Aslak Bonde: Regjering uten virkemidler

­POLITISK ANALYSE: Det startet på statsministerens julepressekonferanse og fortsatte i nyttårstale og -intervjuer: Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum viste til Norges Bank, Statistisk Sentralbyrå og flertallet av landets sjeføkonomer, som tror at økonomien kommer til å bedre seg gjennom året. Prisveksten skal bli lavere og det er utsikter til rentenedsettelser i høst.

Støre og Vedum tok denne utviklingen, som ennå ikke er kommet, til inntekt for regjeringens politikk. Etter at regjeringen hadde strategikonferanse den første uken i det nye året, var det ikke lenger tvil. Hovedbudskapet helt frem til stortingsvalget 2025 skal være som følger:

«Ja, vi erkjenner at vi har skapt økonomisk utrygghet hos folk, men det var nødvendig for å sikre at inflasjonen og renten på lang sikt skulle gå ned. Det gjør den nå. Lønnstagerne vil endelig få reallønnsøkning, og takket være regjeringens økonomiske politikk er det fortsatt veldig mange som har fast jobb. Ledigheten holder seg lav og den såkalte jobbveksten er historisk høy».

Ingenting er galt med det budskapet, om det viser seg å være treffende et og et halvt år frem i tid. Regjeringen hadde mot til å sette landet på en økonomisk hestekur i 2022, og den har selvfølgelig all rett til å høste velgergevinstene av det, når kuren har virket.

Uten backup-plan

Motforestillingen er at regjeringen virker passiv. Det kan virke som om den nå har gjort jobben i den økonomiske politikken og heretter bare skal vente. Virkemiddelet for å gi folk økonomisk trygghet er å vise til økonomiske analyser. I tillegg er det høyst uvanlig at regjeringen går så langt som den nå gjør i å love folk reallønnsvekst i det kommende året. Inntektspolitikk er det partene i arbeidslivet som skal stå for.

Legger man til at de fleste økonomiske forutsigelser i de siste fem årene har vært gale, så er det nesten et under at Ap og Sp tør å basere sin kommunikasjon med velgerne på dem. Bare en uke etter strategikonferansen i starten av januar startet angrepene på skipstrafikken gjennom Rødehavet. Risikoen for forstyrrelser i den globale varehandelen økte kraftig, og med det kom frykten tilbake for en ny runde med tilbudsdrevet inflasjon. Altså at prisene går opp fordi produsentene og butikkene i vestlige land ikke får tak i de innsatsvarene og ferdigproduktene de trenger.

Ingenting tyder foreløpig på at regjeringen har en backup-plan. Hva gjør den, om kjøpekraften til folk flest ikke blir noe særlig bedre innen valget i 2025?

Begrepet «folk flest» bør presiseres. Det er ikke først og fremst de som sitter nederst ved bordet. Aps og Sps hovedanalyse av det dårlige valget i fjor høst, er at det festet seg en følelse av økonomisk utrygghet i hele befolkningen. Tallene viser at veldig mange av oss hadde penger til gode i banken, og at vi ikke ble tvunget til å stramme inn livremmen i særlig stor grad. Sterkt stigende priser, og en høyere rente enn på mange tiår, førte likevel til at selv de som nøkternt sett hadde det greit økonomisk fikk en uro i seg. De med relativt gode inntekter og store formuer følte nesten like mye på usikkerheten som de nederst på inntektsskalaen.

Spesielt gjaldt det for de relativt velstående med store lån. Det betyr at få ting er viktigere for regjeringens muligheter for gjenvalg enn at rentenivået i 2025 blir mye lavere enn i dag. Men hvor mye lavere? Norges Banks ferskeste prognoser tilsier at styringsrenten halvannet år frem i tid bare kommer til å være ett prosentpoeng lavere enn den er nå. Blant annet fordi det kommer til å ta tid før inflasjonen er nede på det nivået sentralbanken har fått beskjed om å holde den på. Det er slett ikke sikkert at renten eller inflasjonen går ned så mye at folk flest oppfatter det som om den økonomiske politikken har vært vellykket.

Som kjent har ikke regjeringen noen muligheter til å instruere Norges Banks rentepolitikk. Den må sitte på sidelinjen og se hva som skjer.

Tilsvarende er det med lønnspolitikken. Det er arbeidsgivernes og arbeidstagernes organisasjoner som forhandler om lønnsøkninger. Regjeringen kan av og til smøre lønnsforhandlinger med rammeverket rundt lønnsdannelsen, men det er flere tiår siden myndighetene bidro økonomisk.

Endring ses på som umulig

Man må tilbake til tiden som ble skildret i de første episodene av Makta-serien i NRK. Finansminister Per Kleppe ble fremstilt som en ganske så uproff politiker i den serien, men han vil for alltid ha knyttet navnet sitt til en økonomisk politikk der regjeringen aktivt jobbet for å kompensere for de økonomisk urolige tidene som rammet både næringsliv og lønnstagere. De såkalte Kleppe-pakkene dreide seg om at det i lønnsforhandlingene ble gitt løfter fra regjeringen om skattelettelser eller andre økonomiske lettelser. Dermed ble det enighet om tariffavtaler som hardt pressete bedrifter kunne leve med, og som lønnstagernes organisasjoner godtok fordi de visste at deres medlemmer totalt sett ville ende opp med forbedret kjøpekraft.

Denne politikken virket dårlig på lang sikt, og den ble forlatt. Den kom også såpass kraftig i miskreditt, at det ikke er noen ansvarlige parter som i dag er i nærheten av å foreslå noe tilsvarende. Det sees på som minst like radikalt, og økonomisk dumt, som om man skulle vrake det pengepolitiske regimet og beordre Norges Bank til å sette ned renten.

Det er regjeringspartienes problem. Alle radikale forslag til å endre på den økonomiske politikken ses på som umulige.

I hvert fall i dag. Kanskje kan ting se annerledes ut om et år. Da vil det bare være et halvt år igjen til stortingsvalget. Dersom meningsmålingene for Ap og Sp er like dårlige som nå, og dersom den økonomiske utviklingen enda en gang blir annerledes enn forespeilet, kan det komme krav om radikal nytenkning fra grasrota både i Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Som et minimum kan det komme krav om at regjeringen gir et inntrykk av at den vil utfordre de økonomiske spillereglene for å gi økonomisk trygghet til folk.

Et nærliggende forslag til en radikalt ny politikk er å dele ut penger til folk. I USA ble det gjort under pandemien, og det kan argumenteres for at det var et lurt tiltak. Spesielt fordi sentralbanken fulgte opp med kraftige renteøkninger med en gang økonomien tok seg opp igjen.

Norsk økonomi er veldig annerledes enn den amerikanske. Grunnen til at kontantstøtte til folk eller ulike former for skattelettelser blir sett på som uaktuelt i Norge, er at slike tiltak automatisk vil føre til at rentene går opp. Norges Bank vil anta at mer penger ute hos folk vil føre til en økt etterspørsel etter varer og tjenester. Det kan skape press i økonomien og økte priser og lønninger på lang sikt.

Men kan det være mulig å gi folk penger uten at alle bruker dem opp? Også her var fortidens politikere mer innovative enn dagens. Opp gjennom historien har ulike regjeringen startet med pengespill, utstedt obligasjoner og laget supergunstige spareavtaler for å stimulere folk til å la være å pøse ekstra penger ut i økonomien. Over tid har de fleste slike ordninger vært lite vellykket, men det er så lenge siden de er blitt utprøvd i stor skala, at det kunne være mulig for regjeringen i det minste å starte en utredning.

Kanskje den aller viktigste gevinsten ville være at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum kunne fortelle velgerne at de ikke bare lener seg tilbake og venter på at den økonomiske politikken virker, men at de også jobber for å ha tiltak klare, dersom ting ikke går som antatt.

I disse tider virker ikke det som en helt urimelig antagelse.