Analyse: Lissom-budsjettene

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.­

Analyse: Torsdag presenterte Fremskrittspartiet sitt forslag til alternativt statsbudsjett for neste år. Partiet reverserer det aller meste av regjeringens forslag til skatteøkninger, innfører en supergunstig strømstøtteordning og tar ned avgiftene på mat, bensin og diesel.

Bare for å nevne noe. De 60 milliardene dette koster skal finansieres ved å kutte offentlige utgifter på 30 milliarder og å hente inn resten blant annet fra folketrygdfondet (Statens Pensjonsfond Innland), Statkraft, Argentum og NRK.

Ettersom Frp har vært i regjering og har hatt finansministeren i mer enn seks av de siste ni årene, er det mulig å fastslå at partiet denne torsdagen la frem et budsjettforslag som det selv ikke ville ha gjennomført, om det hadde sittet med makten. Summene er langt høyere enn det et Frp med regjeringsansvar ville ha foreslått. Den beregnede inndekningen er urealistisk, og den ville garantert ha ført til at Norges Bank satte renten opp noen ekstra knepp.

Vil finne tilbake til sin gamle rolle

Likevel var ingen i Stortinget overrasket over Frps urealistiske alternative statsbudsjett. Partiet bruker nå sin tid i opposisjon til å finne tilbake til sin gamle rolle som et radikalt og ganske så populistisk høyreparti. Høyreorienteringen ligger i budskapet om en kraftig innskrenking av offentlig sektor og reversering av skatte- og avgiftsøkningene for næringslivet. Det mest populistiske elementet er forslaget om å innføre en makspris på 50 øre for strømmen – både for private forbrukere og for bedriftene.

På den andre politiske ytterkanten leverte MdG og Rødt i forrige uke sine forslag til alternative budsjetter. De opererte med politiske grep og summer som var minst like urealistiske som Frps. Det viktige for de to partiene var åpenbart ikke å presentere et gjennomførbart økonomisk opplegg, men å skjerpe og å justere partienes politiske profil.

Når Miljøpartiet de Grønne foreslår å gi alle Norges ekstra olje- og gassinntekter til den delen av verden som nå blir rammet aller hardest av krig og dyrtid, er det for å markere at partiet er mer internasjonalistisk og mer for global rettferdighet enn alle andre i Norge. Når Rødt foreslår å makse regjeringens skatteøkninger på 45 milliarder med ytterligere 27 milliarder, er det enkelt og greit for å markere at Rødt alltid vil være bedre på fordelingspolitikk enn Ap og SV.

Litt interessant er det at MdG brukte mye tid på sin budsjettpresentasjon til å få frem de forslagene som etter partiets mening vil gi bedre sosial fordeling her i landet, mens Rødt hadde en egen pressekonferanse for å fortelle om hvor gode de er på å redusere klimakuttene. De to partiene vil fortelle velgerne at de ikke bare er henholdsvis grønne og rød. De er begge rødgrønne – enda mer enn SV.

Høyre som rødgrønt

Dermed er vi over på det største opposisjonspartiet. Også Høyre vil fremstille seg som rødgrønt, selvfølgelig ikke i en konkurranse med SV, men i konkurransen mot Ap/Sp regjeringen. Da partileder Erna Solberg forrige søndag fortalte til sitt sentralstyre at Høyre foreslår å øke barnetrygden med 3000 kroner, overrasket hun ikke bare sine egne tillitsvalgte.

Regjeringspartienes budsjettforhandlere i Stortinget var plutselig kommet i en situasjon der SV kunne vise til at det nå er et massivt flertall for å øke barnetrygden. Dersom Arbeiderpartiet og Senterpartiet står fast på sitt forslag i statsbudsjettet om å holde barnetrygden uendret, fremstår partiene som mindre sosialt ansvarlige enn Høyre.

SV fikk også drahjelp fra Høyre i den delen av budsjettforhandlingene som dreier seg om klimatiltak. Høyre vil, som SV, la den generelle økningen av CO2-avgiften også gjelde for bilistene. Finanspolitikerne i Høyre har også foreslått to klimaavgifter som gjør maten dyrere.

SV kjemper kanskje for litt andre klimatiltak i de budsjettforhandlingene som denne helgen går inn sin sluttfase, men det er likevel ingen tvil om at hovedbudskapet fra Erna Solbergs parti er det samme som fra SV: Det er nødvendig å ta noen upopulære valg, dersom klimamålene skal nås.

Så er spørsmålet om vi skal tro på signalene som gis i Høyres alternative statsbudsjett. Da nestleder Henrik Asheim presenterte det tirsdag morgen, gjentok han mange ganger en presisering som er så selvsagt at den vanligvis ikke nevnes.

Han sa at det alternative statsbudsjettet ikke er identisk med hva Høyre ville ha foreslått om det satt i regjering. Hans poeng er at man kan foreslå andre ting når man har jobbet sammen med embetsverket i nesten ett år med et budsjett, enn når man jobber i seks uker sammen med en håndfull rådgivere og stortingsrepresentanter.

Årsaken til at han presiserte denne selvfølgeligheten, er at han ville bortforklare de kraftige skatteøkningene Høyre nå går inn for. Til sammen 36 milliarder kroner. Dersom man ser på hva Høyre sa da regjeringens forslag til statsbudsjett ble presentert – i starten av oktober – ser det mildt sagt rart ut at Høyre nå slutter seg til de aller fleste av regjeringens forslag til skatteøkninger.

I hovedtrekk er det bare forslagene om økt formuesskatt og økt arbeidsgiveravgift for bedrifter med inntekter over 750.000 kroner som blir reversert. Selv forslaget om å øke utbytteskatten blir beholdt. Partiets regnemestere fant rett og slett ikke inndekning for mer.

Viktig markørsak

Det problematiske med at Asheim understreker at det alternative budsjettet ville ha sett annerledes ut om partiet var i regjering, er at han undergraver hele det økonomiske opplegget til Høyre. Han gir inntrykk av at skatteøkningene ville ha vært vesentlig mindre, om Erna Solberg hadde vært statsminister, men sier ikke noe om at det også ville ha fått betydning for påplussingene i det alternative budsjettet.

Enkelt sagt: Høyre som opposisjonsparti har valgt å bruke seks milliarder på økt barnetrygd og økt fradrag i skatten for vanlige folk. Hvis Høyres skatteøkninger i den virkelige verden hadde vært mindre enn de foreslåtte 36 milliardene, måtte pengene ha blitt tatt fra et sted.

Ettersom Høyre er klar på at det vil bruke mindre oljepenger enn regjeringen, er det ikke usannsynlig at det nettopp er den relativt rause økningen i barnetrygd som hadde blitt fjernet. For det vet vi fra Høyres åtte år i regjering. Partiet har aldri vært for å regulere opp barnetrygden. Det er blitt sett på som for dyrt. De gangene det skjedde i Erna Solbergs regjeringstid var det fordi budsjett- og regjeringspartner KrF tvang det frem.

Samtidig er partienes syn på barnetrygd en ganske viktig markørsak i norsk politikk. De som er for barnetrygd, godtar også universelle velferdsordninger etter sosialdemokratisk modell. Det høyre-ideologiske alternativet er å gi mer målrettet støtte til de mest trengende.

Ettersom barnetrygden av forskerne fremheves som det mest effektive virkemiddelet mot barnefattigdom, er det også blitt slik at synet på barnetrygd i stor grad gir et signal om hvor opptatt partiene er av fattigdomsbekjempelse.

Høyres beslutning om å øke barnetrygden er rett og slett et så tydelig og forpliktende signal at det er grunn til å tro at partiet mener alvor. Høyre ønsker å være litt mer rødt enn det har vært tidligere.