Cathrine Løchstøer: Ny migrasjonspolitikk er hastesak for EU

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. «Wir schaffen das» (Dette får vi til), sa Merkel. Og det gjorde Tyskland. Merkel høstet ros og beundring for sin stødighet.

For første gang siden migrantbølgene i 2015 og -16 har tallet på asylsøkere til Schengen-området igjen steget til rundt millionen, og det samme ventes neste år. Men nå er det politiske landskapet i Tyskland og i EU et helt annet.

EUs stats- og regjeringssjefer møttes før helgen til toppmøte for første gang etter valget på nytt EU-parlament og med en nye Kommisjon snart startklar. Migrasjon er en hastesak.

Nytt EU-parlament – ny lovgivning

Ikke noen av EUs tiltak for å begrense ulovlig innvandring har virket etter hensikten. Avtalen med Tyrkia fra 2016 – om å betale for at Tyrkia ga strømmer av syriske flyktninger opphold – var riktignok hensiktsmessig for alle parter, men ikke noen tilfredsstillende langsiktig løsning verken for migrantene eller EU.

Inngåtte avtaler med land utenfor Europa, først og fremst i Afrika, følges sjelden opp etter hensikten. Det dreier seg om retur av migranter som har tatt seg til EU, eller tiltak i avsenderlandene for å begrense trafikken over Middelhavet. Avtaler om retur mot investeringer i avsenderlandene har vist seg dyre og lite effektive. Og selv om sluttkommunikeet fra toppmøtet i Brussel opprettholder at samarbeid med avsenderland fortsatt vil være EUs foretrukne måte å håndtere migrasjonspresset på, fremgår det også klart at EU ser seg om etter andre løsninger og tiltak. EUs ledere ga den nye Kommisjonen i oppdrag å foreslå ny lovgivning. Det haster, står det i kommunikeet, datert 17. oktober.

Sortering et annet sted

En alternativ tilnærming som nå granskes og som ikke avvises uten videre, består i at mottagerland legger kontroll- og sorteringsprosedyrer utenfor egne grenser. Dette er omstridt, men avvises altså ikke av EU-lederne uten videre. Storbritannias forrige regjering gjorde et første forsøk på å sende båtflyktninger som krysser Kanalen til Rwanda, som sa seg villig til å fungere som venterom. Planen var omstridt i Storbritannia, og den nye Labour-regjeringen har gitt opp å forfølge tanken.

Men i EU har Italia på egen hånd etablert en avtale med nabolandet Albania som har vakt interesse, om enn noe avventende og lavmælt. Den er blitt en fanesak for Italias statsminister Giorgia Meloni. Hun har presentert den som en modell for håndtering av asylsøkere og en løsning på de overveldende migrasjonsproblemene Italia og andre Middelhavs-land i EU står overfor. Hovedpoenget er at driften av mottak og sorteringen av asylsøkere skal gjennomføres og finansieres av den italienske stat, bare ikke hjemme.

Men samtidig som hennes EU-kolleger under toppmøtet i Brussel skulle diskutere planen, som akkurat var i ferd med å settes ut i livet, fastslo en kompetent rettsinstans i Roma at tiltaket er lovstridig. De første asylsøkerne som var sendt til Albania et par dager tidligere, måtte hentes tilbake, akkurat da EU-lederne skulle diskutere denne og andre løsninger.

Dette var et hardt slag for Meloni, som har møtt stor interesse for tiltaket, ikke minst fra representanter for andre ytre høyre-partier i EU. Hun mener denne planen er et gjennombrudd i EUs langvarige slit med å kontrollere og håndtere migrant-strømmene, og den vil utvilsomt bli prøvet for en ny italiensk rettsinstans.

Stats- og regjeringssjefene sier i sine konklusjoner etter møtet i Brussel at EU må ta i bruk alle tiltak som er formålstjenlige både for avsender- og mottagerland. Men, heter det: «Problemet er en europeisk utfordring som krever et europeisk svar». Schengen-området skal altså fungere som tidligere gjennom kontroll ved yttergrensene, og innovative løsninger bør kunne aksepteres av alle med referanse til EUs verdisystem.

Høyredreining 

Alt er likevel ikke som før. For i 2024 føres diskusjonen med til dels nye forutsetninger. Et nytt EU-parlament er valgt for fem år. Flere medlemsland har også hatt valg det siste året, og tendensen er klar i begge tilfeller: Det foregår en tydelig høyredreining i europeisk politikk. Det er grunn til å tro at dette vil gi nye muligheter for å stramme inn praksis på migrasjonsområdet. EUs såkalte retur-direktiv fra 2019 ble avvist av EU-parlamentet. Det nye parlamentet vil kanskje se mindre generøst på det. 

Fremmedfrykt og almen innvandringsskepsis er ikke noe nytt i EU. Det nye er en mer ideologisk tilnærming til spørsmålet og en mye større vilje til å snakke høyt om motforestillingene mot innvandring: Europeernes identitet og kulturelle arv trues av noe diffust og multikulturelt. Det er ikke lenger stigmatiserende å bruke ytre høyres språk i forsamlingene. Men: Europa er på vikende demografisk front og mangler arbeidsføre unge folk.

Mye tyder på at mange EU-land kan tenke seg å bryte med det som var den politisk korrekte, men uhåndterlige løsningen tidligere, nemlig å få avsenderland til å ta tilbake migranter som får avslag på sine søknader om opphold i EU. Strategien EU har forsøkt å følge i denne sammenheng, måtte gi tapt i erkjennelse av at avsenderland ikke nødvendigvis tar tilbake migranter, selv der hvor det foreligger avtaler og løfter.

Mye av denne problematikken er knyttet til det vestlige Middelhavsområdet. Men prinsipper skal helst gjelde for hele EU. Og det grunnleggende prinsippet er først av alt retten til å søke asyl. Derfor er det med en viss uro EUs sentrale instanser i Brussel konstaterer at Polen, som under den sittende regjeringen til tidligere Rådspresident i EU, Donald Tusk, er en solid støttespiller og meningsfelle for de «gamle» vesteuropeiske medlemslandene, midlertidig har stanset adgangen til å søke asyl i landet for alle som kommer dit via Belarus, under henvisning til at migrantstrømmer også kan være hybride trusler. Dette er godtatt på høyeste hold og står i sluttdokumentet fra toppmøtet.

Tanken om å «sette ut» oppgaver som EU strengt tatt burde ta seg av selv, har vært tenkt før. Den ble luftet allerede tidlig på 2000-tallet, den gang Tony Blair var statsminister i Storbritannia og satt i EUs Råd. Blair forsøkte å etablere en avtale mellom EU og daværende leder i Libya, oberst Muammar Ghadafi. Tanken gikk enkelt sagt ut på å betale Ghadafi for å ta imot asylsøkere og la dem kontrolleres i Libya, sende de illegale hjem igjen. Det ble med tanken.