Aslak Bonde: Farvel til kvotekjøp og teknologioptimisme

­

Når SVs forhandlere på Stortinget i de siste ukene har jobbet med å få noen klimapolitiske seire inn i forliket om statsbudsjettet for neste år, har de kunnet trekke veksler på en offentlig utredning som ble presentert i slutten av oktober. NOU 2023: 25, har tittelen «Omstilling til lavutslipp − Veivalg for klimapolitikken mot 2050». Utredningen er laget av et bredt sammensatt utvalg, som ble nedsatt av Solberg-regjeringen på slutten av dens regjeringstid.

Det spesielle med utvalget er ikke at det enstemmig har sluttet opp om en rekke forslag som i norsk sammenheng er radikale. Det har flere andre utvalg gjort før dem. Det er utvalgets metodikk som er så spesiell. Den undergraver mange av de argumentene og tankerekkene som frem til nå har ført til at det grønne skiftet går senere enn planlagt. Ja, faktisk så sent at det i høstens valgkamp viste seg at det bare var én partileder som tror at vi klarer å innfri de klimamålene vi selv har satt oss.

Potensialet for klimakutt er ulikt fordelt

Det kløktige grepet til utvalget, er at det i stedet for å se på hvilke klimautslipp som bør kuttes innen 2050, har sett på den motsatte problemstillingen: Hvilke utslipp kan vi fortsette å ha i den andre halvdelen av dette århundret. Det er ikke mange. Klimaloven, som Stortinget vedtok i 2018, knytter oss til Paris-avtalens mål om 90 til 95 prosents utslippskutt. Det betyr at vi bare kan slippe ut et sted mellom 2,5 og fem millioner tonn i året etter 2025.

Når man flytter seg frem til 2050 og ser bakover, oppdager man umiddelbart at potensialet for klimakutt i hver enkelt samfunnssektor er ulikt. Landbrukets metanutslipp er et resultat av biologiske prosesser. Dersom vi fortsatt skal ha et beitebasert landbruk og spise noe rødt kjøtt, kommer landbruket til å fylle nesten hele den kvoten med utslipp av klimagasser som vi kan ha etter 2050. De fleste andre sektorer må ned til null.

I diskusjonen om fortsatt olje- og gassproduksjon har det stor betydning. Selv om vi bruker strøm på alt som kan elektrifiseres, og selv om vi blir mestere på fangst og lagring av CO2, så vil det i produksjonsløpet alltid være faser eller hendelser der det blir noen utslipp. Såpass store utslipp at vi høyst sannsynlig ikke kan tillate det, dersom vi skal oppfylle klimalovens krav. Den logiske konklusjonen er at vi ikke kan slå oss til ro med prognosene som viser at olje- og gassproduksjonen er kraftig på vei ned i tiåret frem til 2050. Vi må sikre oss at det ikke er noe produksjon igjen når vi kommer til den måldatoen.

Erkjennelsen av at markedsmekanismene ikke er tilstrekkelige for å stanse utslippene fra petroleumsindustrien i tide, leder frem til klimautvalgets krav om en nedtrappingsplan og en midlertidig pause i utviklingen av olje- og gassindustrien. Planen er nødvendig for å gi aktørene i oljebransjen den forutsigbarheten den selv etterspør.

Ressursknappheten

Grepet med å se bakover fra 2050 i stedet for å ta utgangspunkt i dagens situasjon, gjør det også lettere å gripe fatt i et annet problem ved dagens klimapolitikk: Ressursknappheten. Når de ulike samfunnssektorene hver for seg vurderer tiltak for å fjerne eller å redusere CO2-utslipp, tas det utgangspunkt i at det ikke er noen begrensninger på innsatsfaktorene. Man kan få tak i den energien, de materialene og den arbeidskraften man ønsker seg. Resultatet når ulike sektorplaner legges ved siden av hverandre, er at både strøm, arbeidskraft og viktige materialer blir brukt flere ganger.

Da blir det også tydelig hvordan for eksempel dagens politiske mål om å elektrifisere nesten all olje- og gassproduksjon neppe er fornuftig, og hvordan det som et minstemål må gjøres mye grundigere vurderinger enn i dag før man beslutter å elektrifisere nye olje- og gassinstallasjoner.

For ti år siden var det praktisk talt ingen i oljebransjen som ønsket å erstatte de små gasskraftverkene på plattformene med strøm fra land. Etter noen år der politikerflertallet regelrett tvang bransjen til å elektrifisere, snudde stemningen. Strategitenkerne i de store selskapene, og i det som nå heter Offshore Norge, så at elektrifisering nettopp var løsningen for bransjen. Det var ved hjelp av strøm fra land at den petroleumsgrå næringen kunne bli grønn. Spesielt når man kombinerte det med fangst og lagring av CO2 (CCS) og utviklingen av såkalt blå hydrogen.

Både CCS og hydrogenproduksjon ligger et stykke frem i tid. Teknologien er fortsatt umoden, og kostnadene er store. For klimautvalget 2050 er dette et viktig poeng. Det advares mot å legge en for stor teknologioptimisme til grunn for nedtrappingen av Norges samlede CO2-utslipp. Årsaken er at vi vil kunne bli tvunget til nødstoppskutt, dersom den nye teknologien ikke viser seg å innfri. Altså at vi fordi vi er kommet på etterskudd i klimakuttene blir tvunget til å velge tiltak som enten koster uforholdsmessig mye eller krever store samfunnsendringer.

Et relativt ferskt eksempel på nødstoppskutt kommer fra Nederland. Der fastslo den øverste domstolen i 2019 at myndighetene ikke gjorde nok for å redusere klimagassutslippene, hvorpå regjeringen svarte med å kreve halvering av nitrogen- og amoniakkutslipp innen 2030. Det rammet landbruket spesielt hardt, gjennomsnittsbonden måtte kutte utslippene med 40 prosent på syv år. Protestene ble så kraftige at de førte til politisk ustabilitet.

Det er også nødstoppsargumentet som ligger til grunn for klimautvalgets klare anbefaling om ikke å satse på kvotekjøp. Teoretisk kan vi oppfylle våre forpliktelser til å kutte klimagasser ved å kjøpe kvoter i andre land. Noe av det første Andreas Bjelland Eriksen gjorde etter at han ble klima- og miljøminister var å åpne for at 2030-målene kan bli nådd ved at vi kjøper kvoter i utlandet. Problemet for Norge er at det i 2050 vil være få kvoter til salgs. Da skal jo de fleste klimakuttene ha blitt tatt. Akkurat hvor mye man kan kjøpe, og til hvilken pris, vil bli mer og mer usikkert jo nærmere man kommer 2050. Det kan bli nødvendig i siste liten å ty til tiltak som er ekstremt kostbare – enten økonomisk eller politisk.

Et nytt kunnskapsgrunnlag

Så langt klimautvalget 2050. Hva så med påstanden om at utvalgets utredning kanskje kan bidra til at klimadebatten tar en ny vending. Det har ikke manglet på kloke utvalgsinnstillinger og dramatiske advarsler i de siste årene. Flertallet av politikerne virker nærmest upåvirket. I begge de to styringspartiene, Høyre og Ap, er det krefter som ønsker en mer radikal klimapolitikk, men de holdes på plass av flertallene av de tillitsvalgte. Arbeiderpartiet tar ikke sjansen på å utfordre Senterpartiet og deler av fagbevegelsen. Høyre er livredd for at Fremskrittspartiet skal gjøre for stort innhugg i deres velgermasse.

Samtidig er det både i Høyre og Ap en viss sensitivitet for argumentenes kraft. Et karaktertrekk ved såkalte kunnskapspartier er at de er pragmatiske, og at de gjerne dyrker sine ideologiske særtrekk i enkeltsaker. I den overordnede politikken liker de å si at de er kunnskapsbaserte. Det betyr at de ikke skiller seg så mye fra hverandre, og at de kan endre kurs etter hvert som kunnskapsgrunnlaget endrer seg.

Klimautvalget 2050 har gitt vesentlige bidrag til et nytt kunnskapsgrunnlag om klimapolitikk – med en tyngde som er ganske uvanlig. Det var enstemmig, det ble nedsatt av en Høyre-dominert regjering og medlemmene er absolutt ingen radikale rabulister. Kristin Halvorsen var riktignok i sin tid SV-leder, men hun har også vært finansminister i fire år, og må etter hvert sies å være en del av styringseliten. Utvalgslederen, Martin Skancke, var i sin tid toppbyråkrat i Finansdepartementet med hovedansvar for å styre oljefondet. Rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger er heller ingen på noen måte noen fiende av petroleumsbransjen. Når de alle argumenter for en meget mild variant av MdGs politikk, så må det rett og slett være fordi de har latt seg overbevise av argumentenes kraft.

Forutsatt selvfølgelig at man godtar premisset for Klimautvalg 2050; Nemlig at vi må kutte så mye som 90 til 95 prosent av klimautslippene for å unngå en altfor kraftig temperaturøkning på kloden. Det er et premiss som vi vet at en del av velgerne ikke godtar – enten fordi de avviser at det er en sammenheng mellom temperaturøkning og CO2-utslipp, eller fordi de tror at vi mennesker har så stor evne til innovasjon at vi på en eller annen måte vil klare å stanse temperaturøkningen på et senere tidspunkt.

Meningsmålingene viser imidlertid at denne velgergruppen er langt mindre enn den som mener at det er riktig av Norge å slutte seg til Paris-avtalens mål. På et eller annet tidspunkt er det grunn til å tro at det er dette velgerflertallet som også vil styre norsk politikk. Det nye denne høsten er at det er lagt på plass et kunnskapsgrunnlag som sier oss noe om hvordan det stemningsskiftet kommer til å arte seg.