Hvorfor er det dumt å si pent?

Hvis du ser et hus rives for å gi plass for noe annet, er det sjelden du tenker: «Dette gleder jeg meg til! Nå får vi et flott hus som nabo!». Det er nesten alltid det motsatte. Vi regner med at nabolaget vårt forringes, at vi kommer til å føle oss mindre hjemme, at vi får stygg utsikt og mindre lys.

Men vi holder stort sett munn. Vi er jo ikke «berettiget», de fleste av oss, ifølge innehaverne av definisjonsmakten: ofte arkitektstanden selv. Særlig hvis noen skulle komme til å bruke termer som «pent» eller «stygt».

Det er tabu. Dette er feil måte å tenke på – man skal tenke funksjonalitet, få vi høre (når ble skjønnhet og bruk selvsagte motsetninger?). Dessuten blir huset vakkert om 50 år, menigmann har bare ikke «forstått» det ennå. Mon det. Noe av det, sikkert – men det meste? Neppe.

Trekløveret

Jeg mener ikke at all samtidsarkitektur er stygg. Langt i fra. Alle synes operaen i Oslo er vakker, og bygg av for eksempel Sverre Fehn blir gjerne løftet frem (men det er veldig få av dem i Norge, for norske utbyggere ser ut til å ha foretrukket arkitekter med mindre skaperkraft – sannsynligvis fordi det ble billigere).

Så hvem har skylden for at Oslo og andre byer får årlige tilskudd av triste, masseproduserte blokker, gjerne i sjøkanten slik at de skygger for sjøutsikten for alle andre? Arkitekter, utbyggere eller politikere? Alle tre, mener Aksel Fridstrøm, nyhetsredaktør i Minerva. Arkitektene, fordi deres idealer ofte er i utakt med befolkningen. Utbyggere, fordi de er profittorientert. Og politikerne, fordi de lar det skje.

«Fra et bedriftsøkonomisk perspektiv behøver en utbygger ikke å overbevise flere enn et fåtall kjøpere om at det som skal bygges er fint, for å kunne selge prosjektet og dermed realisere en økonomisk gevinst. Denne dynamikken passer selvsagt både for utbygger og potensielle kjøpere, men ignorerer samtidig det faktum at bygningers estetiske uttrykk er noe som forbrukes av langt flere enn bare den som er byggherre, og dem som flytter inn», skriver han.

Plan- og bygningsetaten er kongene på haugen

Politikerne kan dessuten oppleve at det utkastet de har vedtatt må endres i tråd med kommunale reguleringer og begrensninger, slik at bygget som reises ser helt annerledes ut en de hadde forestilt seg, påpeker Minerva-redaktøren.

Haakon Riekeles (V), som er medlem i byutviklingsutvalget i Oslo, vedgår at reguleringer i Oslo kommune behandles på en «dysfunksjonell» måte, «uten politisk styring». Politikerne i hovedstaden har i praksis delegert all makt til Plan- og bygningsetaten (PBE), mener han. «Beskjeden er at ingen endringer av betydning er mulige. Denne politiske avmakten er ikke en naturlov. Det er resultatet av hvordan vi i Oslo har valgt å behandle plansaker», sier han i Aftenposten, og setter Bergen opp som en kontrast. Der går planprogram til politisk behandling.

Skjønt i Bergen murres det også: Arealstrategien for området Dokken i Bergen er nettopp lagt ut på høring. Godshavnen skal flyttes ut av byen og gi plass til boliger, næringsliv og offentlige institusjoner. Mange frykter at det ender med store næringsklynger med sol, utsikt, sjølinje og park på byens beste tomter. Mens boliger nedprioriteres nok en gang. Arkitekt og byplanlegger Susanne Urban frykter bygg på opp til ni etasjer som skaper skyggefulle og lite hyggelige gater. Hun etterlyser mykere gateløp, tydeligere plasser og gårdsrom.

Demokratisk spørsmål

Hva kan gjøres?

Først og fremst at politikerne tar utforming av byene på alvor. Det er politikk, ikke pynt og uvesentlige detaljer, og må som all politikk være demokratisk forankret. I Norge er vi vant til heftige lokaliseringsdebatter om en hver vei og bro samt sykehus og offentlig bygg. Men ikke hvordan disse skal se ut.

Når det gjelder det meste av dagliglivet vårt har vi selv enten personlige valg, eller vi bestemmer store og kollektive spørsmål via stemmeseddelen. Men intet politisk parti ser ut til å ha gjort det til noen viktig politisk sak at vi skal trives i byen vår, at vi skal synes det er vakkert rundt oss, at omgivelsene både skal gi oss positiv stimulans og ro i sjelen. Eller at tettstedet hvor vi bor, ikke skal oppleves som et sår som skjærer gjennom det vakre landskapet.

Det gir ingen mening at estetikk skal henvises til den politiske skammekroken. Tiden er overmoden for å diskutere hva slags beslutningsprosesser vi bør få når det gjelder estetisk utforming av nybygg og hele bydeler. Man kan for eksempel tenke seg at det nedsettes en nabolagkomité hver gang et hus i en bydel skal rives, bygges eller endres.

Kartlegging

Fridstrøm foreslår at det blir gjennomført en omfattende kartlegging av hvilke typer arkitektur som folk synes at er pent. Den kan bestå i eksempler på stilarter, og et representativt utvalg av befolkningen kan rangere dem.

«Det som rangeres høyest, bør vi bygge mer av, det som rangeres lavt bør kun bygges unntaksvis. Og så kan man i områder som allerede har en etablert arkitektonisk standard, som folk er fornøyde med, legge føringer om at nybygg i større grad oppføres innenfor samme stil», mener han.

Riekeles foreslår blant annet store friarealer som ikke er ødelagt av tekniske installasjoner og nedkjøringer til parkeringskjellere samt krav om butikker og serveringssteder i hovedgater, og ikke bare mørke, lukkede fasader. Videre vil han ha førsteetasjer som enten er hevet og med en liten forhage, så ikke forbipasserende kan stirre rett inn i soveromsvinduene samt krav om variasjon i materialbruk, farger, utsmykking, høyder og arkitektonisk uttrykk.

Murbyen

Gode forslag, la oss få flere slike. Men skal arkitekturopprøret som raser i sosiale medier og avisspaltene ikke bare blåse over, men gi resultat, må vi først komme oss over frykten for å støte «den gode smak».

Dette er vanskelig for mange - i hvert fall hvis de skal si noe offentlig. Modernismen i arkitekturen – som begynte for omtrent 100 år siden, men ennå har stor makt over arkitektsjelene – har konsekvent nedvurdert 1800-tallsarkitekturen. I hovedstaden har det fått store konsekvenser for innbyggernes bokvalitet og for vår følelse av kontinuitet og tilhørighet i byen vi bor i.

Oslo har en uvanlig stor andel hus fra slutten av 1800-tallet. Hele strøk er preget av dem – murbyen kalles det. Det er de som gir bykjernen sin identitet.

Enkelte mener da at siden vi har så mange slike hus, gjør det vel ikke noe om enkelte forsvinner og en mer lønnsom (det vil si mindre lavere takhøyde, flere etasjer, ofte grå og fengselsaktig fasade) bygård kommer i stedet. Så kommer det første bruddet i rekken av harmoniske bygg. Dette kan da brukes som argument for å bygge nok et hus som bryter med helheten – inntil det ikke er noen helhet igjen.

Noen ganger blir hele bygårder stående tomme, og vi som går forbi lurer på om dette er første skritt mot å argumentere for at de er forfalne og kan rives – slik at det kan bygges nok et lite pent, men «lønnsomt» nybygg.

Vi som bor eller ferdes her

Arkitekter vil på sin side ofte at nye bygg i et etablert strøk skal utgjøre en «kontrast». Og beboere i strøket synes faktisk også iblant at det kan være god idé – hvis nybygget er vakkert og elegant løst. Men ofte reagerer de negativt, for nybygget har jo ingen slike kvaliteter.

Denne runddansen vil fortsette å lenge politikere sentralt og lokalt ikke setter foten ned. Det er ingen selvsagt fasit som sier at et nybygg skal ha en type visuell utforming, like lite som det er noen selvfølge at et kommunehus eller en bro eller tunnel skal plasseres her eller der.

Og la oss ta ordene «pent» eller «vakkert» tilbake – både politikere og vi som bor eller ferdes i strøkene som står i fare. Det er ikke dumt og pinlig å ha estetiske preferanser, selv om de måtte avvike fra etablerte fagmiljøers preferanser. Vi synes jo som individer at hus og andre omgivelser er pene eller stygge, harmoniske eller fremmedgjørende. Det bør være «lov» å si det høyt.

Skjønnhet

Mange arkitekter har tegnet de husene de selv bor i. De pleier å ha gode bokvaliteter, menneskelig dimensjoner og skjønnhet – selv de som måtte være av det minimalistiske slaget. Arkitekter som John Pawson, Gwendolyn Huisman og Marijn Boterman, Ran Ankory and Maya Carni, Tom and Danielle Raffield, og for noen generasjoner siden Philip Johnson, har bygd hus til seg selv om mange sikkert hadde hoppet høyt av glede hvis de kunne få bo i (selv om de ikke hadde passet så godt i Oslos bykjerne). Modernistenes førstegenerasjon, som Walter Gropius og Le Corbusier (særlig hans lille trehytte i Roquebrune-Cap-Martin) har selvsagte kvaliteter.

Men dette har lite eller intet å gjøre med de svære monotone legoklossene som blir spredt ut over Oslo og andre byer og tettsteder. Argumentet om at «dette er relevant og tidsmessig arkitektur, sånn må hus se ut i vår tid», bør parkeres en gang for alle.