Synspunkt | Øystein Blymke: Elitens rett til å tale folk flest midt imot

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Det tar seg rett og slett ikke ut for en elitist, å kreve at folk flest må kunne begrunne sine meninger for at en fornuftig dialog skal kunne komme i stand. Folk flest må da kunne mene at strømprisene er for høye, at matprisene er for høye, og at lånerenten er for høy, uten å måtte begrunne hvorfor de mener det.

Skulle en toppolitiker eller en toppbyråkrat være så frekk at han tillot seg å etterspørre hvilket faktagrunnlag folk flest bygger på for å mene det de mener, ja, da ville løpet være kjørt – for elitisten.

Makt og kunnskapsnivå

Selvsagt eksisterer det ofte både et skjevt maktforhold og et ulikt kunnskapsnivå mellom elitisten og folk flest. Disse fakta tilsier at elitisten, i sin dialog med folk flest, først og fremst bør lytte og forsøke å forstå, før han fristes til å stille kritiske spørsmål, om hvilket grunnlag folk flest har for å mene det de mener.

Med andre ord: Folk flest må i anstendighetens navn kunne få mene og si hva de vil, både om elitister, om strømpriser, om matpriser og om rentenivået, uten å bli møtt med insinuerende krav om å begrunne hvorfor de mener det de mener.

Tangen og persilleblad

Oljefondssjef Nicolai Tangen er av de relativt få i den norske elites førstedivisjon som verken går av veien for å si hva han selv mener, eller for å si hva han synes om andres meninger. Heller ikke når «de andre» finnes blant folk flest.

Tangen er med andre ord en elitist som, mot normalt, snakker rett fra levra, slik redaktør Magne Lerø i Dagens Perspektiv uttrykker det, i sin lederartikkel «Tangen mot studentpersilleblad på BI» 27. februar.

Saken dreier seg i korthet om en BI-lektor og flere studenter som, etter et arrangement med Nicolai Tangen, skal ha beskyldt Tangen for å benytte seg av «hersketeknikker», og dessuten ha utvist «lav selvbevissthet» under sitt møte med en gruppe BI-studenter.

I klartekst kan vel ikke det tolkes på annen måte enn at Tangen ble opplevd som arrogant og i overkant selvsikker på at det han mente var rett og riktig. Og siden Tangen til og med var den som hadde invitert studentene til å si hva de mente om Tangen, så reagerte flere studenter negativt på den overbærende og korrigerende måten Tangen visstnok mottok kritikken mot seg selv på.

Verbal fargeklatt

Nicolai Tangen er utvilsomt en verbal fargeklatt, og et friskt pust i en ellers forutsigbar og verbalt forsiktig maktelite her til lands. En elite med en stadig mer påtagelig berøringsangst for å mene noe bestemt om andre menneskers meninger og holdninger.

En slags sosial angst for at det de sier og mener kan virke støtende på noen. Det kan være «noen» der ute nemlig som mener det er uhørt av et maktmenneske å svare folk flest med samme mynt som folk flest mener de kan tillate seg å anvende, overfor et maktmenneske – eller overfor en elitist.

I denne eimen av overforsiktighet og berøringsangst makteliten ofte utøver, finnes det, heldigvis må det vel være lov å si, også folk som synes det både er spennende, intellektuelt utfordrende, og ikke minst sunt for demokratiet vårt, at det ennå finnes maktmennesker og elitister som tør å snakke rett fra levra. Også henvendt til folk flest, i full offentlighet. For mange vil kanskje sentralbanksjefen fremstå som én av dem.

Vårt demokrati skal selvsagt være tolerant og respektfull.

Det må imidlertid ikke bikke over til å bli så lyttende og jattende med hva folk flest mener – uten motforestillinger – at toppolitikere og toppbyråkrater må pakke inn sine meninger i en så ullen språkdrakt, og med en så svulstig retorikk at selv kommunikasjonsrådgiverne må trekke på smilebåndet.

Blir det politiske maktmennesket for fiksert på ikke å støte, ikke å krenke eller ikke å irritere et eneste menneske her i landet, så vil den offentlige debatt om viktige samfunnsspørsmål snart bli det reneste komishow.

Den politiske makteliten må heller ikke undervurdere folk flest. Folk flest har nemlig vett nok til å skjønne når toppolitikerne snakker pinlig innsmigrende og overdrevent forståelsesfullt, og når de snakker ærlig og oppriktig.

Og folk flest trenger heller ikke mastergrad i retorikk for å avsløre når den politiske maktelite snakker deg etter munnen, når den kun spiller for galleriet, eller når den snakker til deg rett fra levra.