Synspunkt | Øystein Blymke: En troverdig juksemaker bør våge å si «Mea culpa»

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: «Mea culpa» er latin og betyr ifølge Wikipedia «min skyld» eller «min egen skyld».

«Uttrykket stammer fra Confiteor, syndsbekjennelsen i den katolske kirken, hvori den bedende erkjenner sin skyld overfor Gud Fader.» Fremdeles et sitat hentet fra Wikipedia. Så er det sagt.

Uttrykket «Mea culpa» kan i dag også dukke opp i ulike akademiske og litterære sammenhenger.

Å erkjenne sin skyld

Blir man tatt for, eller avslørt for å ha jukset i en innlevert masteroppgave, kommer man som regel lengst med å si som sant er. Om ikke man unnskylder seg overfor Gud, så bør man i alle fall erkjenne sin skyld (eller selvopplevd uskyld) overfor dem som har bedømt masteroppgaven.

Og hvis det er andre enn universitetet som har avslørt ditt juks, så bør du også overfor offentligheten si som sant er. Det burde ikke være så vanskelig, å si som sant er.

Men det å blottlegge den fulle og hele sannhet i alle livets situasjoner, kan nok likevel være vanskelig for de fleste av oss. Er du toppolitiker, vil nok det å innrømme skyld sitte langt inne.

Ubehaget i å bli tatt offentlig

For våre to toppolitikere Sandra Borch (Sp) og Ingvil Kjerkol (Ap) vil ubehaget av å bli beskyldt for å ha jukset i full offentlighet, føles spesielt belastende.

For Sandra Borchs del talte imidlertid hennes umiddelbare innrømmelse av egen skyld for å ha jukset, utvilsomt til hennes fordel.

Folk flest oppfattet hennes innrømmelse som troverdig. En statsråd som sto for det hun hadde gjort, ydmykt og unnskyldende, og som der og da tok konsekvensen av sine handlinger. Slikt noe står det respekt av.

Det som kanskje fremdeles gjenstår som et ubesvart spørsmål for Borchs del, er hvorfor hun ikke selv, på et tidligere tidspunkt, skjønte at hun hadde begått en «feil» (hennes eget uttrykk), uten at andre måtte fortelle henne det.

Kjerkols troverdighetsproblem

Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) har imidlertid fremdeles et noe større troverdighetsproblem å dra på enn det problemet Borch måtte stå igjen med.

Det skyldes kort og godt at Kjerkol i løpet av noen få dager endret og tilpasset sin forklaring om hvorfor deler av masterteksten hennes var påfallende lik tidligere publiserte forskningsmasterarbeider.

En statsråd som snakker halvkvedet og deretter gjemmer seg bort for media når de vil ha svar på ubesvarte spørsmål, har dårlige odds når det gjelder troverdighet.

Og når en statsrådskollega i tillegg har vist vei med sin ydmykhet og mot nok til å si som sant er, vel vitende om konsekvensene, ja da blir det videre master-løp for Kjerkol enda mer problematisk.

Litt mer ydmyk kanskje?

Det faktum at Nord universitet har godkjent masteroppgaven til Kjerkol uten å påpeke «juks», har dessverre ikke noe med denne troverdighetsproblemstillingen å gjøre. Det offentligheten spør seg om, er hvorfor ikke Ingvild Kjerkol opptrer på samme måte som sin daværende statsrådskollega.

Ikke nødvendigvis at hun går av som statsråd, men at hun viser seg i en litt mer ydmyk utgave, med en «Mea culpa-tilnærming».

En tilnærming som for eksempel kunne etterfølges av en bønn om at folk flest ville kunne ha forståelse for at det hadde gått litt fort i de akademiske svingene for en statsråd som hadde fullt opp å gjøre ellers, som toppolitiker.

Risikosport

Med sin avvisende holdning, og tydeligvis med sin sjefs forståelse, overlates nå neste akt til Nord universitet. Det kan vise seg å være en risikosport.

For blir det hengende et ubesvart spørsmål i ukevis, om hva Støre og Kjerkol egentlig er blitt enige om, kan en i utgangspunktet enkel troverdighetssak om bruk av andres tekst, vokse til å bli et politisk troverdighetsproblem for dem begge.

Et troverdighetsproblem som antakelig ikke vil bli mindre, selv om Nord universitet skulle komme fram til at Kjerkols masteroppgave fremdeles er passabel og fremdeles fortjener en A. ­