Synspunkt | Lise Lyngsnes Randeberg: Vi kan ikke ta dagens velferdsstat for gitt

Lise Lyngsnes Randeberg leder arbeidstakerorganisasjonen Akademikerne.

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Jeg fylte nettopp 50. Det er en tid for å reflektere, oppsummere, og se både bakover og fremover. Jeg har brukt mye tid på å bla i gamle album de siste ukene, og det har fått meg til å tenke hvordan velferdsstaten har utviklet seg siden jeg ble født.

På bildet av meg i barnevogna, tatt sommeren 1974, ser jeg glad og fornøyd ut der jeg smilende ligger og vifter med tærne. Lite visste jeg da at mamma snart skulle tilbake i jobb og at jeg skulle begynne på skolen uten noen gang å ha vært innom en barnehage.

Rivende velferdsutvikling

Siden midten av 70-tallet har vi hatt en rivende utvikling av nettopp velferdsgoder og sosialt sikkerhetsnett i Norge. Dette er ordninger vi gjerne tar for gitt og ser på som en selvfølge.

Vi husker kanskje heller ikke hvordan livet var uten disse godene. Det kan da føles fristende å endre på eller redusere dem, uten egentlig å tenke helt gjennom hvorfor de er der og hvordan de ble til.

Det tror jeg at vi skal tenke oss nøye om før vi gjør.

I løpet av 70-tallet skjøt kvinners yrkesdeltagelse virkelig fart. Det var stort behov for arbeidskraft, og stadig flere kvinner ønsket å jobbe.

Min mor hadde allerede jobbet i mange år og sjonglert fire barn og jobb med korte fødselspermisjoner og uten barnehageplass for noen av oss. For meg fremstår det som en rimelig krevende hverdag.

Barnehageplass til bare 5 prosent

I 1973 var det bare plass til fem prosent av alle førskolebarn i barnehage. I mange kommuner fantes det ikke barnehager i det hele tatt.

Min dagmamma, Margit, var et fantastisk menneske som jeg var veldig glad i, og som tok godt vare på meg og lærte meg mye. Likevel startet jeg litt på bar bakke da jeg begynte på skolen som 7-åring, uten veldig mye erfaring med barn på samme alder.

Jeg er glad for at mine barn har gått i barnehage og har fått all den oppfølgingen og alle de impulsene de gjorde før de startet på skolen. Fra 70-tallet, frem til jeg fikk mitt første barn som 21-åring, kom det betraktelig flere barnehageplasser. Prisen var likevel fortsatt avskrekkende høy.

Studentforeldre

Jeg husker godt hvor krevende det var å ha råd til barnehageregningen som studentforeldre. Da barn nummer to kom, og vi fortsatt var studenter, måtte vi gå for en løsning med foreldremedvirkning slik at vi jobbet i barnehagen én dag i uka mot å få lavere pris. Uten det hadde vi neppe kunnet hatt begge to i barnehage.

Heldigvis kom barnehageforliket i 2003 før nummer tre skulle begynne i barnehagen.

Selv om systemet fortsatt har sine utfordringer, så finnes det heldigvis i dag både makspris og garanti om plass til ettåringer. Verken dette eller de gode ordningene vi har for foreldrepermisjon er ordninger vi skal ta for gitt. Vi må huske hvorfor de kom og hvor mye de har endret hverdagen vår.

Sykelønn – elsket og angrepet

Et annet velferdsgode som jevnlig diskuteres og som stadig er under press er sykelønn.

Den ordningen vi har i dag, er faktisk også yngre enn meg. I 1978 fikk man 100 prosent sykelønn fra første dag. Før 1978 hadde man tre karensdager, og sykepenger fra fjerde dag.

I dagens politiske virkelighet er sykelønna jevnlig under angrep – både fra regjering, opposisjon og ungdomspartiene. Gjeninnføring av karensdager blir ofte foreslått. Dette kommer både ut fra et ønske om å spare penger, og ut fra en grunnleggende tanke om at folk er late og ikke vil jobbe.

For eksempel har det etablert seg en forestilling om at mange er borte fra jobb fordi de er fyllesjuke. Slike tanker og ideer tror jeg vi skal holde oss langt unna.

Det er avgjørende viktig at dagens sykelønnsordning ikke blir dårligere for arbeidstakerne. Når man blir syk, skal man ikke bekymre seg for økonomien eller trenge å gå på jobb.

Om jeg også skal se litt fremover, så er det rom for å justere sykelønnsordningen noe.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for inkludering, er å få ned det høye langtidssykefraværet i Norge. Vi vet at langtidssykefravær gir høy risiko for å falle varig ut av arbeidslivet. Sjansen for å komme tilbake i jobb synker jo lenger du har vært sykemeldt.

I Sysselsettingsutvalget fra 2021 var vi med på et forslag om at arbeidsgivers kostnader for korttidsfraværet kunne reduseres mot at arbeidsgiver finansierer mer av langtidsfraværet. Vi mener fortsatt det er en god idé som både arbeidstakere, arbeidsgivere og staten kan vinne på.

Avtalen om et inkluderende arbeidsliv

I år skal avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) reforhandles. Det å forebygge sykefravær er kjernen i avtalen, og sykelønnsordningen er også en del av den. Sykelønn og fravær er løpende et tema mellom oss partene i arbeidslivet. Vi tar ikke disse avtalene og godene for gitt og er villige til å kjempe for dem.

Velferdsordningene våre er viktige for økonomisk vekst og sosial likhet. Men en aldrende befolkning og mangel på arbeidskraft er en økende utfordring. Inkludering og bærekraftige løsninger er viktige grep for at vi skal ha gode velferdsordninger også i framtiden.

Jeg håper at våre etterkommere om nye 50 år kan se tilbake og være stolte av det grunnlaget vi var med på å legge for at arbeidstakere, familier og barn fortsatt kan leve gode liv i Norge.

Og jeg håper vi klarer å være nyskapende og fremoverlente samtidig som vi husker den viktige verdien av å stå sammen og ta vare på hverandre.

Jeg sprellet lykkelig i barnevogna sommeren 1974, på samme måte som andre barn vil gjøre sommeren 2024. De vil møte andre utfordringer gjennom livet enn jeg har gjort.

Jeg håper likevel at de, deres barn og barnebarn vil kunne møte verden smilende på samme måte i 2074 fordi vi som har ansvaret, nå tok det på alvor og la det grunnlaget som skulle til for å bevare og utvikle både gode velferdsordninger og et stabilt sosialt sikkerhetsnett.