Om sykdom og ondskap

Korona-stengningen av Oslos scener har stimulert oppfinnsomheten. Operaen legger ut svært gode og profesjonelle ferdiginnspilte gratisforestillinger på sidene sine, mens Nationaltheatret lar nettpublikum få være med på dagens forestilling – altså ferskvare – mot betaling.

Det norske Teatret har også hatt noen digitale forestillinger i koronatiden, men siste utspill var en «stuntforestilling» av et skuespill fra 1937, «Den kvite pesten» av Karel Čapek, omarbeidet av regissøren Peer Perez Øian. Det ble kun spilt én gang, 12 mai, og selvsagt bare på nett. Skuespillerne leste fra manus, og det var på mange måter – med hensikt, må man tro – en rufsete og uferdig forestilling. De medvirkede gjorde noen komiske feil (en falsk bart falt av to ganger), og det var adskillig med titting i kameraet og andre meta-trekk.

Advarsel mot verdenskrigen

Det mest interessante er historien bak stykket. Den står det virkelig respekt av. Čapek skrev dette som en advarsel mot den kommende verdenskrigen. Han brukte pesten som metafor på de styrendes krigshissing og folks medskyldighet. Og et år senere invaderte nazistene hans hjemland, Tsjekkoslovakia, og tyskere lot seg rive med.

Teatersjef på Det norske teateret, Knut Hergel – som siden ble avsatt av okkupasjonsmakten, men kom tilbake etter krigen – satte opp dette stykket allerede i 1938. Der var teatret både klarsynte og tidlig ute.

I Čapeks dystopi er folk vekselsvis passive, egoistiske, feige og krigshissende. Landet styres av en profittjagende militærindustri, i tett kompaniskap med korrupte politikere og et helsevesen som ser på seg selv som en del av maktapparatet. De rike forsøker å kjøpe seg til fordeler, de fattige lider.

Inn kommer så doktor Gallén, helten i stykket – eller kanskje er han også antihelten – for han er minst like stivsinnet som Brandt i sitt alt eller intet. Gallén er nemlig den eneste som har en medisin mot den dødelige sykdommen som brer seg i rasende fart, men han vil bare behandle de fattige.

Når stykkets diktator, marskalken, også blir smittet, nekter den idealistiske legen å behandle ham før han stopper all krig i hele verden. Dette nekter den syke marskalken å gjøre, for han vil absolutt ha krig, og hevder at det vil folket hans også. Og det vil de. For når han endelig går med på Galléns krav, har det allerede brutt ut opprør blant massene, de hyler og roper at de vil ha krig.

Mobben slår ned og dreper Gallén – og med hensikt, i ren ondskap – knuser de flasken hans med den eneste medisinen som kunne ha reddet både marskalken og alle de andre syke. Nå er det bare krig og total ødeleggelse igjen, intet håp for menneskeheten.

Čapek, som døde allerede som 48-åring i 1938, gjorde det helt klart at han skrev «Den kvite pesten» som en desperat advarsel mot verdenskrigen han så i horisonten. Og det er lett å finne likheter mellom marskalken på den ene siden og Hitler og Goebbels på den andre. Øian tar vare på dette, som når marskalk-figuren holder en flammende tale fra balkongen og gjør Hitler-lignende armbevegelser mens han roper: Vil dere ha total krig? Han får begeistret tilslutning fra folkedypet, omtrent som Goebbels gjorde i februar 1943, da han holdt sin berømte tale og fikk samme respons.

For meg er det allikevel noe som ikke rimer helt. Å bruke pesten som bilde på moralsk og politisk fallitt – på at Hitler er like om hjørnet og har sine begeistrede tilhengere – i 1937 er én ting. Men å bruke pest som metafor, når korona faktisk truer oss, og det ikke er så klart hvem våre dagers Hitler-parallell er, er ikke helt det samme.

Nå kan det jo hende at vår tids katastrofe – skapt av menneskers dumskap og ondskap – faktisk slår til om kort tid, men jeg ble ikke klokere på hva det skulle være ut fra Øians forestilling.

Victim blaming

Jeg kom til å tenke på Susan Sontags essay fra 1987, «Illness as Metaphor», hvor den amerikanske forfatteren skriver om hvordan mennesker til ulike tider har brukt sykdom til å forklare personlige trekk hos de syke. Tuberkulose, som i Čapeks samtid ofte ble kalt den hvite pesten, ble forbundet med visse egenskaper. Senere overtok kreft som den sykdommen som folk flest ble redd for, og kreft ble da en metafor for en rekke menneskelig egenskaper og karaktertrekk.

I historiens løp har mennesker ofte forbundet sykdom med egenskaper, og også skyldt på ofrene. De tuberkuløse og kreftsyke hadde seg selv å takke.

Da vi korona forandret livene våre for et drøyt år siden, var det mange som søkte til litteraturen for å finne noe som kunne forklare, finne en parallell, sette denne skremmende pandemien i sammenheng med noe, finne trøst kanskje. Pesten av Camus (1947) fikk et oppsving i bokhandlerne. José Saramagos en beretning om blindhet (1996) ble dramatisert og opp av Haugesund Teater.

Noen leste til og med den greske oldtidshistorikeren Thukydides, som skrev om Pesten i Aten i 439 fvt. i verket «Peloponneserkrigen» og den romerske dikteren Lukrets (96–55 fvt.) som skildret den samme sykdommen – det var trolig tyfus – i «Om tingenes natur».

Sodoma og Gomorra

Saramagos utgave av pesten begynner med at de syke blir blinde (Čapek gir dem en hvit flekk på halsen) – akkurat det samme som først rammet innbyggerne i Sodoma og Gomorra i Det gamle testamentet. Dagen etter lot Gud svovel og ild regne ned over de to byene, som straff for innbyggernes synder. Med andre ord: sykdom som straff, som Sontag skrev om.

Men det er vel få som mener at korona er vår tids straff fra Gud eller høyere makter for vårt syndige liv. Vi er vel alle enige om at inderne, som nå dør i hopetall, ikke er skyldige i sin egen ulykke. Ungdommene som festet litt vel ubetenksomt i St. Hanshaugenparken for noen uker siden var heller ikke skyldige i voldsom spredning av korona i Oslo, for å holde oss til vår mindre dramatiske norske virkelighet.

Det tror jeg neppe Øian mener heller. Men jeg begynner å lure på hva den nyvakte interessen for alle slags historiske dystopier med temaet pest eller sykdom, egentlig springer ut av.

Da dette stykket først ble spilt på Det norske Teatret i 1937, var det en advarsel mot noe helt konkret og uhyre farlig: nazismen. Og det skjer en del ting i våre dager i det politiske liv som mange misliker, både i Europa og andre land, men er det på linje med katastrofen midt i det 20. århundre? Hva advares vi mot?