Synspunkt | Torstein Nesheim: Tunnelsyn i plattformdirektivet

­Torstein Nesheim er seniorforsker ved Samfunns- og næringslivsforskning AS i Bergen.

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: EU-kommisjonens forslag til regulering av arbeid via digitale plattformer for arbeid er nå under behandling hos Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Med bakgrunn i utbredt digitalisering, åpnes nye muligheter for organisering av arbeid og samspill mellom tilbydere og etterspørrere av arbeidskraft. Når dette «nye arbeidslivet» skal reguleres, er det viktig at myndighetene og partene i arbeidslivet har en forståelse av hvordan arbeid faktisk blir organisert.

Som Lars Monsen ville sagt det: Når terrenget endres, trenger vi oppdaterte kart.

Forslagets svakheter

Svakheten i EU-kommisjonens direktivforslag er nettopp dette:

Man har en upresis beskrivelse av terrenget, nærmere bestemt de funksjonene digitale mellomledd utfører og kan utføre i arbeidslivet, og man neglisjerer langt på vei bedriftskundenes rolle i organisering av arbeid.

Mellomleddene kopler tilbydere (som har arbeidskraft, kompetanse og gjerne egen PC) med etterspørrere; som kan være bedrifter, etater eller privatpersoner. For å manøvrere i dette nye og mangfoldige feltet i arbeidslivet, er det særlig viktig å forstå følgende:

• Hvordan allokeringen av arbeidskraft finner sted, altså hvordan etterspørsel og tilbud «matches».
• Hvordan selve arbeidet organiseres, inkludert i hvilken grad arbeidet styres av algoritmer knyttet til mellomleddet.

På de første sidene i EU-kommisjonens forslag er det tydelig at begge disse aspektene er relevante. Der heter det for eksempel at «de kan effektivt matche udbud af og efterspørgsel efter arbejdskraft», «algoritmisk styring anvendes på et stigende antal måder og skaber effektivitetsgevinster i matchningen af udbud og efterspørgsel». Dette fremhever allokeringsfunksjonen.

Samtidig peker man på at det «også en betydelig indvirkning på arbejdsvilkårene i forbindelse med platformsarbejde», altså styring og kontroll av arbeidet som utføres.

Ensidig fokus på styring av arbeid

Fokus i direktivforslaget er imidlertid ensidig på styring av arbeidet, og relasjonen mellom den som utfører arbeidet og plattformens algoritmer. Allokeringen og forholdet til kunden neglisjeres langt på vei.

Nøkkelspørsmålet blir om den som utfører arbeid, skal klassifiseres som selvstendig næringsdrivende (som de fleste er i dag) eller som ansatt hos mellomleddet, med tilhørende plikter og rettigheter.

Direktivforslaget er at minst to av fem kriterier må være oppfylt for at utfører er å anse som arbeidstaker; knyttet til avlønning, prosedyrer for arbeidet, overvåking og kvalitetssikring, mulighet for selv-organisering og oppbygging av egen kundeportefølje. Dette er selvsagt relevante kriterier, som kan antas å avstedkomme en debatt blant arbeidslivets parter, de nye mellomleddene, jurister og andre.

Ser ikke helheten

Dette forslaget er gjennomarbeidet og grundig, men like fullt mangelfullt, ved at det bare tar for seg bare deler av kompleksiteten i de nye trepartsforholdene.

La oss se på hva som kan skje ved anvendelsen av de foreslåtte bestemmelsene:

• En mulighet er at kontrakten blir klassifisert som et arbeidstakerforhold. Da mellomleddet organiserer og leder arbeidet, blir dette videre forstått som entreprise og ikke utleie (med tilhørende juridisk kompleksitet). Det har altså funnet sted en avklaring.
• Hvis kontrakten derimot passerer nåløyet for selvstendig næringsdrivende, er vel alt greit? Nei, her vil det oppstå nye utfordringer.

Nøkkelspørsmålet er: Hvem styrer og leder arbeidet? Som Jesnes og Nesheim viser i en ny artikkel, kan dette finne sted på andre måter enn gjennom plattformen og dens algoritmer; man kan styre arbeidet selv, man inngår i et team eller en arbeidsgruppe under kundebedriftens ledelse, eller man kan bli formidlet til kunden for å lede kundens ansatte.

Digitale plattformer benyttes ofte til å allokere selvstendige næringsdrivende til kunder, hvor man i neste omgang inngår i et tett samarbeid med kundens egne ansatte.

Her er det kundens organisering og ledelse av arbeidet som er det sentrale. Man er uavhengig av mellomleddet i arbeidsutførelsen, men inngår altså i kundens arbeidsorganisasjon.

Aktuelle og uavklarte spørsmål er: Når det faktisk er kunden som styrer arbeidet, bør dette medføre en rett til ansettelse hos kunden? Eller er det mer hensiktsmessig å likestille formidling av «AS meg selv» til kunder med utleie, og benytte regelverk for utleie av arbeidskraft?

Imponerende, men...

En nærliggende konklusjon er at det er utført et imponerende arbeid med regulering av plattformarbeid, som i Norge vil avstedkomme en debatt med kjente argumenter på en høyre-venstre skala.

Forslagene er imidlertid mangelfulle og etterlater uavklarte spørsmål. Problemet er at de bare tar for seg deler av mangfoldet knyttet til nye mellomledd i arbeidsmarkedet, og langt på vei overser både allokeringsfunksjonen og kundens rolle i organiseringen av arbeidet.

Kartet, som ligger til grunn, er ikke godt nok for å fange opp det nye terrenget i arbeidslivet.