Aslak Bonde: De forstyrrende valgkampene

POLITISK ANALYSE. ­Etter enda en valgkamp med tabloidiserte debatter og intens meningsmålingsjournalistikk er det grunn til å hente opp igjen forslaget som Eirik Løkke i Civita presenterte i et notat og en Aftenposten-kronikk før sommerferien. Han tok til orde for å ha valg til Storting, kommune- og fylkesstyre på samme dag, slik at man bare får valgkamp hvert fjerde år. Da blir det lettere å få langsiktighet inn i politikken.

Dagsavisens kommentator, Kjell Werner, støttet umiddelbart forslaget, og han minnet blant annet om at også Aps Martin Kolberg, da han var partisekretær, forsøkte å få partiet og Stortinget med på en slik nyordning. Hovedargumentet den gangen var at en felles valgdag kunne føre til høyere deltagelse i de lokale valgene. Mens det i de fem siste Stortingsvalgene har vært mellom 75 og 78 prosents valgdeltagelse, har det i fylkestingsvalgene vært en oppslutning på mellom 55 og 60 prosent. Selv om det er litt flere som avgir stemme i valgene til kommunestyre, så er det et demokratisk problem at så mye som fire av ti avstår fra muligheten til å bestemme hvem som skal ha politisk styring på skoler, eldreomsorg og lokal vei- og arealutvikling.

Langsiktighet

Årsakene til at færre deltar i lokale valg, er flere. Dersom folk holder seg unna valglokalet fordi de ikke kjenner kandidatene og de lokale problemstillingene, er det ikke sikkert at det hjelper å innføre en felles valgdag. Velgerne må uansett forholde seg til forskjellige valglister, og det er fullt mulig for dem bare å bruke den ene valglisten som bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget og hvem som deretter kommer til å bli statsminister.

Hvis folk holder seg hjemme fra lokalvalget, fordi de ikke oppfatter det som viktig nok, kan det hende at en felles valgdag hjelper litt på deltagelsen. Da vil man kunne anta at noen flere bruker de lokale listene når de allikevel har tatt seg turen til valglokalet.

Det er i så fall positivt, men viktigst for demokratiet er det helt sikkert om det viser seg at lengre perioder mellom hver valgkamp fører til mer langsiktighet i den politiske styringen. Sannsynlighetene for at det vil skje er stor. Det er ikke tilfeldig at politikere i posisjon – enten de sitter i regjering eller i ordførerstolen – legger frem flere upopulære forslag i året etter et valg enn i månedene før et valg.

Se bare på den økonomiske styringen det siste halvannet året: I fjor vinter varslet Støre-regjeringen en så tøff budsjettdisiplin at løftene i Hurdalsplattformen ble lagt til side. Flere offentlige byggeprosjekter ble slanket eller utsatt. I mai i år var tonen annerledes. I forslaget til revidert nasjonalbudsjett ble det lagt opp til å bruke mer oljepenger, og det kom ikke opp et eneste nytt forslag til kostnadsreduksjon i offentlig bygg- og anleggsvirksomhet.

Skatte- og pensjonspolitikken ville kanskje også ha vært annerledes om det bare var valgkamp hvert fjerde år. Underhånden innrømmer de fleste politikere at de er enige med det store flertallet av økonomer som mener at skattesystemet bør endres slik at det ikke favoriserer boliginvesteringer. Problemet er at det tar tid å gjennomføre skatteendringer, og at det tar enda mer tid før indirekte og positive effekter blir synlige. Den umiddelbare effekten av skatteendringer er nesten alltid at mediene setter søkelyset på de mest urimelige negative utslagene. Dermed våger ikke politikerne å gjøre det de innerst inne mener er rett.

Politikerne ville ikke bare tørre mer om det gikk fire år mellom hvert valg. Partiene ville også brukt ressursene bedre. Mindre penger og langt færre arbeidstimer ville ha vært brukt på kampanje, mer ville ha blitt brukt på å utforme god politikk og å gjennomføre gode prosesser.

Teori og praksis

I hvert fall i teorien ville det ha vært slik. I praksis kunne det ha gått annerledes. Valgkamp er skjerpende for politikerne. Man kan se for seg at de ville ha blitt mer pampete, og at de i for stor grad ville ha fjernet seg fra velgerne sine, om det gikk lange perioder mellom hver gang de måtte forsvare politikken sin i en valgkamp. Det kan innvendes at politikere må forsvare seg mot kritikk i mediene hver eneste dag, men den offentlige kritikken gjør nok mest inntrykk på en politiker, dersom han eller hun vet at den kan få konsekvenser for gjenvalget om relativt kort tid.

Politiske valg dreier seg jo ikke bare om fremtidig styring. Når velgerne går til urnene, skal de også utøve kontroll, og avsi en dom over de partiene som har sittet med makten i den siste valgperioden.

Dersom man har nasjonale og lokale valg på samme dag, betyr ikke det at valgperiodene blir kortere. Det vil uansett gå fire år mellom hver gang velgerne får mulighet til å avsi formell dom over de styrende. I praksis er det likevel slik at lokalvalgene virker korrigerende på rikspolitikerne og at stortingsvalget gir styringssignaler til lokale politikere.

Et eksempel er bompengeopprøret før lokalvalget i 2019. Rikspolitikerne tolket det som en klar beskjed fra velgerne om at nok var nok – at det ikke var mulig å fortsette med å finansiere nye veiprosjekter med kraftige økninger i bompengene. Lokale politikere tok støyten i valget, mens nasjonale politikere fikk tid til å endre politikken. Da stortingsvalget kom to år senere, var ikke bompenger lenger et så stort stridstema fordi rikspolitikerne allerede hadde tilpasset seg.

Inntil videre virker det som om de fleste politikere og politiske kommentatorer har konkludert med at fordelene av en korrigerende og kontrollerende valgkamp hvert annet år er større enn ulempene ved at politikken blir mindre langsiktig. Det er dermed liten grunn til å tro at Eirik Løkkes forslag om felles valgdag vil bli gjennomført.

Flere valgkamper?

Så gjenstår spørsmålet om man er nødt til å velge. Kan det tenkes andre endringer av valgloven som gjør at man både får mer langsiktighet inn i politikken og bevarer korrigeringsmekanismen? Kanskje er det mulig å gå motsatt vei. Å ha valgkamper så ofte at de blir mer vanlige.

I noen land har man ordninger med suppleringsvalg. Andre steder avholdes lokalvalgene på ulik dato i ulike delstater, fylker eller kommuner. Det finnes også parlamentariske systemer der man har ulike folkevalgte institusjoner som kontrollerer hverandre, og som velges på ulikt tidspunkt. Valget til Europa-parlamentet gir en ekstra valgkamp i EU-landene.

Dersom det blir en global, nasjonal eller lokal valgkamp hvert eneste år, eller til og med flere ganger i året, blir partienes og medienes ressursbruk i valgkampene nødvendigvis annerledes. Det blir også umulig å vente med å lansere upopulær politikk til rett etter et valg og i god tid før neste valg.

Viktigst av alt er at valgkamp i slike tilfeller vil bli så vanlig at det ikke blir så lett å skille dem ut fra det vanlige politiske ordskiftet og det ordinære politiske arbeidet. Debattene i valgkampens hete vil kanskje bli litt mer saklige, personfokuseringen og meningsmålingsfokuset blir kanskje litt mindre.

Selv om dette skrives før valgkampen 2023 er ferdig, så er det sannsynlig at et slikt scenario vil fremstå som ganske så forlokkende, når ettertanken melder seg den 11. september.