Økologi for dummies – og myndighetenes manglende vilje til å satse

Mitt første møte med økologi var rundt årtusenskiftet, da jeg var redaktør for fagbladet Næringsmiddelindustrien (senere Matindustrien). En stor del av leserne der var teknologer, som jobbet innenfor mat- og drikkebransjen. Blant dem var det til dels stor skepsis mot økologi. Noen drev direkte harselas med alt som kunne minne om å være laget etter økologiske prinsipper. 

En gang hørte jeg et foredrag av en svært høyt utdannet mann i en godt betalt lederstilling som sa at han mye heller ville spise mat som var gjødslet med industrielt fremstilt og kontrollerte innsatsfaktorer, enn å spise kubæsj. Altså grønnsaker gjødslet med dyremøkk fra kuer og dermed kunne inneholde E.coli og andre svært sykdomsfremkallende tarmbakterier.

Den gangen var det ikke mye Ø-merket mat i norske butikker. Det er det ikke i dag heller, skjønt det nå er et langt bredere utvalg. Selv om ikke flertallet aktivt snakker varmt om eller kjøper økologisk i butikken, er det i dag svært få som latterliggjør det – slik jeg opplevde den gangen. Skepsisen er betraktelig mindre, selv om det sikkert fortsatt finnes menn i dress som er redde for å spise økologisk salat.

Jeg har jobbet med økologi i flere sammenhenger opp gjennom årene. Først altså i Matindustrien. Senere som informasjonsrådgiver ved Matforsk (nå Nofima), der de hadde flere økologiprosjekter både innenfor matproduksjon og kantinedrift. Deretter som journalist i Handelsbladet FK, og senere i Dagligvarehandelen, og der har jeg hatt ansvar for økologisatsingen i flere omganger. Jeg har besøkt gårder, produsenter og butikker. Jeg har reist på messer og seminarer, og fulgt utviklingen over mange år. Det har vært mange nedturer, men også store lysglimt og utsikter til vedvarende optimisme.

Økologi er aldri blitt stor i Norge, og det er flere årsaker til det. Det handler ikke bare om at det er dyrere å produsere (særlig når etterspørselen er så lav) og at folk flest ser på norsk landbruk som veldig rent uansett. Danmark og Sverige har klart det, og forholdene er ikke så himla forskjellige der. I begge disse landene har det derimot vært en sterk politisk vilje til at den økologiske produksjonen og omsetningen skal opp. Mer om det senere.

En gang i tiden var det grei økonomi – i et bondeperspektiv – å drive økologisk. Bonden fikk bedre betalt både under omleggingsfasen og etterpå. Nå er ikke støtteordningene like gode, og mange har gitt opp. Kanskje særlig de som ikke gikk inn i økotilværelsen av idealistiske årsaker.

Det finnes fortsatt idealister. Noen bønder begynner med økologisk drift for å lære de beste metodene for fremtidens jordbruk. Det er nemlig kun de flinkeste bøndene som blir gode innenfor økologisk drift, sies det. Kanskje særlig i Norge, hvor det er litt vanskeligere å lykkes godt, med mye vær, karrig jord og små arealer.

Spydspiss

Én side ved den økologiske produksjonen jeg synes det snakkes altfor lite om, er den såkalte spydspissfunksjonen. Man så at når bønder som driver økologisk blir gode på å finne bedre og mer miljøvennlige løsninger, så smitter det over på det konvensjonelle landbruket. Jo flere som gjør det bra innenfor økologi, jo bedre og renere blir også det konvensjonelle landbruket.

Det finnes ganske mange eksempler på at spydspissfunksjonen har hatt en effekt. Et ganske nytt og politisk korrekt eksempel, er ultraprosessert mat. Fordi økologisk mat har strengere krav til bruk av konserveringsmiddel og tilsetningsstoffer, så klassifiseres bearbeidde økologiske produkter ofte ikke som ultraprosessert i NOVA-klassifiseringen. Det er det mange produsenter som vil lære av i dag. Prinsippene om bruk av færre ingredienser har også utfordret pølsemakeren til å bytte ut nitritt, og bakerne har blitt utfordret med varierende melkvalitet. Eksemplene er hentet fra et debattinnlegg av innovasjonsforsker Sveinung Grimsby ved Nofima som sto på trykk i Nationen rundt påsketider.

Én av grunnene til at ikke økologi har blitt stort i Norge, er at de store aktørene som virkelig kan gjøre en forskjell, strever med å gå foran. 

Ta for eksempel de store landbrukssamvirkene. Tine og Nortura har mange medlemmer som driver økologisk. De har plikt til å ta imot også den økologiske produksjonen, men mye av det går inn i ordinær produksjon.

Tine kjører til hver en krik og krok av landet og henter melk, og argumenterer helt rettmessig med at det er svært kostbart å skulle holde den økologiske melka adskilt fra den konvensjonelle på alle ruter. Det fordyrer det veldig å frakte økomelka helt frem til et meieri som driver med økologisk produksjon. Det er større logistikkutfordringer rundt dette i Norge enn i de fleste land vi kan sammenligne oss med, rett og slett på grunn av avstander og demografi.

Det er dessuten vanskelig å markedsføre det økologiske skikkelig uten å si at det er bedre enn noe annet. Hvis Tine skulle fronte sine økologiske produkter i en reklamekampanje, ville de jo samtidig si at de vanlige meieriproduktene – som er mange flere med mye større volumer – ikke er like bra.

Det samme gjelder Nortura. Sier du at økologisk leverpostei er aller best – enten på grunn av smak, produksjonsmetode, renhet eller noe annet – sier du samtidig at annen leverpostei ikke er like god.

Det har opp gjennom årene blitt gjort flere forsøk på å lage en felleskampanje for økologi, uten at det har kommet så mye ut av det.

Landbrukets Økoløft, som ble etablert i 2016, var det første hele verdikjeden fikk til sammen. Her samarbeider Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Debio, Debio Info, Statsforvalteren, Norsk Landbruksrådgiving, Økologisk Norge og dagligvarekjedene. Men de har ikke klart å nå ut til folk flest.

Stiftelsen Norsk Mat var blant dem som i sin tid jobbet for å samle troppene for et markedsløft for økologi. I dag administrerer de et felles, generisk informasjonsnettsted om økologi. Det er rent, pent, innholdsrikt og korrekt. Men den store oppmerksomheten uteblir.

En gullfisknominasjon kommer kanskje aldri? Skjønt dagligvarekjedene Coop (Änglamark) og Rema 1000 (Kolonihagen) har hatt en del morsomme budskap de siste årene for sine økoserier. Noen ganger erter de hverandre, som da Coop i vinter hadde reklamekampanjer på Oslos T-baner om at det er «innholdet på kassalappen som teller», som et stikk til Rema-reklamen om at det er summen på kassalappen som teller. Det rapporteres fra kjedehold om sterk salgsvekst for både Änglamark og Kolonihagen.

Hva betyr økologisk?

Økologi er læren om alle organismene som finnes på et sted, og omgivelsene og miljøet de lever i. Begrepet «økologisk» brukes vanligvis om en handling eller et produkt som har liten økologisk påvirkning på naturen.

På mange måter er økologisk produksjon det opprinnelige landbruket, før vi hadde plantevernmidler og moderne innsatsfaktorer. Men økologisk som begrep er kanskje ikke så gammelt som man skulle tro. Grunnlaget for det vi i dag kaller økologisk kommer fra Rudolf Steiner, men han omtalte det som biodynamisk landbruk. Rudolf Steiner og botanikeren Albert Howard mente blant annet at uorganisk gjødsel (kunstgjødsel) var uheldig for jordfruktbarheten og at plantevernmidler kunne ha helseskadelige effekter.

Økologisk landbruk er ganske strengt regulert (det norske regelverket er selvsagt en kopi av EU sitt, og har akkurat blitt oppdatert). Dagens definisjon av økologisk landbruk er internasjonal og bygger på fire prinsipper: helse, økologi, rettferdighet og varsomhet.

Definisjoner og begreper kan variere, og i mitt arbeid som journalist har jeg erfart at sluttbrukerne ytterst i verdikjeden, som butikkansatte og forbrukere, ofte vurderer økologibegrepet helt forskjellig. Noen tenker «lokalmat» når de hører ordet økologi, noen forbinder det med vegansk, mens mange bare assosierer det med noe naturlig eller noe som er bra for miljøet.

Det kan derfor være greit å være oppmerksom på at det engelske ordet ecological ikke betyr økologisk. Organic er ordet for økologisk på engelsk. Noen feiloversetter dette til organisk, men organisk mat og økologisk mat er ikke det samme! Organisk betyr at noe er produsert av levende organismer, og at det inneholder karbon, og kan brenne/brytes ned i naturen.

Produksjon og forbruk i Norge

Landbruksdirektoratet, gir økonomisk støtte til en rekke prosjekter i Norge som skal fremme økologisk omsetning og produksjon. Direktoratet utgir i mars hvert år en rapport over produksjon og omsetning av økologiske jordbruksvarer. Årets rapport viser blant annet at det i 2023 var en stor reduksjon av økologisk korn, at omsetningen av økologisk kraftfôr gikk ned for tredje år på rad, det var lavere produksjon (men høyere omsetning) av økologisk melk, lavere produksjon av økologisk kjøtt for første gang siden 2019, og produksjonen av økologiske egg går mer ned enn de to foregående årene. Og om ikke det var dystert nok, så viser rapporten at omsetningen av norsk økologisk frukt og grønt ble redusert med 26 prosent fra 2022 til 2023. Dette til tross for at fruktavlingene i 2023 var enda høyere enn i 2021 (det beste fruktåret på ti år). Etterspørselen var så lav at «kun noen få tonn med plommer og epler ble solgt som økologisk, resten ble omsatt som konvensjonell vare».

Men etter to år med nedgang, økte omsetningen av økologiske varer med 0,5 prosent fra 2022 til 2023. Likevel gikk forbruket av økologiske dagligvarer ned – målt i volum. I rapporten er det mye som tyder på at økologisk kjemper i motvind. Skjønt økomiljøene rapporterer om andre og langt høyere tall.

Er det rart vi sliter?

Merking av produkter

Det er Debio som håndterer de norske økologimerkene. Mest kjent av Debios merker er det grønne Ø-merket. I tillegg er det de som godkjenner Demeter-merket (som betyr sertifisert biodynamisk landbruk, altså prinsippene til Rudolf Steiner).

Debio står også bak serveringsmerker i ulike valører. I tillegg har de lansert to nye merkeordninger som representerer miljø og bærekraft, men hvor produktene ikke trenger å være økologiske. Det er Grasbasert-merket (som er så nytt at det ikke har kommet på noen produkter enda), samt Bærekraftig villfanget-merket for fisk (som er enda nyere og heller ikke har noen godkjente produkter å vise til).

Et økologisk produkt i butikkhylla trenger ikke ha det grønne Ø-merket for å være «godkjent» økologisk. De fleste økologiske produkter som selges i Norge, er importerte, og da bruker man gjerne EU-merket, som er felles for hele unionen.

Merke-mulighetene stopper ikke her. Danske økovarer er stemplet med et rødt «Statskontrolleret økologisk», som forvaltes av danske landbruksmyndigheter. Det kan også brukes i Norge, akkurat som svenskenes økomerke – Krav – som på mange områder er vesentlig strengere enn EUs.

Produkter i norske dagligvarebutikker kan ha ett eller flere av disse merkene, enten i tillegg til eller i stedet for det norske Ø-merket.

Nettbutikker

Det er dagligvarebutikkene som selger mest økologiske produkter i Norge. Mange ihuga økoforbrukere handler mye fra nettbutikker, da de synes utvalget og prisene i dagligvarehandelen er helt bak mål. Det gjelder særlig hvis de ikke bor i nærheten av et supermarked med stort økoutvalg. Noen av de som er mest benyttet er Kinsarvik naturkost, Økoland, Dyrket.no, Norganic og Zana.

Zana het tidligere Etikken, og ble startet av MDG-topp Une Bastholm og søsteren Irén i 2010. De startet tidlig med å selge varer i løsvekt, og har veldig lite svinn. Fra store beholdere i butikken kan du fylle opp alt fra mel til sjampo i medbragt emballasje.

I tillegg finnes det en del fysiske butikker med fokus på ren mat, zero waste og økologi. Røtter har for eksempel tre butikker i Oslo og en på Nesodden, og det finnes en rekke enkeltstående butikker.

Direktesalg er også i vekst, for eksempel gjennom Bondens Marked.

Økologi i verden

USA er verdens ledende økologiske marked, med 56,6 milliarder euro. Nummer to er Tyskland med 15,3 milliarder euro, mens Kina nylig havnet på plass nummer tre med en økoomsetning på 12,4 milliarder euro ifølge rapporten The World of Organic Agriculture 2024, som bygger på 2022-tall.

Rapporten viser også at Sveits er det landet i verden hvor innbyggerne bruker mest penger på økologisk mat, i gjennomsnitt 437 euro per person årlig. Danmark er likevel landet med høyest økoandel i verden. I 2022 hadde økologi en markedsandel på 12 prosent av det totale salget av mat og drikke. 

Økologi står også sterkt i Sverige. Svenskene lå på femteplass i euro per innbygger i 2022, og hadde da en økoandel på 8,2 prosent. Dette tallet gikk noe ned i 2023. Sveriges beste økoår så langt var 2018, hvor andelen var på 9,3 prosent.

Økologi er i sterk vekst på verdensbasis, og antall produsenter økte med nær 25 prosent fra 2021 til 2022.

Hvorfor ligger Norge så langt bak?

Når økologisk er blitt så stort i våre naboland, men forblir så lite i Norge, skyldes det ikke minst at myndighetene har hatt vilje til for eksempel å stille tøffe krav til økologiandeler i offentlige innkjøp. Det har hatt stor betydning for kantinemat i Danmark og ikke minst den svenske skolematen. Som kjent får jo svenske barn mat på skolen, og det har nærmest gått sport i å ha de høyeste økoandelene.

Her hjemme har det aldri vært så stor politisk interesse for denne typen tiltak. De sier det er for dyrt og for vanskelig. Men kanskje handler det mest om manglende vilje.

Det fantes en gang et mål om 15 prosent økologisk produksjon og omsetning i Norge. Målet ble innført i Stoltenberg 1-regjeringen og lå fast i mange år. Spørsmålet er om noen av de ansvarlige politikerne virkelig mente det. Med Fremskrittspartiet som øverste sjef i Landbruksdepartementet, forsvant det fastsatte målet. Og så lenge Senterpartiet sitter der, kommer det nok ikke tilbake.

Siden sist det fantes et politisk økomål, har holdningene til økologi endret seg i bondeorganisasjonene. Mens de tidligere kanskje opplevde at de fikk målsetningene tredd ned over hodet, er det nå bondestanden som presser på for å få tilbake et tallfestet mål fra politikerne. Selv om Økologisk Norge mener at bondeorganisasjonene har for slappe ambisjoner innenfor økologi, er de langt mer offensive enn for bare noen år siden.

Økologisk er kun for de rike og få?

«Man kan ikke mette verden på økologisk mat» og «økologisk er kun for de rike og få» er to påstander som ofte blir sagt som vedtatte sannheter. Stemmer det?

På den nordlige halvkule blir det mindre avlinger av å drive økologisk. Men i land nær ekvator, og i veldig mange u-land er det gjerne omvendt. En fagartikkel fra Agropub slo for noen år siden fast at «i industriland er avlingene i økologisk produksjon som oftest lavere enn avlinger i konvensjonell drift. I u-land er det ofte motsatt, det vil si at konvensjonelt landbruk gir de laveste avlingene, fordi agroøkologiske metoder hever avlingsnivået».

Dessuten blir jordhelsa alltid bedre av økologisk drift. Og jordhelse har blitt skikkelig poppis, også blant ikke-økologer. Degenerativt landbruk like så. Samt vekstskifte, karbonlagring, meitemarker og mye annet. Det er så mye som er bærekraftig for tiden, og bærekraft er trendy. Men økologisk jordbruk er bærekraftig helt på ekte!

Hvorfor økologisk?

Hvorfor er folk opptatt av økologi? For mange handler det egentlig ikke om de økologiske prinsippene, men om ren mat og fravær av sprøytemiddelrester og giftstoffer, om dyrevelferd og/eller om bærekraft og miljø.

Dyrevelferd og renere mat opptar stadig flere – uten at det nødvendigvis har noe med økologi å gjøre. Derfor kjøper de pølser og ribbe fra Grøstad, der grisene får gå fritt omkring i skogen. Og de handler fra leverandørene på Bondens Marked, fordi de vet hva bonden står for. Da er det ikke Ø-stempelet så viktig.

Mange av de norske økoprodusentene er små. De tar seg ikke råd til å sertifisere produksjonen sin som økologisk. De selger det bare som det er: ren mat dyrket uten bruk av plantevernmidler og dyr som har levd gode liv. Hvor mange dette gjelder, er det ingen som vet. Det betyr at det selges økologisk mat og drikke i Norge som aldri havner i økostatistikken.

Daglig leder i Økologisk Norge, Markus Hustad, lagde bråk da han i 2021 kom med «Skitten 19»-lista over mat med mest sprøytemidler. Økologisk Norge-sjefen er blant de få som tør å sette ting på spissen og provosere litt. Men her gikk han tydeligvis litt for langt. Nå har lista skifta navn til «Sprøytegift i mat». (Og hvis du lurer på hva slags frukt og grønnsaker som inneholder mest sprøytegifter, kan jeg fortelle at rips, rosiner og appelsiner utgjør topp 3-lista.)

Når økomelk blir vanlig melk

Et ord med stor betydning for økologiomsetningen, er «anvendelsesgrad». Altså hvor mye av den økologiske melka eller kjøttet som faktisk selges til forbruker som et økologisk produkt. Lav anvendelsesgrad er en viktig årsak til at mye økologisk kjøtt og melk ikke omsettes som økologisk vare i Norge. Henger du ikke med? Jeg skal prøve å forklare. For eksempel viste den siste årsrapporten fra Landbruksdirektoratet at produksjonen av økologisk melk gikk ned med 6,5 prosent fra 2022 til 2023 – men at det ble omsatt 1,6 millioner liter mer økologisk melk enn året før. Det skyldes at anvendelsesgraden av økologisk melk endte på rekordhøye 66,9 prosent i 2023, en økning med åtte prosentpoeng. Det betyr at 66,9 prosent av den økologiske melken faktisk ble brukt til å lage økologiske produkter. Resten ble helt oppi de vanlige tankene og brukt til å lage «helt vanlige» meieriprodukter.

Tidligere var anvendelsesgraden langt ned på 50-tallet – altså har nesten halvparten av økomelka blitt brukt til å lage ikke-økologiske produkter.

Å få anvendelsesgraden opp i 100 prosent er nærmest umulig. Mange melkebønder som driver økologisk, ligger helt for seg selv og langt unna nærmeste meieri.

Produksjonen av økologisk kjøtt gikk også ned i 2023, men også her gikk anvendelsesgraden opp, og økte med åtte prosentpoeng i 2023 – til 44 prosent.

Betyr det at 66 prosent av alt økologisk kjøtt fra firbente dyr i Norge ikke ender som økologiske produkter til forbruker? Jepp, sånn er det.

Målet med et mål

EU vedtok for et par år siden en helt ny strategi for en grønnere og mer bærekraftig matproduksjon. I EUs Farm to Fork-strategi er målet 25 prosent økologisk areal innen 2030. I EU satser de med andre ord skikkelig på økologi som en viktig bærebjelke for å nå sine mål. Det er hårete, ambisiøst og slett ikke konfliktløst. Hva gjør Norge med det? Ikke mye.

Dagens regjering skriver i Hurdalsplattformen at de vil «stimulere til auka produksjon og omsetnad av lokalmat og -drikke og økologisk mat». Det finnes faktisk en nasjonal strategi for økologisk jordbruk frem til 2030. Den skal «stimulere til økologisk produksjon som er etterspurt i markedet. Økologisk matproduksjon skal bidra til at etterspørselen etter økologisk mat kan dekkes av norsk produksjon». Det biter ikke akkurat fra seg, men det er da noe. Akkurat hva det betyr i praksis, er det vanskelig å bli klok på. Det er såpass vagt at bondeorganisasjonene har uttrykt sterk misnøye også med denne delen av Støre-regjeringens politikk. Det er vanskelig å se for seg at nåværende landbruksminister og Senterpartiet kommer til å fronte et nytt tallfestet mål for økologisk produksjon i Norge. De har altfor mye ugjort med de «vanlige» bøndene.

Økologi i Norge i fremtiden

Ganske mange mener at det økologiske regelverket ikke går langt nok. Og noen har laget sitt eget merke, som det norske Dyrevernmerket. Flere produsenter av frilandsgris følger også regler som på mange områder er strengere enn økologiregelverket – uten at de driver økologisk.

Industrilandbruket i verden har utvilsomt ført til en utarming av jorda som ikke kan fortsette. Men hvis EU lykkes og hele det moderne landbruket tar store skritt i økologisk retning – er det greit da?

Tilbake til prinsippene: Levende jord, giftfri mat, dyrevelferd, solidaritet, matsikkerhet, biologisk mangfold og føre var-prinsippet. Det er vanskelig å være uenig i noen av grunnene til å velge økologisk. Men hvis alle begynner å drive landbruk og produsert mat etter disse prinsippene uansett, spiller det kanskje ingen rolle hvilket merke man setter på produktene. Eller?

Ville flere velge økologisk hvis de visste mer om hva det innebærer? I så fall: hva velger du neste gang du er i butikken?

Denne artikkelen er tidligere blitt publisert i Samtiden 3-2024 som hadde økologisk matproduksjon som tema. Medier og Ledelse har fått støtte til et prosjekt som blant annet innebærer at flere publikasjoner setter økologi på dagsorden i år.