Annonse
Synspunkt
Synspunkt | Øystein Blymke: Politisk kannestøperi er ingen tjent med
Ludvig Holbergs berømte komedie «Den politiske kannestøper» handler om en håndverker som sprer om seg med merkverdige politiske råd. Noe av det komiske er at mannen selv ikke skjønner hva han driver med, og dermed blir gjort narr av av sine medborgere, skriver Øystein Blymke.
Annonse
Øystein Blymke er statsviter og skribent.
Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no
SYNSPUNKT: Med politisk kannestøperi[i] siktes det i denne kronikken imidlertid til dem av oss som, i diskusjonens hete, kan bli fristet til å blande sammen strafferettslige og politiske premiss når vi yter oss om hvilken «straff» en politiker fortjener.
En politiker som vi mener ikke evner å skille mellom rett og galt.
For eksempel en som verken skjønner hva en ulovlig vennetjeneste er for noe, eller hva et ulovlig aksjekjøp/salg innebærer av rettslig eller politisk risiko.
En politiker som ikke skjønner såpass, må ikke forundres over hvis hen skulle bli politisk og/eller rettslig forfulgt.
Det politiske forfølgelsessporet
Havner vedkommende politiker i det rettslige forfølgelsessporet, må han finne seg i å møte påtalemyndigheten. For eksempel Økokrim.
Økokrim kan beslutte å åpne eller ikke åpne etterforskning i politikerens «sak». Og saken dreier seg om habilitet eller aksjesalg, vil alltid Økokrims beslutning foretas på et rent strafferettslig grunnlag. Det finnes strenge og rettssikre regler og praksis for når etterforskning åpnes.
En regjeringssjefs beslutning derimot, om eventuelt å «straffe» et av sine regjeringsmedlemmer for tvilsom oppførsel, må og skal kun dreie seg om reaksjoner av politisk karakter. Reaksjonen må med andre ord baseres på tillit og mistillit, fattet på et parlamentarisk grunnlag, i henhold til de regler og instrukser som gjelder for skikk og bruk innenfor det parlamentariske systemet.
«En statsråd som mistenkes for å ha gjort noe galt, enten uskjønnsomt utnevnt en venn til et prestisjefylt offentlig verv, eller kjøpt og solgt aksjer uten å informere sjefen eller kona, bør i utgangspunktet ikke være noen typisk Økokrim-sak.»
Men hvis noen fristes til å sause sammen Økokrims og en regjeringssjefs beveggrunner og premiss for å «straffe» en statsråd, ja da kan diskusjonen om «riktig reaksjon» lett havne i det reneste kannestøperiet, fylt med både politiske og rettslige legeringer.
En statsråd som mistenkes for å ha gjort noe galt, enten uskjønnsomt utnevnt en venn til et prestisjefylt offentlig verv, eller kjøpt og solgt aksjer uten å informere sjefen eller kona, bør i utgangspunktet ikke være noen typisk Økokrim-sak.
Men hvis overtrampet viser seg å være alvorlig, kan det både være rett og riktig at Økokrim ser nærmere på «saken», og at den dermed risikerer å havne i straffesakssporet. Som for eksempel i habilitetssaken til tidligere kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap).
Tjenestefeil?
I den har jussprofessor Eirik Holmøyvik (UiB) anbefalt Stortinget, og for å unngå mistanke om at politikerne særbehandles, at Økokrim ser nærmere på saken. Professoren henviser blant annet til straffelovens bestemmelser om «tjenestefeil.»
Så får vi vente og se. Vi må imidlertid vokte oss vel for å antyde at Økokrim opptrer politisk og/eller taktisk, gitt den ene eller andre konklusjonen Økokrim måtte trekke.
Det kan nemlig ikke gjentas for ofte: Økokrim, Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, det forvaltningsrettslige sanksjonsapparatet og det parlamentariske reaksjonsapparatet har ulike roller og ulikt ansvar, fastslått og praktisert solid og grundig i vår rettsstat.
«Vi må vokte oss vel for å antyde at Økokrim opptrer politisk og/eller taktisk, gitt den ene eller andre konklusjonen Økokrim måtte trekke.»
Hvis den politiske og rettslige rolleforståelse om våre rettsorgan og politiske organs samfunnsoppdrag sauses for mye sammen, kan det lett forvirre folk flest, og dermed ende som det reneste kannestøperiet.
I sin rettspolitiske lederartikkel her i Dagens Perspektiv 5. februar, «Økokrims påtvungne raid mot Anette Trettebergstuen», skriver sjefredaktør Magne Lerø blant annet følgende: «Når Økokrim etterforsker politikere, ender det nær sagt aldri med tiltale.»
Nei, det gjør så ikke. Men det er trolig ikke fordi Økokrim for ofte roper «ulv-ulv» for så å henlegge saken, i stedet for å åpne etterforskning. Nei, det er antakelig fordi allmenne hensyn, sakens bevisbilde og rettssikkerheten til alle involverte parter blir vurdert best ivaretas ved at saken ikke etterforskes av Økokrim.
Det ville føre aldeles galt av sted hvis Økokrim skulle blande sammen politiske og strafferettslige premiss som beslutningsgrunnlag for å åpne etterforskning eller ikke.
Annonse
Etikk eller juss?
Magne Lerø reiser også en mer rettsetisk problemstilling i sin leder. For å unngå at noen ville oppdage Trettebergstuens vennetjenester, eller ta henne for brudd på habilitetsreglene, så kunne hun for eksempel bedt en statsrådskollega i et annet departement forestå utnevnelsen av den person Trettebergstuen ønsket til vervet.
Tja. Det er vel kanskje mer et etisk enn juridisk spørsmål å stille, om en slik fremgangsmåte ville vært riktig å råde henne til?
For det er vel ennå noe som tilhører samvittighetens sfære?
«Det ville føre aldeles galt av sted hvis Økokrim skulle blande sammen politiske og strafferettslige premiss som beslutningsgrunnlag for å åpne etterforskning eller ikke.»
At en slik manøver fra Trettebergstuens side kanskje ikke ville blitt oppdaget eller kritisert, selv ikke av den mest skarpskodde gravejournalist eller jussprofessor, kan så være. Men hva med vår egen samvittighet, for ikke å si, vår egen rettsfølelse?
Samvittigheten har vel enda en liten plass ved siden av alle paragrafene, når rett og galt skal bedømmes? Både for politikere, jurister og for kannestøpere.
[i] I direkte betydning refererer Kannestøperi til et håndverk som involverer produksjon av kanner, krus, fat og lignende gjenstander laget av tinn og andre lettsmeltelige, hvite metallegeringer. Altså, litt av hvert av metall sauset/smeltet sammen.
