Sjenanse og verdighet i fakkeltoget

KOMMENTAR ­– «Gruff til morrakaffe'n»

Sist gang jeg gikk i et demonstrasjonstog som gjorde inntrykk på meg, var i studietida. Jeg vanket en del sammen med sosialantropologene på Blindern, og der i gården ville svært mange ha et fritt Palestina.

«Vi vil ha, jaffa fra, Pa-le-stina!» var slagordet. Ganske så fiffig, synes jeg. Vi følte oss ganske så kule og viktige også.

Enda noen noen år før gikk jeg i mitt aller første demonstrasjonstog. Det var vel mens jeg gikk på videregående, og temaet handlet om et skolepolitisk vedtak jeg ikke husker noe av i dag, men som vi var veldig motstandere av den gang. «Ulf Sand, det g’åkke an!», ropte vi. Ulf Sand var navnet på skoleministeren den gangen.

Det har blitt noen tog senere også. Både 8. mars og til og med ett og annet på 1. mai. Og fakkeltog i forbindelse med fredsprisen.

Men det er de to første jeg husker best. Helt til fredag 24. februar, da ettårsdagen for krigen i Ukraina ble markert med taler, appeller og fakkeltog. Det var sterkt.

Talene var som forventet, og det var kaldt på plassen foran Stortinget. Det som gjorde inntrykk var å stå der, midt i folkemengden, som norsk, sammen med alle ukrainerne. Det som gjør noe med deg er det alvoret, det sinnet og den frustrasjonen de formidler bare ved å være der. I tillegg uttrykker folkemengden en slags jernvilje jeg sjelden har sett før. Og et håp – eller, mer en tro. Tro på seier. Tro på fred. Og tro på en framtid.

På den ene siden føler du deg litt malplassert. Nesten litt flau. Det koster deg et par korte timer av fredagskvelden å delta, samt litt irritasjon over ikke å ha tatt på hansker. Etterpå skal vi på en vennemiddag. Vi er på en måte ikke «med» på dette. Ikke på ekte. Soler vi oss i andres desperasjon?

Samtidig merker du at dette er viktig. Dette, med de skurrende talene fra norske partipolitikere der framme, som gjentar seg selv og en lang rekke selvfølgeligheter om at «Norge står skulder ved skulder med Ukraina». Alle talene bli oversatt til ukrainsk. Det tar tid. Men etter hver oversettelse ropes det «Sláva Ukrayíni!» og «Heroyam slava!». Særlig høyt ropes det når en fra talerstolen har sagt noe om mer våpen. Eller når ordfører i Oslo Marianne Borgen sier at ukrainske flyktninger vil være velkomne i hovedstaden «så lenge det er nødvendig».

En mann gir oss en fakkel og sier «takk for at dere er her». Så begynner vi å gå.

Det er et veldig verdig syn å se fakkeltoget bevege seg nedover Karl Johans gate og forbi Utenriksdepartementet, som er opplyst i gult og blått. Her ropes ingen slagord. Ingen fiffige rim. Her går man sammen, rundt 4000 mennesker, i stillet.

Mens faklene lyser for fred, håp og seier.

Etter en runde gjennom ambassadestrøket ender fakkeltoget ved Nobels fredssenter på Aker Brygge. Her er det flere appeller, litt mer sang og enda kaldere. Så må vi gå. Vennene venter med middag.

Det var det. Knappe to timer av en fredagskveld. Vi kommer raskt tilbake i godt gammelt norsk helgemodus.

Men synet av faklene vil være med meg lenge.

Sláva Ukrayíni!