En krise i kulturlivet kan også gi nye muligheter

Når det røyner på gjelder det å ha troen på at det kommer nye muligheter, nye løsninger og kanskje til og med nye høyder. Det er nå det gjelder å sette en god kurs, holde blikket langt frem, og sette inn kreftene for å realisere. Vi snakker om kulturlivet etter covid-19.

Det har i løpet av det siste året vært en rekke medieoppslag om utenforskap, ensomhet og vold i nære relasjoner, fordi vi i stor grad mangler arenaer for møter mellom mennesker, for opplevelser, berikelser, adspredelse, og nye impulser. Vi vet at disse sosiale utfordringene også gir andre negative helsemessige og samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Potensial

Kulturlivet har potensial til å bli et stadig mer sentralt samfunnsområde. Forskningsmiljøene har beskrevet det de definerer som fremtidens viktigste egenskaper, og dette er treffende nok de samme egenskapene og ferdighetene som er helt grunnleggende for all kulturell aktivitet. Vi snakker om kreativitet og innovasjon, kritisk tenkning og problemløsning, kommunikasjon og samarbeid. Kulturlivet har kraft til å bidra innen helse, miljø, utdanning, internasjonale relasjoner og en rekke andre samfunnsområder, det er en vesentlig samfunnsressurs om vi legger til rette for at det skal kunne utfolde sin kraft.

Det handler ikke om at vi skal undergrave egenverdien i kultur, og gi oss hen til et ubetinget nyttefokus. Uten verdien i kulturopplevelsen oppsøker vi ikke kultur, og den vil da heller ikke ha noen utvidet nytte. Det handler om å se hele bredden av det kulturlivet bidrar med, og da lever egenverdi og nytteverdi i en sunn symbiose.

Pandemien har minnet oss på at det ikke bare er miljø og økonomi vi må ivareta i vår ferd mot fremtiden. Den sosiale dimensjonen av et bærekraftig samfunn kan ikke undervurderes.

Endret handlingsmønster

Spørsmålet er, hvor går vi nå? Vi kommer ikke tilbake til det kulturlivet vi hadde før koronaen traff oss. Handlingsmønsteret vårt er endret, kunnskapen vår er endret, premissene er endret, verden er endret. Vi kan likevel velge å se veien fremover som et mulighetsrom.

Nå har vi en gylden mulighet til å realisere effekten av en styrket dialog mellom landets tre forvaltningsnivåer. Nasjonal kulturpolitikk blir først nasjonal når den er summen av lokal, regional og statlig politikk. Ved å koble sammen disse ressursene, vil vi kunne få et kulturliv der kulturpolitiske tiltak i mye større grad treffer. Der flere mulighetsrom kan realiseres, der det allerede eksisterende virkemiddelapparatet kan tilpasses slik at man utfyller hverandre på alle de tre nivåene. Der institusjoner unngår ulike styringssingnaler fra ulike tilskuddsgivere, der tiltakene ut mot de enkelte aktørene i kulturlivets økosystem er basert på sammensmeltet kunnskap fra både de med nasjonale briller, og de med stor kjennskap til de regionale og lokale forutsetningene, utfordringene og mulighetene.

Vi vil også kunne få et kulturliv som i større grad blir samtaletema i andre departementer enn i Kulturdepartementet, fordi samspillet mellom forvaltningsnivåene vil gi positive tverrfaglige effekter.

Ett forvaltningsnivå alene vil aldri kunne lykkes med å skape et sterkt kulturliv. Samarbeid, tillit, involvering og deling styrker kunnskap, eierskap og et genuint engasjement. Og ikke minst: når landets tre forvaltningsnivåer jobber sammen, blir resultatet større enn summen av de enkelte delene. La oss gripe muligheten sammen, og se fremover mot et nytt og sterkere norsk kulturliv.