Aslak Bonde: Politikertillit på nytt grunnlag

­

SYNSPUNKT. Tillit til politikere er vanskelig å måle, men uansett hvilken målestokk som brukes, er det sannsynlig at det i november kan noteres et lavmål når det gjelder befolkningens generelle tillit til politikerne. Da skal kontrollkomitéen i Stortinget ha åpne høringer om sommerens og høstens habilitetsskandaler.

Det er riktig å bruke ordet skandale, ettersom alle de fem kontrollobjektene (Erna Solberg, Anniken Huitfeldt, Ola Borten Moe, Annette Trettebergstuen og Tonje Brenna) for lengst har innrømmet at de har brutt reglene for habilitet slik de er formulert i håndboken for regjeringens medlemmer. Komitéens jobb er å undersøke alvoret i de enkeltes habilitetsbrudd og konsekvensene av dem.

Politikere som én gruppe

Spørsmålet om formell tillit kommer opp i den etterfølgende stortingsbehandlingen, mens tilliten fra folket vil bli påvirket av alt det som kommer frem i kontrollhøringen. Spesielt viktig blir utspørringen av den tidligere statsministeren. I ukene etter at Erna Solberg fortalte om sin ektemanns hyppige aksjehandler hadde mediene daglige oppslag om mulige koblinger mellom aksjetransaksjonene og regjeringens og Solbergs mulige påvirkning av aksjeverdiene.

Strengt tatt er slike oppslag mest interessante for Økokrims vurdering av mulig innsidehandel, men de danner likevel et bakteppe for diskusjonen om folkets tillit til Erna Solberg, og til politikerne som gruppe. Habilitetssakene kommer etter noen år der mediene har mesket seg i oppslag om stortingspolitikerne pendlerboliger, og om god lønn og etterlønn for både nasjonale og regionale politikere. Inntrykket av at noen av dem bruker politikken til å berike seg selv er muligens i ferd med å feste seg.

Det aller mest skadelige for politikken og demokratiet er antagelig nettopp det at politikere oppfattes som én gruppe. Det er også historisk nytt. Det var nemlig mye mer inhabilitet og vennskapskorrupsjon i gamle dager. Mens Kåre Willoch var statsminister, ble det kjent at han som stortingsrepresentant hadde fått tilleggslønn først fra rederiforbundet og deretter fra industriforbundet. Ytterst få trakk hans habilitet i tvil av den grunn. I Einar Gerhardsens Norge var det vel kjent at man burde være medlem av Arbeiderpartiet, dersom man skulle ha ledende posisjoner i den formelt upolitiske forvaltningen. Det som i dag kalles vennskapskorrupsjon var mer regelen enn unntaket.

Årsaken til at dette ikke skapte bølger i samtiden, er at den tids politikere var representanter for samfunnsgrupper som kjempet mot hverandre. Arbeiderpartiets ledelse skulle sikre arbeidernes interesser. Da var det naturlig at Ap bemannet flest mulig viktige kommandoposter i samfunnet. Det organiserte næringslivet så på Høyre-politikere som sine representanter i politikken. Det skulle bare mangle at de ikke fikk litt ekstra betalt for den jobben.

Særinteresser

Også i dag er det politikere som fremstiller seg selv som representanter for ulike interesser. Da Jonas Gahr Støre i møtet med Arbeiderpartiets landsstyre ga sin første analyse av valgnederlaget, sa han blant annet at de ikke hadde vært flinke nok til å representere. Den gruppen mennesker som i år har følt seg økonomisk utrygge har ikke følt seg representert av Ap.

På dette punktet er ordvalget interessant. Før skulle Ap tjene arbeiderklassen, nå er det «folk flest» eller de økonomisk utrygge. Det dreier seg om grupper som er så vagt definerte at det ikke er mulig å drive interessekamp på vegne av dem. Tilsvarende er det på den politiske høyresiden. Det private næringslivet skal fremmes, men næringslivets organisasjoner sees aller mest på som lobbyorganisasjoner. Forventningen fra velgerne er at såkalt næringslivsvennlige politikere gjør selvstendige vurderinger og ikke opptrer som talspersoner for NHO eller andre.

Kort sagt: Moderne politikere skal være dyktige og uavhengig av særinteresser. De skal sørge for at landet blir styrt på en mest mulig rettferdig, effektiv og tillitvekkende måte. Den åpne uenigheten dreier seg ofte om hvem som skal prioriteres: De nederst ved bordet, eller det såkalt verdiskapende næringslivet. Men definisjonene er så vage at den reelle uenigheten dreier seg om hva som er mest rettferdig, effektivt og tillitvekkende.

Når representasjon i politikken blir mindre viktig, er det også lettere for politikere, rådgivere og kommunikasjonsfolk å gå i svingdørene mellom politikk, interesseorganisasjoner, kommunikasjonsbyråer, medier og tenketanker. Det er oppstått en stor gruppe av det som av noen forskere kalles de policy-profesjonelle. Politikk, og arbeid opp mot politikken, er blitt et yrke.

Det er i utviklingen av profesjonen de policy-profesjonelle, at det stadig er kommet nye forventninger om integritet og åpenhet. Disse igjen blir drevet frem av små og store enkeltsaker der det er blitt stilt spørsmål ved om en lobbyist, journalist, rådgiver eller politiker er uavhengig nok av dem han eller hun har hatt bindinger til tidligere.

Forenklet kan man si at det er oppstått en bransjestandard som alle politikere måles mot. Riktignok i litt ulik grad. Fremskrittspartiet tåler flere avvik fra politikerforventningene enn andre, men Rødt gjør det trolig ikke.

Da det ble kjent at den tidligere Rødt-lederen hadde tatt solbriller i en butikk på Gardermoen, var det noen i og utenfor partiet som forsøkte å argumentere for at Rødt er et antikapitalistisk parti og at det ikke var så farlig at han snøt kapitalistene for litt penger. Den argumentasjonsrekken sto seg ikke. Også Rødt ønsker å være et parti for alle. Det vil bli vurdert med den målestokken som gjelder for politikere som gruppe. De skal være kompetente og generelt tillitvekkende.

Politisk nøtt

Med den allmenne tillitsforventningen følger kravet om at politikere skal være gode forbilder. De er gått fra å skulle være de flinkeste til å kjempe for spesifikke gruppers interesser til å bli de beste blant oss.

I utgangspunktet høres det bra ut, men det strider mot idealet om at Stortinget og kommunestyrene skal settes sammen av representanter for hele folket. Velgerne skal i prinsippet også ha muligheter til å fylke seg bak de verste av oss. De uten plettfri vandel kan ha med seg erfaringer som det er ekstremt viktig å få med seg inn i det politiske ordskiftet. I hvert fall om det skal være så bredt at det oppfattes som relevant og viktig for hele befolkningen.

Her ligger det en politisk nøtt. Denne høsten kommer vi antagelig til å se at politikerne vil forsøke å gjenopprette tilliten ved å profesjonalisere politikken enda mer. Det kommer helt sikkert nye krav om åpenhet og antagelig krav om ikke å handle med aksjer. Trolig er det nødvendig, men det vil også føre til at rekrutteringsgrunnlaget til politikk sannsynligvis blir snevrere. Strengere og klarere regler vil også gjøre det lettere å gå i svingdørene mellom politikk, lobbyisme, kommunikasjon og medier. De policyprofesjonelle blir helt sikkert som alle andre yrkesgrupper – opptatt av å verne om, og å styrke, sin profesjon.

En alternativ utvikling er at det gjøres målrettede grep for å gjøre politiske stillinger i toppen av hierarkiene til det de engang var: Tillitsverv. Det krever hyppigere utskifting av politiske ledere og at maktforholdet mellom partier og velgere forskyves. I dag er det slik at partidemokratiene i meget stor grad bestemmer hvem som skal få bli en del av politikerklassen. Velgerne kan kaste politikere i valg hvert annet år, men da er de henvist til å ta avstand fra et helt parti selv om det kanskje bare er en enkeltpolitiker de ønsker å vrake.

Det er slett ikke enkelt å finne modeller som gjør at velgerne i litt større grad enn i dag kan vise tillit eller mistillit til enkeltpolitikere, men det hadde antagelig vært lurt å prøve. Spesielt denne høsten virker det nemlig som en litt for stor oppgave både for politikere og samfunn å lage systemer og praksiser som sikrer at absolutt hele politikerklassen gjenoppretter den tilliten som folkets kårne bør ha i et tillitsbasert demokrati.