Cathrine Løchstøer: Trumps valgseier gjør at EU-aktører ser nye muligheter

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. EU er inne i siste fase av forberedelsene til neste femårsperiode med en ny kommisjon og et nytt parlament. Et nytt felles budsjett skal legges på bordet når det inneværende utløper om tre år, og dette arbeidet blir den nye kommisjonens første og viktigste oppgave. Når EUs politiske rammebetingelser endres, må det føre til økonomiske omprioriteringer. 

Men ikke alt drives av det som skjer på overordnet internasjonalt nivå. 

Den politiske uroen i de to store «gamle» EU-landene Tyskland og Frankrike understreker at EUs selv står i en brytningstid. Historisk sett var Tyskland og Frankrike selve «motoren» i EU-samarbeidet. Når disse to landene ante mangel på disiplin i de etter hvert mange kandidatlandene fra øst, ruste de med motoren og gjenopprettet ro og orden. Frankrikes daværende president Jacques Chirac kalte de øst-europeiske kandidatlandene for «barna» i full offentlighet et par år før de første av dem ble fullverdige medlemmer i 2004.

Det er lenge siden østeuropeerne i EU begynte å stille spørsmålstegn ved vest-europeernes absolutte definisjonsmakt. De som gjør det, støter uansett på EUs regelverk; som har mange sanksjonsmuligheter. Det har Ungarns statsminister Viktor Orban fått merke, og før ham den forrige regjeringen i Polen. EU-parlamentet har fått en vesentlig større kontingent høyreekstremister enn i forrige periode, men i saker som gjelder demokratiske prinsipper, er de i mindretall.

Kriser og høyrevind

Valget av Donald Trump som president i USA faller sammen med politiske kriser i Tyskland og Frankrike. Samtidig blåser en kraftig høyrevind med anti-demokratiske byger over store deler av EU-området. Krigen i Ukraina og krisen i Midt-Østen ses i et nytt lys etter USAs populistiske dreining.

Tysklands forbundskansler Olaf Scholz varsler nyvalg, i en situasjon der hans eget sosialdemokratiske parti ikke kan regne med å vinne og der høyreekstreme partier kan oppnå større innflytelse enn de har nå.

Frankrike er i dyp politisk krise med en regjering uten flertall i Nasjonalforsamlingen, som dermed ikke er i stand til å få gjennom statsbudsjettet for neste år; til tross for at landets underskudd er nesten dobbelt så stort som EU «tillater». 

Det må ryddes opp, og regjeringen tyr til en «nødparagraf» som er blitt gjengs praksis i den fragmenterte politiske situasjonen landet står i. President Emmanuel Macron er spilt ut og har ingen innflytelse over det som skjer i Nasjonalforsamling og regjering.

Et europeisk forsvarsløft 

I denne situasjonen ser begge ledere lengre enn til sin egen politiske fremtid. Tiden er inne til å snakke i store bokstaver. Frankrike forutser problemer i NATO etter Trumps valgseier. Macron griper sjansen til å etablere en ny arena for Frankrike: Forsvars- og sikkerhetspolitikk på europeisk nivå og på europeiske premisser, med sterk vekt på forsvarsindustrielt samarbeid. I denne sammenheng er det ikke viktig at Frankrike er i politisk krise. Forsvars- og utenrikspolitikken er presidentens domene. Han trenger ikke Nasjonalforsamlingen.

Nå håper han at EU vil satse på forsvar i sitt neste langtidsbudsjett fra 2028, og det er planen slik Kommisjons-president Ursula von der Leyen ser den. Allerede i inneværende budsjettperiode vil deler av EUs «utjevningsmidler» kunne tas i bruk til visse typer militære investeringer – ikke direkte til våpenproduksjon, men infrastruktur og annen støtte til forsvarspolitiske formål. Dette er en ny mulighet med sikte på å forbedre EU-landenes militære infrastruktur , dessuten til å hjelpe Ukraina.

I Tyskland er Scholz’ svar på den politiske krisen å skrive ut nyvalg i en situasjon der han selv og sosialdemokratene står svakt. For å få til en flertallsregjering med kristeligdemokratene i CSU må kanskje ett av flere høyreekstreme partier tas med, i tillegg til kristeligdemokratene. I CSU. Scholz viker altså ikke nødvendigvis tilbake for regjeringssamarbeid med ekstremister. Dette er en helt annen tilnærming enn Frankrikes, som innebærer politisk utestengelse og isolering.

Kart og terreng 

For de baltiske landene og Polen er Ukraina-spørsmålet eksistensielt. Polens statsminister, Donald Tusk, var tidligere president i EUs øverste råd og skal lede Polen gjennom det neste seks måneder lange formannskapet, som innledes ved nyttår – altså samtidig med at Trump tiltrer i Washington.

Polens sterke bånd til og naboskap med Ukraina gjør landet til en naturlig anfører i EUs arbeid for å sikre at regimeskiftet i USA ikke ødelegger mulighetene for en akseptabel slutt på krigen.

Polen er også et energisk og solid NATO-medlem. Statsminister Tusk forsøker å mobilisere de nordiske NATO-medlemmene og Storbritannia for å møte eventuelle forsøk på en urettferdig eller utilfredsstillende fredsslutning i Ukraina. I den påtroppende utenrikssjefen, Estlands tidligere statsminister Kaja Kallas, har han en stødig alliert.

Frankrike, Polen, Storbritannia og kanskje Tyskland vil også forsøke å motvirke konsekvensene av Trumps seier gjennom en nysatsing på forsvarsindustrielt samarbeid i Europa. 

Frankrike har hatt denne drømmen så lenge EU har eksistert, men har aldri greid å tilpasse organisasjonens kart til sitt eget politiske terreng, eller kanskje helst omvendt. Nå ser president Macron en mulighet, og for første gang får Frankrike kanskje noen med seg.

Dette er Macrons øyeblikk.