Gruff til kaffen: For en gal, gal, gal verden

SYNSPUNKT. ­Tre ulike regimetyper ser ut til å ta et stadig større grep om verden: Ytrehøyrenasjonalister, islamske regimer, hvor flere bikker over mot fundamentalisme, og Kina – en diger hardcore kommuniststat med sin helt egen form for rå kapitalisme.

Nylig vant den nederlandske islamhateren og ytrehøyrenasjonalisten Geert Wilders valget i Nederland. Om han kommer inn i regjering eller blir statsminister, gjenstår å se i skrivende stund, men han blir uansett en betydelig maktfaktor i Nederland.

I Italia feiret nasjonalisten og «eks-fascist» Giorgia Meloni og hennes kolleger i partiet Italias brødre nylig ettårsdag for sin regjering.

I midten av november vant den ultraliberalistiske nasjonalisten Javier Milei presidentvalget i Argentina. Han skal nedlegge sentralbanken og gir grønt lys til alt av klimautslipp og miljøforurensing. «Klimakrisen er ikke menneskeskapt, den er skapt av venstresiden», er hans greie.

I Israel har den historisk mest høyrevridde- og nasjonalistiske regjeringen til Benjamin Netanyahu i to grusomme måneder i praksis vist hva «ingen nåde» betyr på Gazastripen.

Fra før har vi jo de gamle autoritære traverne. Recep Tayyip Erdogani Tyrkia, Viktor Orban i Ungarn, Mohammed bin Salman i Saudi Arabia og prestene i Iran. Vi skal ikke glemme gode gamle Taliban heller.

Det er ikke noe bedre på den røde siden av det politiske fargespekteret. I Kina blir president Xi Jinping mektigere for hver dag som går, mens stutt-tjukke Kim Jong-Un stadig tester nye raketter og satellitter i Nord-Korea.

Ifølge prosjektet Varieties of Democracy ved Gøteborgs universitet (V-DEM), lever nå 72 prosent av verdens befolkning under et autoritært styre.

Og i USA stiger Donald Trump videre på meningsmålingene – nesten i takt med antall rettssaker og horrible politiske utspill.

Enn så lenge venter de fleste på at USA skal bruke sin makt som verdenspoliti og stanse galskapen i Gaza, men president Joe Biden skjelver på gammelmannsleppene og mumler «at snart skjer det nok ett eller annet … vi er i prosess …».

Dette er altså verdens mektigste menneske. Men hans erkerival er mange hakk verre.

I en analyse av politisk retorikk har sveitsiske forskere ved bruk av maskinlæring gått igjennom millioner av nyhetsartikler og nesten en kvart milliard sitater fra politikere de siste ti årene. Resultatet viser tydelig at det politiske klimaet brått ble betydelig mer negativt og polarisert etter at Donald Trump bestemte seg for å prøve å bli president i USA i 2015. Og retorikken har siden forblitt negativ.

Men enda verre kan det bli. I sine valgkamptaler snakker nå Trump om «avskum», «den indre fienden» og om «skadedyr» som må utryddes for å beskytte den amerikanske drømmen, skriver Dagbladets Marie Simonsen, som har hørt på en av valgkamptalene til Trump. Fienden er «kommunister, marxister, fascister og radikale kjeltringer».

Hver gang man tror at verden ikke kan bli mer sjuk, så skrur det seg til med enda et knepp opp på galskapsskalaen.

Hva har verden å stille opp mot alle disse autoritære kreftene som tar over i land etter land?

Det er noen lysglimt. I Brasil tapte «Sør-Amerikas Trump», Jair Bolsonaro, presidentvalget i fjor, og ble dermed ikke gjenvalgt. I Spania klarte man tidligere i år å hindre at høyrepartiet Vox fikk makt gjennom et politisk krumspring av dimensjoner, der regjeringen nå må samarbeide med separatistpartier i Catalonia og Baskerland for å kunne bli sittende. Og i Polen tapte nylig den ultrakonservative regjeringen utgått av partiet PIS valget, etter åtte ved makten. Nå vil mer liberale krefter overta.

I Europa diskuteres det hvorvidt fascismen er på vei tilbake etter at folk fra den ytterliggående høyresiden som Giorgia Meloni, Viktor Urban og nederlandske Geert Wilders seiler opp til maktens tinder i sine respektive hjemland. I Spania, Italia, Tyskland, Frankrike og i store deler av Øst-Europa har partier og bevegelser på ytre høyre lenge vært på frammarsj. I Sverige er Sverigedemokratene, som i årevis var «no go» for anstendige svenske politikere, nå en del av regjeringens parlamentariske grunnlag. Og i Russland ser Vladimir Putin ut til å ha grodd fast i presidentstolen.

Akademiske forståsegpåere advarer mot å sammenligne dagens situasjon med de autoritære kreftene som vokste fram på 1920- og 30-tallet.

Den advarselen må vi snart ta rennefart og gi blaffen i. Vi kan kalle det hva vi vil. Om de politiske vindene som i dag blåser over verden er fascistiske, ultrareaksjonære, antiliberale nasjonalister eller nyautoritære spiller ingen rolle – situasjonen er skremmende lik den vi hadde i årene før 1939.

Det er en håpløs posisjon å drive utenrikspolitikk i. Skal vi logre for Joe Biden, eller kapitulere for Donald Trump?

Og jeg har ikke nevnt klima ….

Våre hjemlige krangler om renter, sykehus i Nord-Norge, habilitet og Bamsegutt blir ganske små i forhold. Det er smått, men på en måte også ganske godt.

Noen ganger er det godt å innbille seg at den virkelige verden er langt unna.