kunne sitte ubehagelig lenge i. En slumrende mistenksomhet om at din tidligere røverstrek kanskje ikke var et engangstilfelle. Slike moraliserende understrømmer vet vi alle finnes der ute. Understrømmer som også vil kunne forsinke veien tilbake for partilederen, veien tilbake til en politisk verden der tilliten igjen er ekte og gjensidig.

Bjørnar Moxnes, partilederen i Rødt, bør være særdeles mental sterk, tillitsvekkende og rettskaffen i all sin videre politiske og private ferd for å kunne gjenvinne tillit til alt og alle, i alle livets forhold. Og uansett hvor ærlig Rødts leder til slutt har vært om sin uærlighet, så vil han og partiet stå overfor en formidabel oppgave i kampen om å opparbeide ny tillit, og ny troverdighet.

Finnes det en vei tilbake?

Et viktig spørsmål Rødt-lederen og hans partikamerater bør stille i den sammenheng er hvordan partiet skal takle den dissonansen som nå åpenbart har oppstått rundt paritets ideologiske formidling: om de ressurssvake, og om de ubemidledes rettferdige kamp mot kapitalismens profitører som «stjeler» fra fellesskapet.

«Det er en forbrytelse, men jeg ser ikke på forbrytelsen som så politisk. Han har ikke gjort noe galt i kraft av sitt verv», sier et stortingsrepresentant og partikollega Mimir Kristjánsson i et Aftenposten-intervju.

Nei, det har partilederen ikke. Selvfølgelig hadde det vært verre om partilederen hadde stjålet 1.000 kroner fra partikassa. Det er bare ikke hva saken dreier seg om.

Er det så en vei tilbake for partilederen? Sett ut fra vår demokratisk rettsstats standarder for rettferdighet og tilgivelse bør det så absolutt være det.

Den viktige troverdigheten

Men spørsmålet blir uansett hvilken vei partilederen selv velger å gå. Vil han klare å opparbeide den samme troverdighet overfor folk flest for sine politiske standpunkter etter tyveriet som han tydeligvis maktet før?

Tenk bare på den ektefølte omsorg og støtte han og partiet Rødt viste overfor barn og foreldre som ikke engang har råd til å kjøpe briller. Og hvem husker ikke hvordan partilederen ustanselig harselerte over profitørpartiet Høyre, og over de rike som «stjeler fra fellesskapet».

Et menneskets personlighet

Mimir Kristjánsson kan ha rett i at «velgerne i Norge bryr seg mer om politikk enn personer», men spørsmålet blir da: Går det an å dele et menneskes personlighet opp i en privat del, og en politisk del? Hva da med gehalten i utrykket: Liv og lære.

Sofie Marhaug, også hun stortingsrepresentant for Rødt, peker i et intervju med Aftenposten på «at et menneske er mer enn sin verste handling». Det har hun helt rett i.

Likevel må det være tillat å stille enda et spørsmål: Bør ikke vanlige mennesker med rimelighet kunne kreve litt mer karakterstyrke av et uvanlig menneske (for eksempel en topp-politiker) enn den styrken de krever av seg selv?