Blir ledere bedre ved å stoppe opp?

Åshild Mongstad er høyskolelektor ved Institutt for ledelse og organisasjon, Høyskolen Kristiania.

SYNSPUNKT. Først skrev jeg boken «Refleksivt Lederskap – På tide å stoppe opp?». Trolig fordi jeg trengte det selv. Å stoppe opp altså. Det sies at vi skriver den boken vi trenger mest selv.

Da boken kom ut og korona var over, reiste jeg rundt og holdt foredrag om boken og om å stoppe opp. Jeg sa ja til så og si alle oppdrag, i frykt for å gå glipp av noe, og glad for alle forespørsler. Jeg husker spesielt en dag, da var jeg med på et frokostmøte og fortalte om refleksivitet og om å stoppe opp i sitt lederskap. På slutten fikk jeg spørsmål fra salen, og jeg hørte meg selv avslutte med å si at jeg dessverre måtte løpe, da det stod en taxi utenfor for å kjøre meg til neste foredrag …

Nå sitter jeg her på flyplassen på Bali. Jeg har stoppet opp. I ti dager. Jo, jeg har jobbet, men minimalt. Etter flere dager med et roligere tempo gikk pulsen ned. En hendelse var med å gjøre at vi fikk en roligere rytme de siste dagene. Vi besøkte Vanntempelet i Ubud, og fikk delta i et flere hundre år gammelt ritual. Vi stoppet opp gjennom å delta i balinesernes praksis.

Refleksjon som hverdagsrituale

Vi mennesker har gjennomført ritualer til alle tider. Vi har dåp, konfirmasjon og bryllup i Vesten, men hvor mange daglige praksiser har vi? Trenger vi strukturer og praksiser i vår hverdag, og hva vil det kunne gi oss?

Vi kan skape stopp i vår hverdag ved å lage strukturer og praksiser i vår arbeidshverdag. Flere studier viser positive effekter ved å stoppe opp og reflektere over våre viktigste verdier. Å stoppe opp og reflektere påvirker våre følelser og holdninger, og øker positive følelser overfor andre, vi tåler kritikk bedre, og vi tør i større grad be om hjelp når vi trenger det. 

De siste årene har jeg utforsket hvordan vi mennesker kan stoppe opp i vårt arbeidsliv, i samarbeid og gjennom feltarbeid i organisasjonen Avo Consulting.

Lederutvikling gjennom testing og utprøving

I Avo jobber de ansatte med å minske gapet mellom mennesket og teknologien, og i å hjelpe oss mennesker til å kjenne på mestring i møte med vår digitale tidsalder. En del av deres tilnærming til læring og utvikling er inspirert fra ulike former for tjenestedesign, som kort fortalt innebærer at man lærer gjennom å teste ut og prøve seg frem. I samarbeid med Avo valgte vi å anvende deler av metodikken da vi jobbet med lederutvikling i organisasjonen.

Først begynte vi med klassiske ledersamlinger, som vi kalte for «lederlabber», der vi dro bort gjerne i to dager og jobbet med å utvikle ledelse i praksis. Tanken med å kalle samlingene for «labber», var å holde det åpent for muligheter underveis til å endre på innhold og form. Kanskje like mye også var tanken at her er det ingen ferdige svar, vi tester og prøver oss frem.

Refleksjon i mindre grupper ga ny dynamikk

Det var vel og bra, men noe manglet. Vi fant ut at det kjentes litt lenge mellom hver ledersamling, selv om lederne hadde oppgaver de jobbet med mellom samlingene. Dermed la vi inn «refleksjonslabber» mellom hver lederlabb. Der stoppet vi opp i mindre ledergrupper. Vi har grupper på 6-8 ledere, og vi møtes ca hver 5.uke gjennom året, enten hjemme hos en leder eller på et hyggelig møterom på arbeidsplassen. Vi testet ut kafe, det fungerte dårlig. Innholdet i de ulike labbene varierer.

Vi tok en fot i bakken og reflekterte over: «hvordan det hadde gått siden sist samling, hva jobbet den enkelte med nå, hva er vanskelig å stå i, og hva trenger du mer av for å stå styrket i ditt lederskap?».

Erfaringen min var at de små refleksjonslabbene førte til at lederne åpnet seg mer enn før, de fikk støtte hos hverandre, og opplevde at utfordringene de stod i, kunne som regel andre ledere i gruppen kjenne seg igjen i.

Etter hvert som tiden gikk og selskapet vokste og fikk flere ledere, ble det vanskelig å ta alle lederne ut fra det daglige arbeidet. Siden «refleksjonslabbene» fungerte så bra, fant vi ut at vi ville teste om vi kunne utvide labbene, og legge de store ledersamlingene på vent en stund. «Refleksjonslabbene» kan kalles en lavterskel praksis.

Felles for labbene er at vi stopper opp og deltakerne blir invitert inn til å kjenne hvor de er i seg selv. Vi utforsker hva ledelse er gjennom enkle refleksjonsøvelser, og vi drøfter caser lederne står i sin hverdag.

Bidro til refleksjonsstruktur

Det er to viktige verdier av labbene jeg vil trekke frem til slutt. 

En av verdiene er at ledere deler noen av sine utfordringer med hverandre. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt: «Åh har du det sånn også?!! Jeg trodde det bare var meg!». 

Mange ledere bærer på et stort ansvar og kjenner seg alene, og det å dele både gleder og vanskeligheter er viktige verdier i seg selv. 

En annen tilbakemelding som har festet seg, er en av lederne som sa at det ikke var alltid at hen hadde fått forberedt seg, men at hen alltid kom på labbene likevel, fordi det var et sted der hen ikke måtte prestere, men fikk lov å stoppe opp. Å stoppe opp er en verdi i seg selv. 

Avo sitt tilbud ble høsten 2023 utvidet til enda flere enn de som har en ledertittel i selskapet; de som har prosjektlederansvar og ønsker å lære mer om ledelse er også med i prosjektet. Nå er det fire labber i Bergen og fire i Oslo.

Historien over viser at vi ikke må reise helt til Bali for å stoppe opp. Vi kan skape slike praksiser i vår arbeidshverdag. Men det krever en innsats. Som antropolog bruker jeg en annen metode i lederutvikling, der jeg gjennom feltarbeidet over tid kan utvikle en dybdeforståelse for en organisasjon. Det gjør det mulig å utvikle slike praksiser som i historien over forteller om. Hos Avo var det å utvikle en refleksjonsstruktur ingen quick fix, men de turte å prøve og feile for å finne frem til en struktur som per nå fungerer godt hos dem.

Kilder:

Hvidsten m.fl. (2021). Introduksjon til tjenestedesign. Cappelen DammMongstad, Å. (2022). Refleksivt Lederskap: På tide å stoppe opp? Cappelen Damm.Day, D. V. (2000). Leadership development: A review in context. The leadership quarterly.