Arendalsuka: Den korporative sektors festival

POLITISK ANALYSE. ­Strengt tatt var det ytterst få av de som var til stede på Arendalsuka som brød seg om at Senterpartiets leder og nestleder delvis boikottet arrangementene.

Ola Borten Moe, minister for forskning og høyere utdanning, står oppført på flere programposter, men han valgte å sende statssekretæren sin i stedet. Vedum deltok på NRKs direktesendte partilederdebatt, men holdt seg ellers unna. Til Dagbladet sa han at det finnes mange andre viktigere demokratiarenaer enn Arendalsuka.

Sp-lederen mener at det som gjerne kalles demokrati-festivalen i sørlandsbyen ikke er for folk flest.

Den korporative kanal

Relativt sett har han rett. I Arendal denne uken har det som vanlig vært en god del vanlige folk som har dukket opp som tilskuere på de store arrangementene. Samtalen mellom Anne Grosvold og Gro Harlem Brundtland skjedde eksempelvis i et kulturhus fylt opp av helt ordinære mennesker – enten de bodde i nærheten eller kom inn fra hytta.

Samtidig utgjorde vanlige borgere en stadig mindre del av den samlede befolkningen i sørlandsbyen denne uken. Årsaken er at det også i år var en oppsiktsvekkende høy vekst i antallet møter og seminarer arrangert av bedrifter, institusjoner og organisasjoner. De har alle det til felles at de bruker denne uken i året til å fremme sine krav og ønsker om forbedret politikk og samfunnsstyring.

I mange år har det følgelig vært hevdet at demokratifestivalen først og fremst er blitt en festival for lobbyister. Også det er riktig, men begrepet lobbyist har en negativ klang, og det er mer meningsfylt å snakke om Arendal som «den korporative kanals fremste arena».

Som kjent består demokratiet av mer enn valg av politikere til ulike folkevalgte organer. Statsviterne snakker gjerne om at denne representative kanalen suppleres av den korporative − der hvor de organiserte interessene møter politikere og myndighetspersoner. Det er gjerne i den korporative kanalen premissene for det folkevalgte demokratiet legges. Ofte gjøres det både offentlige og underforståtte avtaler om samfunnsutviklingen i denne kanalen.

Det fine med Arendalsuka er at det blir så synlig hvordan det korporative Norge virker, og hvordan det jobbes for å påvirke politikere og myndigheter. Noe av det mest slående er mangfoldet. På arrangementslista i år sto det nesten tusen ulike organisasjoner, bedrifter og institusjoner, herunder blant annet direktorater og kommuner. De aller største bedriftene står ved siden av bitte små og ideelle organisasjoner.

De som har råd til det, bruker kommunikasjonsbyråer til å fremme budskapene sine. I Arendal blir alle metodene for såkalt kommunikasjon og myndighetskontakt flombelyst. Noen organisasjoner eller bedrifter har fått forskere eller utredere til å lage en ny rapport som viser akkurat hvor mye penger samfunnet kan spare på å investere litt mer i forebygging. Andre forsøker å tiltrekke seg oppmerksomhet ved å få en statsråd til å sitte i sitt debattpanel. Lykkes de med det, vet de at alle de andre påvirkerne i byen får ekstra lyst til å komme som tilhører på deres arrangement.

Minglefester på kvelden, med rikelig mat og drikke, er også en ingrediens. Har man de festene som statsrådene og de viktigste beslutningstagerne kommer på, virker det som et fluepapir. Da er det om å gjøre å skaffe seg invitasjon.

Effekten av alle mulige kommunikasjonstiltak og all nettverksbygging er det umulig å måle. Når rundt 1000 ulike interesseorganisasjoner, bedrifter og institusjoner setter inn støtet mot myndighetene og politikerne på samme tid, sier det seg selv at de kan utkonkurrere hverandre. Det kan bli et nullsumspill – absolutt alle får knyttet noen kontakter og lagt inn noen nye premisser for den politiske prosessen de er opptatt av, men når alle kommer litt lenger i å påvirke maktpersonene, er i realiteten ingen kommet lenger. Politikere og myndighetspersoner har begrenset med ressurser – både når det gjelder oppmerksomhet og penger.

Kroner og ører er det de fleste påvirkerne er mest opptatt av, og det er derfor det må være ganske behagelig for finansministeren ikke å ha vært her. Hans problem ville ha vært at han i svært mange sammenhenger ville ha blitt konfrontert med valgløftene fra i fjor. Samtidig har han et krav på seg om å stramme oljepengebruken kraftig inn i neste års statsbudsjett.

Slik sett har det vært en Arendalsuke utenom det vanlige. Representantene for regjeringspartiene har gått fra arrangement til arrangement med det triste budskapet om at det i årets budsjett er ekstra små muligheter for å få gjort noe som helst. Nesten på autopilot forteller regjeringens frontsoldater om frykten for at renten skal øke og behovet for å ikke blåse opp de offentlige budsjettene. Det minnes om at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum allerede i mars fortalte offentlighetene at noen av løftene i Hurdalsplattformen måtte utsettes på grunn av den økonomiske situasjonen.

Det fortvilende for regjeringspartienes talspersoner er at det er så mange pengekrav som er godt begrunnet. Mange av de regnestykkene som gjøres om utgifter til inntekts ervervelse er riktige. For eksempel kan det ikke være noen tvil om at det kan lønne seg for samfunnet å bruke litt mer penger på flomvern nå, for å hindre de store skadene som fremtidige flommer vil medføre. Vi vet jo at det blir flere flommer.

Dersom man ved hjelp av dyr genterapi og andre nye medisinske metoder kan få en som er født med kronisk sykdom til å fungere så bra at han eller hun kan bli skatteyter i stedet for støttemottager, har samfunnet spart veldig mange millioner kroner over et livsløp. Få tviler vel heller på at tollerforeningen har et poeng når den hevder at flere tollbetjenter på grensen veldig raskt ville ha tjent inn kostnadene ved å styrke tolletaten. Nå er det så få tollere på grensen at risikoen før økt hverdagssmugling er stor.

Mange andre økonomiske krav er begrunnet i rettferdighet og likeverd. Felles for de mange pasientforeningene som har vært til stede i Arendal er påpekningen av at det ikke er nok penger i systemene til å innfri de tjenestene som deres brukere faktisk har krav på.

I en viss grad er det avhengig av politisk ståsted hvordan man skal betrakte det som i realiteten er en kravfestival. Man kan se på den som et uttrykk for at Norge er blitt så rikt at absolutt alle ønsker seg inn i statsbudsjettet. Velferdsstaten har vokst seg altfor stor. Men man kan også konkludere med at arbeidet med å utvikle en god velferdsstat for alle slett ikke er fullført. Selv om det åpenbart må settes grenser for velferdsstaten, så det er det fortsatt mange hull i den som må fylles.

Det er viktig av hensyn til demokratiet.