Analyse

Analyse | Aslak Bonde: Presset mot oljepolitikken

Stortingsflertallet nekter å godta at domstolene skal kunne begrense letingen etter olje og gass. Det er prinsipielt forståelig, men i lengden kanskje umulig. Grunnloven er som den er, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

­Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

Analyse. Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet – det oljevennlige flertallet på Stortinget – har denne uken gitt kraftig refs til kontrollorganet som skal passe på at Norge følger menneskerettighetene.

De fire partiene insisterer ikke bare på at den såkalte miljøbestemmelsen i Grunnloven misbrukes, dersom den brukes til å innskrenke Stortingets rett til å bestemme fremtidig olje- og gasspolitikk.

De er også så krasse i sin omtale av kontrollorganet at det kan bidra til å svekke dets autoritet. En supplerende, eller alternativ, tolkning er at stortingsflertallet inviterer til en vitalisert debatt om forholdet mellom makt og rett i samfunnsstyringen.

Klimasøksmålet

Bakgrunnen er det såkalte klimasøksmålet i Høyesterett i desember i 2020. Staten ble frikjent for anklagene om at den hadde brutt Grunnloven da den åpnet et nytt felt i Barentshavet for oljeaktivitet.

Samtidig var det vurderinger i kjennelsen som ifølge Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) tvinger frem grundigere konsekvensutredninger av ny olje og gassvirksomhet. Dette gjorde NIM rede for i en betenkning som ble sendt til Olje og Energidepartementet i april i år.

Partiene som er imot ny olje og gassutvinning var ikke sene om å ta fatt i denne uttalelsen. MdG fremmet et forslag i Stortinget om at alle lete- og utvinningstillatelser som er gitt etter at Høyesterett kom med sin kjennelse nå må behandles på nytt. SV, Rødt og Venstre sluttet seg til.

Denne uken ble dette forslaget ferdigbehandlet i energikomitéen og det var ikke særlig overraskende at flertallet sa tvert nei.

Det var heller ikke uventet at kontrollkomitéen i en parallell prosess også avviste NIMs fortolkning av Høyesterettsdommen. Det skjedde i forbindelse med den rutinemessige behandlingen av NIMs årsrapport.

Ordbruken, derimot, var oppsiktsvekkende. Det har neppe skjedd før at et stortingsflertall i så kraftige ordelag tar avstand fra et kontrollorgan som Stortinget selv har oppnevnt.

NIM får beskjed om at det «står fritt til å fremme sine meninger», men at det opptrer på en måte som «ikke har dekning i norsk rettstradisjon», at det kommer med en anbefaling som «savner demokratisk oppslutning» og at det tolker Høyesterett feil.

Ugreie anklager

Den siste anklagen er den mest alvorlige. NIMs oppdrag er å passe på at Norge respekterer og overholder menneskerettighetene. Et viktig grunnlag for dette arbeidet er lovtolkning.

Når stortingsflertallet tar avstand fra lovtolkningen, samtidig som det i en lett overbærende tone skriver at NIM må ha lov til å mene det det vil, tegnes det et bilde av et kontrollorgan uten juridisk tyngde med stor vilje til å være politisk aktivistisk.

Et slikt stempel kan føre til at NIM får mindre tyngde når det på helt andre samfunnsområder påpeker at menneskerettighetene ikke blir fulgt. Det gjelder for eksempel for innsatte i fengslene, for sykehjemsbeboere og for folk med nedsatt funksjonsevne.

Det blir litt lettere å hevde at Norges Institusjon for Menneskerettigheter er blitt en institusjon som huser velmenende aktivister som har som mål å presse frem politikk som det ikke er dekning for verken i folket eller på Stortinget.

Det er anklager det ikke er helt greit å leve med for NIM, som gjerne presenteres som et av Stortingets egne kontrollorgan. På den annen side: Forsvarerne av NIMs virksomhet kan peke på at det i en viss grad er feil å snakke om «Stortingets kontrollorgan».

Institusjonen er oppnevnt av, og rapporterer til, de folkevalgte, men den jobber også på oppdrag fra FNs menneskerettighets-system. De internasjonale organene som passer på at menneskerettighetene blir fulgt, presset for en del år siden Stortinget til å opprette NIM.

Organet skulle ha stor selvstendighet nettopp fordi erfaringen fra mange land er at nasjonale politikere gir blaffen i menneskerettigheter når det krever litt for mye å oppfylle dem.

NIM kan derfor si at uenigheten om tolkningen av klimasøksmålet i Høyesterett utelukkende dreier seg om en akk så vanlig dragkamp mellom de politikerne som har fått makten fra folket og de institusjonene som passer på at politikerne følger sine egne lover og regler. Det dreier seg om en ganske så ordinær kamp mellom makt og rett.

Domstolen som kamparena

Den kampen er slett ikke over med stortingsflertallets bryske avvisninger denne uken. Tvert imot. Stadig mer tyder på at kampen for og mot norske olje og gassvirksomhet er i ferd med å bevege seg over i det rettslige domenet.

Flere klimaorganisasjoner er nå i ferd med å sluttføre en anklage som i løpet av neste måned skal sendes til den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Der starter det en rettsprosess som klimaorganisasjoner over hele verden ser frem til med stor spenning. I Europa har det i de siste årene kommet flere rettsavgjørelser der olje og gassaktivitet er blitt sett på som ødeleggende for det fremtidige klimaet.

Det mest interessante i Norges sak er hvordan dommerne vil vurdere våre forpliktelser i Paris-avtalen om klimaet. Skal man her i landet bare ta hensyn til de CO2-utslippene som skjer på norsk sokkel, eller hører det med i en vurdering av vår petroleumsaktivitet at den også bidrar til CO2-utslipp der hvor oljen og gassen brennes?

Den politiske holdningen er at hele klimaavtale-systemet er bygget opp rundt nasjonale forpliktelser. Hvert enkelt land må kutte CO2-utslipp hos seg selv. Dersom Norge skulle ta hensyn til hvordan vår olje og gass brukes andre steder, ville CO2-kuttene i petroleumssektoren bli regnet dobbelt.

Det ville dessuten være tilnærmet umulig å beregne hvordan brenning av norsk olje og gass påvirker verdens samlede utslipp av klimagasser. Dersom vi for eksempel erstatter brenning av kull, vil CO2-utslippene gå ned som en følge av at vi selger mer gass.

Høyesterett sluttet seg ikke ubetinget til denne tolkningen i sin kjennelse fra desember 2020. NIM påpeker i sin lovtolkning at rikets øverste dommere faktisk slo fast at «eksporterte forbrenningsutslipp» må vurderes etter Grunnlovens paragraf 112.

Dette er den såkalte miljøparagrafen som sier at det er menneskerett å få leve i en natur hvor produksjonsevnen og mangfoldet bevares. Ikke bare for vår generasjon, men for alle fremtidige generasjoner.

Høyesterett er ikke klar på hvordan eksporterte utslipp skal måles. Det kommer til å bli et sentralt stridstema i årene fremover. Dersom regjeringen og stortingsflertallet blir presset til å vurdere norsk olje og gass’ betydning for verdens CO2-utslipp, vil de hevde at vår aktivitet like gjerne kan være positiv som negativ.

Motstanderne av mer olje og gassvirksomhet vil peke på FN, IEA og andre aktører som hevder at man for å nå 1,5 graders målet ikke kan åpne opp for noe ny leting etter olje og gass.

De kommer til å bruke Grunnlovens paragraf 112 for alt den er verdt. Og de kommer til å protestere på det kraftigste mot at det er i strid med norsk rettstradisjon å følge Grunnloven.

Powered by Labrador CMS