Dropp kulturboikott av Russland

Det er forståelig at Russland dynges ned av sanksjoner og boikott etter invasjonen av Ukraina. Også idretten og kultursektoren hiver seg på. Russiske selskaper av ulik støpning møter også stengte dører.

Aksjonene rammer i økende grad enkeltmennesker uten annen grunn enn at de er russere. Vi må regne med en utvikling der russere blir uglesett i flere land selv om de ikke har sagt eller gjort noe som tyder på at de støtter Putins krig mot Ukraina. Det er sort og hvitt som gjelder i disse dager.

Nå lyder advarsler mot det som skjer. Det handler ikke om at sanksjoner i større grad rammer dem som innfører dem enn det en regner med. Det er effekten av sanksjoner og boikott det stilles spørsmål ved. I Dagens Næringsliv i dag peker June Borge Doornich, førsteamanuensis ved Handelshøgskolen Nord universitet, at sanksjoner kan forsterke regimet i landet som påføres straffetiltak. Økonomiske sanksjoner har historisk sett aldri bidratt til å bidra til å endre et lands regime, politikk eller krigføring. De rammer først og fremst befolkningen, peker hun på.

EU og NATO er overbevist om at sanksjonene vil ha stor effekt. Målet er å knuse Russlands økonomi slik at Putin tvinges til retrett.

Det er grunn til å stille spørsmål med om boikott betyr noe mer enn å signalisere til omverdenen at man operer i samsvar med det som forventes og «gjør noe».

Den Norske Opera og Ballett har bestemt seg for å boikotte statlige russiske kompanier, men de har ikke lukket dørene for russiske kunstnere. De oppfordrer andre scenekunstinstitusjoner til å avlyse ethvert samarbeide med statsfinansierte ensembler og aktører så lenge krigen pågår.

Klassekampen skriver at Munch-museet legger all dialog med russiske aktører på is. Direktør Stein Olav Henrichsen vil ikke være med på at har innført en kulturboikott av Russland.

Kilden i Kristiansand har avlyst samarbeidet med St. Petersburg Ballett Theatre som etter planen skulle framføre Svanesjøen 18. mai.

Sveriges kulturminister, Jeanette Gustafsdotter, har gjort det klart at Sverige avslutter sitt samarbeid med russiske myndigheter. Kulturminister Anette Trettebergstuen har ikke gitt et tilsvarende pålegg. Det bør hun ikke gi. Kunsten skal være fri. Det bør være kunstinstitusjonene selv som avgjør hvem de skal samarbeide med.

Kristian Seltun, sjefen for Nationaltheatret, minner i en epost til Klassekampen om at «mange russiske scenekunstnere er i opposisjon til styresmaktene og at det kunne være både riktig og viktig å slippe til deres stemme på Nationaltheatret». De har imidlertid ingen planer om det.

Festivalsjef Alexandra Archetti Stølen i den internasjonale musikkfestivalen Oslo World, mener det blir feil å boikotte, men understreker at det er uaktuelt å invitere artister som kan oppfattes som støtte til Russlands krigshandlinger.

Kunstnere har en viktig rolle som regimekritikere i flere land der demokrati og ytringsfrihet er begrenset. De bør møtes med støtte, ikke boikott. Russiske kunstnere som kommer til Norge, bør inviteres til dialog. Vi må være tydelig på hva vi mener og tåle å høre deres mening. Vi må utfordre dem til å kritisere rådende forestillinger og regimet i et land

Kunsten skal ikke låses fast i krav om å spille en rolle i politikkens verden eller å bidra til å nå mål som styresmaktene fastsetter. Kunsten skal operere på egne premisser. Oppgaven er å utvide menneskers horisont, berike menneskers forestillingsverden og utfordre mennesker til å reflektere over de dilemma som hører livet til. Dette må kunsten klare helt på egne premisser, uten politiske direktiver eller bestillinger.

Når det innføres boikott i kultursektoren, definerer kulturen seg selv på politikkens premiss. De kan kjennes godt å la seg lede av de rådende strømninger i opinionen og innfri forventninger, men kulturen gir avkall på dialogens makt og plikten til å representere et korrigerende korrektiv til rådende trender.

Det er klare tendenser til økt bruk av boikott og «no plattforming» innen kulturlivet. Derfor er det ikke overraskede at det tas til orde for boikott av Russland. For en god del er det selvsagt og nødvendig. Men vil kulturen forbli fri, må de kjempe kampen mot boikott og «no plattforming» ved hver korsvei. Der alle lukker dørene, bør kulturen holde dørene åpne.