Aslak Bonde: Aps krise er internasjonal

­

Det passer seg ikke for politiske ledere å skylde på andre når det går dårlig. Forventingene fra omverdenen er at lederne konsentrerer sin oppmerksomhet om de faktorene de selv kan gjøre noe med.

Statsminister Jonas Gahr Støre må gjerne peke på internasjonal dyrtid og generell tilbakegang for moderate styringspartier i hele Europa, men han må for all del ikke gjøre utenforliggende forhold til en hovedforklaring på at Aps valg i høst ble historisk dårlig. Da kan han fremstå som passiv og ansvarsfraskrivende.

Kommunikasjon

Vel vitende om denne politiske naturloven har Jonas Gahr Støre denne høsten valgt å sette søkelyset på kommunikasjon. Han, og Arbeiderpartiet, har ikke vist stor nok forståelse for situasjonen til folk flest. Politikken i seg selv har stort sett vært riktig, men partiet og regjeringen har ikke gitt velgerne inntrykk av at de forstår hvor tøft det er å leve med uvant høy prisstigning og rente. Ap har ikke evnet å ta folks følelse av økonomisk utrygghet på alvor.

Det er noe riktig ved absolutt alle forklaringer på Aps tilbakegang. Også ved denne. Samtidig må det være lov å stille det kjetterske spørsmålet om det i dagens situasjon er mulig å kommunisere bedre. Er det trekk ved moderne vestlige samfunn som gjør at det er mye vanskeligere enn før for et moderat styringsparti å få den brede oppslutningen som det hadde før?

Om spørsmålet stilles på den måten, kan mantraet om at man ikke skal skylde på omverdenen være hemmende for analysene. Dersom man velger et internasjonalt perspektiv på Aps tilbakegang i de siste valgene, kommer ikke partiet så dårlig ut. De svenske sosialdemokratene gjør det godt på meningsmålingene, men oppslutningen er ikke sammenlignbar ettersom sossarne er i opposisjon. De danske sosialdemokratene, som er i regjering, har i løpet av det siste året gått fra 28 til 21 prosent på gjennomsnittet av målingene. Spanske sosialdemokrater har gått motsatt vei, og har kommet tilbake i maktposisjon ved å kompromisse med katalanske separatister.

Kompromisset er omstridt internt hos spanske sosialdemokrater, slik det er omstridt hos danskene at statsminister Mette Frederiksen har gått over midtstreken og nå samarbeider med to borgerlige partier.

Uvanlige politiske allianser i vestlige land er ikke helt nytt, men i et lengere historisk perspektiv er det slående hvordan store moderate styringspartier er blitt mindre suverene. De må i stadig større grad inngå kompromisser med andre partier, og det har gjort at de er blitt ugjenkjennelige for mange av sine gamle velgere.

I Spania er det uforståelig for mange sosialdemokrater at deres parti har latt det de oppfatter som ekstremister fra Barcelona få gjennomslag. I Danmark er det samarbeidet over blokkgrensen som opprører. Mette Frederiksen ble i sin første periode som statsminister oppfattet som arbeiderklasseorientert. Når hun nå samarbeider den andre veien, oppfattes hun av en del sosialdemokrater som om hun setter partiets, og sine egne, maktambisjoner over alt annet.

Nedadgående spiral

De store moderate styringspartiene i Europa er rett og slett i en nedadgående spiral: Kristeligdemokratene og sosialdemokratene mister makt til å styre på egen hånd eller med kjente og forutsigbare koalisjonspartnere. De tvinges til å inngå kompromisser som gjør at de blir mindre moderate. Dermed mister de mer oppslutning og blir presset til å bevege seg stadig lengere vekk fra en balansert sentrumspolitikk med velkjent rødt eller blått skjær. Resultatet er at oppslutningen faller enda mer.

Vender vi blikket tilbake til Norge, er den samlede oppslutningen om Ap og Høyre nå på et like lavt nivå som den var i unntaksvalget i 2001. Da den daværende Stoltenberg-regjeringen gikk på tidenes valgnederlag, mistet Ap og Høyre også for første gang sitt samlede flertall på Stortinget. Den moderate storkoalisjonen fikk bare 45 prosent oppslutning. På pollofpolls-målingene nå er Høyre og Ap tilbake på det nivået samlet sett. Forskjellen fra 22 år tilbake er at det ikke er et annet styringsparti i sentrum som stikker av med velgerne. Den gangen gjorde KrF et brakvalg, og partiet nøyde seg med å sikre seg statsministerposten.

Denne gangen fordeler velgerne seg i en større partiflora. SV og Frp var alene om å være ytterpartier den gangen, nå har de fått partier på utsiden av seg. Rødt og MdG presser SV til å bli mer kravstort enn det var i gamle dager. Det nye Industri og Næringspartiet (INP) har et slikt potensial at det antagelig vil hindre at Frp blir så medgjørlig på borgerlig side som partiet var i Erna Solbergs regjeringstid.

Til alt overmål kom Senterpartiet inn i dagens regjering etter en stortingsperiode der det hadde opptrådt som ytterliggående distriktsparti. Når Ap nå høyst sannsynlig har tapt en del velgere på samarbeidet med Sp, er det fordi det tradisjonelt sentrumsorienterte Sp har stilt krav om radikale gjennomslag. Radikalt må i denne sammenhengen absolutt sees i norsk og i historisk sammenheng. Kravet om å reversere kommune- og fylkessammenslåinger betyr ikke mye for styringen av landet, men det er uforståelig for styringsorienterte og moderate velgere.

Urealistiske forventninger

Dersom det er en riktig analyse at Arbeiderpartiets tilbakegang først og fremst er et resultat av en internasjonal utvikling, kan det være fornuftig å snakke åpent om det. Selv om Aps tillitsvalgte nå snakker mindre enn før om at det skal tilbake til gamle høyder, så er det fortsatt en forestilling i store deler av partiet, og i deler av media, at det naturlige for Ap er å ligge stabilt over 30 prosents oppslutning.

Det er en forventning som i et internasjonalt perspektiv virker urealistisk. Selv det svenske sosialdemokratiet, som historisk har vært blant de sterkeste i Europa, lå under 30 prosent da det hadde regjeringsmakt.

Dersom urealistiske forventninger justeres ned, kan det kanskje også bidra til bedre kommunikasjon med velgerne. Det er på dette feltet det antageligvis ville ha størst betydning om Arbeiderpartiet i større grad snakket om at den synkende oppslutningen var en del av en internasjonal utvikling. Velgerne og partiets egne tillitsvalgte ville ha fått litt større forståelse for at det er grenser for hva et moderat styringsparti kan få til i en tid der det politiske landskapet er fragmentert og polarisert. I utgangspunktet er det ikke særlig tiltalende med politiske ledere som nøyer seg med å rekke hendene i været, og sier at de ikke kunne ha fått til mer.

Samtidig ville en sterkere vektlegging av internasjonale trender få slike utsagn til å fremstå som ærlige. Det kunne på ett vis ha gjort de politiske lederne mer autentiske. Dersom folk flest får tid til å tenke seg om, er det ikke usannsynlig at veldig mange av ville si seg enig med en politiker som hevdet at det er mange forhold som gjør det mye vanskeligere å styre nå enn det var for noen tiår siden.

Ser man seg rundt i verden, er det styringsproblemer overalt. Moderate politikere står rett og slett lavt i kurs – i historisk sammenheng. Det er nærliggende å tro at det skyldes noe mye mer grunnleggende enn dårlig kommunikasjon og Støre-regjeringens beslutninger om en eller annen skatt, en omsorgsytelse eller en fylkesgrensereversering.