Livsbejaende observasjoner fra tribunen

KOMMENTAR. ­Det er andre runde i cup-en. Lyn møter Vålerenga på Bislet stadion til et ekte Oslo-derby. Tribunene er stappa – på to steder: Deler av den ene langsiden der Lyns blodfans «Bastionen» holder hus, og i den ene svingen, der Vålerenga og «Klanen» har okkupert alle setene (selv om nesten ingen sitter).

Resten av Bislet stadion er særdeles glissen. Kampen er ganske dårlig, rent sportslig sett. Spennende, men noen ny Erling Braut Haaland er ikke på Bislet denne kvelden. Men det gjø’kke no’. Det er full fest på tribunen.

«I Oslo by, der herjer vi. Her ha’kke svina i fra Lyn no’ dem sku’ si», synger Klanen.

«Alle som vet hvem far er, klapper nå», svarer Bastionen.

Og sånn holdervi på, for dette er et stort «vi». Og Enga vant til slutt 2-1. Da tok det virkelig fyr. «En by, ett lag» (men jeg er «intellektuelt enig» med Aftenposten om at Oslo «trenger Lyn». Det burde vært minst to eliteserielag fra hovedstaden).

Noen dager senere, på Vålerengas hjemmebane oppe på Valle, med det kommersielt klingende navnet «Intility Arena», er serieleder Bodø Glimt på besøk. Stadion koker. Før avspark synges sangen «Vålerenga kjerke» – det skjer alltid på hjemmekamp. Det er en ganske ordinær slager fra den gang Vålerenga kirke brant i 1979. Men når tusenvis av fans synger av full seriøs hals, så blir det mektig. Nå er nervene i høyspenn. Laget må mange knepp opp hvis de skal ha noen sjans til å hamle opp med serielederne fra Bodø, som, objektivt sett, er jækla gode.

Og laget spiller litt bedre i dag. Men er på langt nær gode nok, og taper 1 – 3.

«Men vi er best i Oslo», synger fansen. Selv ble jeg litt oppgitt over tafattheten på banen. Men Klanen slutter aldri å støtte laget sitt.

Hvordan havnet jegher? Hvordan ble jeg «sånn»?

En kort bakgrunnsoppdatering: Jeg er født og oppvokst i Bærum. I Smurfeland, som vi sier her på Vålerenga. Mange mener det er en motegreie dette at vestkantgutter heier på Vålerenga. Men da jeg var guttunge, tilbake i kritt-tiden, så var mitt lag, Stabæk, i fjerdedivisjon. Jeg har faktisk spilt på Stabæk, og kan til og smykke meg med toppscorertittel på tredjelaget til smågutter 13 år (jeg var 15, og hadde jugd på alderen).

Men seniorlaget var trøstesløst dårlige. Så min storebror, som bodde i hovedstaden, inviterte meg med på Bislet stadion for å se på Vålerenga. Ja, den gang, på 80-tallet (like etter krigen) så spilte Oslos stolthet sine hjemmekamper på vestkanten av byen. Fotballstadioner på Oslo Øst var ingen prioritet for datidens politikere.

Det var gøy se Vålerenga. Jeg og brutter’n så kampen mot Moss da Odd Iversen scora på brassespark fra hjørnet av 16-meter’n – den rangeres fortsatt som historiens beste scoring i norsk fotball. Vi så profiler som Tom og Pål Jacobsen, Henning Bjarnøy, Jørn Andersen og Egil «Snapper’n» Johansen. Og Erik Foss. Han med det lange håret som spilte med stillongs under shortsen. «Den siste bohem», ble han kalt. Erik Foss var min fotballhelt i ungdommen. Og Enga vant serien tre ganger på 1980-tallet.

Så ble maneldre. Flyttet ut av Bærum. Til Oslo, videre ut i landet. Studier, jobb, famille. Det ble mindre fotball og mer hverdag.

Spol fram til det året Stabæk rykket opp til elitedivisjonen. Og til den dagen de skulle spille hjemme mot Vålerenga. Jeg og en kompis skulle endelig gå på fotballkamp igjen. Jeg ville gjerne heie på Stabæk. Det var jo «mitt lag», var det ikke?

Kampen var kjedelig. Stabæk var best, så vidt jeg husker. Men Nadderud stadion var – og er vel fortsatt – den dårligste eliteseriearenaen i verden. Det var nesten helt utsolgt da vi kom til stadion, så vi måtte ta til takke med billetter i «Klokkesvingen». Derfra er det omtrent 300 meter til banen, men på den annen side var billettene veldig billige – 20 kroner tror jeg vi betalte.

Vi havnet midt i en stor gjeng med Enga-supportere. Men den største Vålerenga-kontingenten hadde tatt seg råd til bedre billetter på langsida. Og da laget deres ikke var så mye å skryte av ute på banen og sangen «Tramp på en smurf» begynte å ebbe ut, gikk likegodt Enga-folket til verbalt angrep på hverandre. Plutselig vendte alle Enga-supporterne på langsida seg mot Klokkesvingen. «Fattiglus, fattiglus, fattiglus», ropes det med pekende hender. Og så svarer gjengen i svingen: «Men vi har penger til bayer, men vi har penger til bayer …».

Da gråt jeg en skvett. Sorry Stabæk, hjertet mitt var tapt til disse gærningene fra Oslo Øst. Men jeg håper dere blir nummer to.

I dag bor jeg på Vålerenga. Jeg flyttet ikke hit på grunn av fotballaget, og kunne egentlig endt opp hvor som helst i byen. Men det er «noe» med denne bydelen. Her bor det ikke så mange fabrikkarbeidere lenger. Fine folk, derimot, bor det fortsatt masse av her. Av alle slag. Og felles for de fleste er at de på finurlig vis blir litt frelst. Det må være noe i lufta, eksos blanda med en lang og broket historie gjør noe med deg.

Det som leveres på banen, kunne vært bedre. Det burde vært mye bedre. Helgen etter Glimt-kampen tapte vi nok en hjemmekamp. Mot Strømsgodset. Det endte med at trener Fagermo måtte gå og at alle 'kort om sport'-kommentatorene i de store mediene spisset sine penner – «hva er galt i Vålerenga?».

Men på tribunen finner man trøst. Som vi sang den solfylte første sommersøndagen i juni da Enga tapte klart mot Bodø Glimt: «Men vi er heldig med været, men vi er heldig med været».