Synspunkt

Slik vi har rigget samfunnsstrukturene i Norge, er det ikke klima- og miljøkrise som ligger fremst i pannebrasken hos de fleste, skriver Lena Schøning. Foto: Filippo Bacci | iStock Photos

Synspunkt | Lena Schøning: Klima- og miljøkrisen utfordrer vår forståelse av problemer og ansvar

Klima- og miljøkrisen er over oss. Og i den siste tiden har både klimautvalget og naturrisikoutvalget beskrevet hvordan krisen utsetter sektorer, næringer og samfunnet for risiko. Men hva er egentlig problemet, og hvem skal ta ansvar, spør Lena Schøning.

Publisert Sist oppdatert

­Lena Schøning er førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Portrettbildet av henne på forsiden er tatt av Trude Haugseth Moe, UiT.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Noen ganger må vi utvide vår måte å se problemer på, for å få tak på dem. Ledelsesteori av Heifetz, Grashow og Linsky har noe å lære oss om forskjellen mellom tekniske og adaptive problemer (se også tabellen nederst i kronikken).

Et teknisk problem er ofte lett å identifisere og definere, og har en klar løsning. Det kan effektivt fikses med fakta, kunnskap, rett kompetanse og ekspertise.

Et adaptivt problem, derimot, er komplekst og vanskeligere å definere og dermed også lett å avfeie eller ignorere. Det krever læring å forstå problemet.

Klima- og miljøkrisen som adaptivt problem

Å adressere et adaptivt problem, krever utvikling, eksperimentering og utholdenhet. Kanskje kan vi ikke forvente en løsning på et adaptivt problem, men må tenke på fremdrift. Å tenke på klima- og miljøkrisen som et adaptivt problem, kan bidra til økt forståelse av denne krisen.

Å se på klima- og miljøkrisen som et adaptivt problem, innebærer å utfordre måten vi vanligvis tenker om og gjør ting på.

Måtene vi driver samfunnet, virksomheter og lever livene våre på, er rigget etter det som har vært. Å adressere klima- og miljøkrisen som et adaptivt problem, innebærer å bryte med det gamle. Det innebærer å konfrontere måten vi gjør ting på, selv om den har tjent oss godt. Det innebærer å utfordre levemåter, prioriteringer og idealer som vi holder høyt.

«Å adressere klima- og miljøkrisen som et adaptivt problem, innebærer å bryte med det gamle. Det innebærer å konfrontere måten vi gjør ting på, selv om den har tjent oss godt.»

Det kan tenkes mange måter å bryte med det gamle på.

Klima- og miljøkrisen innebærer i alle fall at vi må tenke på miljøkostnaden i alt vi gjør. Miljøkostnaden må ned mot null og der vi ikke kan unngå den, må vi se til tiltak som er miljøpositive, som bidrar til for eksempel restaurering av natur eller karbonopptak. Det vil føre til en knapphet i tilgjengelige ressurser.

En mulig måte å bryte med det gamle på, er å innta et premiss om at miljøkostnadene og ressursknappheten må gjennomsyre våre levemåter.

Dette utfordrer blant annet måten vi organiserer privat og offentlig virksomhet på og måten vi er ledere på.

Vi må ha matproduksjon, skoler og helsevesen til lavest mulig miljøkostnad.

Vi må være nøysomme i hva vi tillater av annen virksomhet, som forutsetter krevende bortprioriteringer.

«En mulig måte å bryte med det gamle på, er å innta et premiss om at miljøkostnadene og ressursknappheten må gjennomsyre våre levemåter.»

En slik tankegang bryter med det kjente og illustrerer kanskje hvordan adaptive problemer er ubehagelig å stå i. For noen er det enkelt å velge bort det adaptive problemet for å unngå ubehaget. For ledere vil adaptive problemer kreve evne til å stå i ubehag og ikke å ha kontroll.

Mens de tekniske problemene kan håndteres og løses av «rette vedkommende», er de ansvarlige for et adaptivt problem alle som berøres av problemet. Alle som berøres av problemet, er både en del av problemet og av løsningen.

Det innebærer for eksempel at klima- og miljøkrisen ikke bare er klima- og miljødepartementets problem, men hele regjeringens problem. Den er Equinors problem, små selskapers problem, mitt og ditt problem. Slik vi har rigget samfunnsstrukturene i Norge, er det ikke klima- og miljøkrise som ligger fremst i pannebrasken hos de fleste.

«For ledere vil adaptive problemer kreve evne til å stå i ubehag og ikke å ha kontroll.»

Det er én grunn til at regjeringen og Stortinget må se til om organiseringen av staten og lover må endres for å adressere miljøkostnad og ressursknapphet. Offentlig og privat virksomhet og ledere må se seg selv som del av problemet og av løsningen.

Du og jeg må tenke gjennom miljøkostnaden i alt vi gjør, privat og profesjonelt. Sammen kan vi bidra til fremskritt for klima- og miljøkrisen som et adaptivt problem.

  • Inspirert av Heifetz, Ronald A., Alexander Grashow og Marty Linsky. The Practice of Adaptive Leadership: Tools and Tactics for Changing Your Organization and the World. Boston, Mass: Harvard Business Press, 2009

Dette er forskjellene på et teknisk og et adaptivt problem:

Tekniske problemer Adaptive problemer
Problemet… er klart… krever læring og er lett å avfeie.
Løsningen… er klar… krever læring og utvikling.
Hvem sin jobb?Eksperter med kompetanseAlle berørte parter
Type arbeidEffektivt, forutsigbartUtprøving og eksperimentering
TidslinjeSå fort som muligLangtidsperspektiv
ForventningerFiks problemetOppnå fremdrift
HoldningRasjonell, kontrollUndring, mot, endringsvilje, utholdenhet

Powered by Labrador CMS